Idédebatt

Frykt heller den paranoide lederen

Homelands sesongavslutning tok derfor en overraskende vending. Fra å skildre farene med en skremt befolkning, viser den hvordan det kan gå når den politiske ledelsen daglig føler på trusler mot sin egen makt og eget liv, skriver Mats Motrøen.

Bilde: Thomas R Machnitzki, CC BY 3.0

Sjette sesong av Homeland viser med kraft hvorfor samtidige hendelser og aktuell politikk er uegnet til kunstnerisk virksomhet, men bærer likevel med seg et klokt politisk poeng.

Mye kan sies om TV-serien Homeland, og det nevnes ofte at serien har passert middagshøyden. Jeg har gjennom alle sesongene likevel beholdt svakheten for både Claire Danes’ karakter og dobbeltagenter i CIA og Mossad, blandet med skumle terroristplot og eksplosjoner.

Seriens sjette sesong ble avsluttet på søndag, og tok for seg den nyvalgte presidenten Elizabeth Keane i ukene opp til innsettelsen. Sesongen hadde mange likhetstrekk med dagens politiske situasjon i USA. Presidenten, spilt av Elizabeth Marvel, møter sterk motstand etter valget for å være svak i møte med et tilsynelatende terroranslag i New York.

Atomavtalen med Iran tas også opp, og her må den samarbeidsvillige og fredsæle presidenten ta stilling til hvorvidt Iran samarbeider med Nord-Korea om anskaffelse av atomvåpen eller ikke. Det viser seg at krefter innad i etteretningsmiljøet kjemper for å avbryte avtalen, og det dukker opp falsifiserte vitnemål (med hjelp av Mossad, selvfølgelig) som bekrefter Irans samarbeid med Nord-Korea. Dette er i følge mesterhjernen bak det hele, etteretningssjef Dar Adal, til det beste for nasjonens sikkerhet.

President Keane har også planer om å deskalere USAs militære engasjement i Irak. Hennes sønn døde i krigen, men hun nektet å benytte tragedien til politisk vinning gjennom valgkampen. Dette har selvfølgelig også en slagside: Hun blir anklaget for å skamme seg over sønnens innsats, og i forlengelsen av det: over alle andre soldater som har kjempet i krigen.

Når det publiseres en falsifisert video av presidentens sønn, blir hun naturligvis lokket utpå. Videoen viser at sønnen løper bort fra et bakhold i Irak, like før han ble skutt og drept. Det kommer siden for en dag at klippet var tatt ut av kontekst, men hennes politiske motstandere har da allerede fått lokket henne ut på glattisen.

En radiovert ved navn Brian O’Keefe spiller en stor rolle gjennom sesongen. Han leder et korstog mot den nyvalgte presidenten, løst basert på argumenter og retorikk hentet fra den såkalte «Alt-Right»-bevegelsen. O’Keefe er selv åpenbart basert på Infowars’ Alex Jones, og er av utseende ganske lik president Trumps rådgiver Steve Bannon.

Det allerede loslitte begrepet «fake news» får mye oppmerksomhet i sesongen, spesielt når det viser seg at O’Keefe driver et hemmelig selskap hvor det døgnet rundt pumpes ut trolling og kritikk av presidenten på sosiale medier gjennom falske profiler (dette har faktisk skjedd i Ecuador).

Tre strømninger

Det tegnes slik opp tre politiske krefter i Homelands sjette sesong, som er langt mer politisk enn tidligere. Du har en nyvalgt – antatt demokratisk – president som vil reformere USA gjennom en liberal agenda. Hun vil ha en ny strategi for å bekjempe USAs trusler, og den går ut på åpenhet og samarbeid. Hun ser både farene og nytteløsheten i en politistat, som kan holde samfunnet hverken trygt eller fritt.

Brian O’Keefe er representanten for denne gruppen, og under et ferniss av seriøs bekymring for landets beste, gjøres det mest mulig for å oppildne befolkningen.

På den andre siden har vi interne krefter innad i det politiske systemet som jobber mot denne agendaen, fordi de mener den er blåøyd og farlig for nasjonens sikkerhet. Her brygges det opp til en konspiratorisk «deep state»-tilstand hvor etterretningssystemet lurer i bakgrunnen. «Don’t go to war against your own intelligence community», advarer Dar Adal presidenten. «It’s a war you cannot win».

På den tredje siden har vi den sinte og skremte offentligheten, med skikkelser som utnytter lettkjøpte usannheter til egen vinning. Den nevnte radioverten Brian O’Keefe er representanten for denne gruppen, og under et ferniss av seriøs bekymring for landets beste, gjøres det mest mulig for å oppildne befolkningen.  

Tafatt dagsaktualitet

Problemet med slike pretensjoner om å være en kommentar til dagens samfunn oppstår når man legger seg svært tett virkeligheten i skildringer av personer, miljøer og holdninger, for så å basere de gryende konspirasjonene på velkjente stråmannsargumenter. Det er vanskelig å akseptere kunstneriske og dramatiske friheter når premissene er såpass klart basert på virkeligheten, og det hele virker agendadrevet og flatt.

Sesongen lider også under at temaene er såpass dagsaktuelle. Dette er forøvrig et problem for all kunstnerisk virksomhet, men TV-serie-mediet har ofte lettest for å falle i denne fellen. Direkte kommentarer til dagsaktuelle hendelser gjør at stoffet fremstår som datert og kjedelig. Prototypen på denne fellen så man i TV-serien Newsroom, som omhandlet faktiske hendelser ikke lenge etter at de skjedde (som «Deepwater Horizon»-ulykken i 2010; serien hadde premiere i 2012). Den uheldige effekten var at serien føltes uaktuell ved første visning.

Det er vanskelig å akseptere kunstneriske og dramatiske friheter når premissene er såpass klart basert på virkeligheten, og det hele virker agendadrevet og flatt.

Fra andre sjangere har vi Torshovteaterets oppsetning av Shakespeares’ Stormen (The Tempest) i 2015. Her ble det messet om konsekvensene av klimaforandringer og miljøødeleggelser. Jeg kan bare håpe at Shakespeare hadde med pute i graven. Man må gjerne ta pulsen på samfunnet, men kunst blir det ikke. Den samme effekten rammer Homeland. Selv om rene underholdningsserier på TV er et godt stykke unna teater på kunstskalaen, understreker det at det ikke funker uansett medium.

Overraskende politiske innsikter

Den obligatoriske tvisten, som er så vanlig i spenningsserier, er likevel overraskende frisk og innsiktsfull i Homelands sesongavslutning. Etter å ha overlevet et attentat iscenesatt av O’Keefes hemmelige selskap, eks-militære og utro tjenere i statsapparatet, hopper vi seks uker frem i tid. Vi ser O’Keefe tilbake som radiovert, og han forteller om alle arrestasjonene presidenten har gjort siden attentatet. «Ingen er trygge», nærmest skriker han, og mener han har sviktet sine tilhørere; det har blitt rullet opp at flere senatorer var med på konspirasjonen, og presidenten har utvidet The Patriot Act for å få rask oversikt over hvem som har vært i kontakt med konspiratørene gjennom meta-data og utvidede overvåkningstiltak.

I siste scene ser vi hovedkarakteren Carrie Mathison storme inn til presidentens stabssjef etter at hele lederskapet og øverste administrasjon i Forsvarsdepartementet har blitt arrestert av CIA. Carrie har etter attentatet jobbet som presidentens rådgiver, og selv personlig garantert for at det nevnte lederskapet selvfølgelig ikke ville bli anholdt.

Hun forteller stabssjefen i klare ordelag hvor vanvittig dette er, før hun forlanger å få snakke med presidenten direkte. Før hun rekker å åpne døren blir hun stoppet av vakter med beskjed om å eskortere henne ut. Hun roper til presidenten som vi ser sitter bak lukkede dører, i et mørkt rom, med et ansikt som avslører et skrekkslagent og engstelig blikk. Det er nå den liberale og åpne presidenten som har blitt lammet av frykt.

Et begynnende demokratisk sammenbrudd

I statsvitenskapen drar man ofte den samme lærdommen fra svakere institusjonelle stater. I møte med økt usikkerhet rundt egen posisjon strammes det hardt til rundt den gjenværende makten. Et svært godt eksempel på dette er perioden etter oljeprisfallet i 2014, som representerte en alvorlig utfordring for mange statsledere.

Ecuadors president Rafael Correa satt etter prisfallet i gang øyeblikkelige tiltak for å rette opp den økonomiske balansen, etter at landets oljeinntekter falt med 50 prosent. Det nasjonale budsjettet ble kuttet med fire prosent, og det ble innført høye skatter som i all hovedsak rammet middelklassen og de fattige. Dette førte til store protester, og presidenten har i frykt for kuppforsøk gjort stadige utskiftninger i den militære ledelsen. Correa har også forsøkt å få gjennom en grunnlovsendring som opphever begrensningene på antall perioder han kan sitte, men dette ble såvidt stoppet. Når Correa fryktet for sin egen posisjon – og muligens sitt liv – ble det som er av demokratiske spilleregler lagt på is.

Fra å skildre farene med en skremt og suggestibel befolkning viser den hvordan det kan gå når den politiske ledelsen daglig føler på trusler mot sin egen makt og eget liv.

Landet som ble kanskje hardest rammet av oljeprisfallet, var Venezuela. Her har president Nicolás Maduro nylig gjennomført det Correa mislyktes med. Etter at han knyttet seg sterkere til sikkerhetsapparatet i fjor, fikk han gjennom høyesterett opphevet nasjonalforsamlingens makt etter at de truet med kupp for knappe tre uker siden. Maduros sosialistparti og tilhørende lojalister holder nå all politisk makt i Venezuela, og landet er i praksis blitt et diktatur.

Homelands sesongavslutning tok derfor en overraskende vending. Fra å skildre farene med en skremt og suggestibel befolkning viser den hvordan det kan gå når den politiske ledelsen daglig føler på trusler mot sin egen makt og eget liv. Den viser også hvordan de gradvise stegene mot et mindre demokratisk samfunn kan utarte seg, og at det sjelden er én side som kan tildeles den fulle og hele skyld.

Det er tynt med eksempler på at solide liberale, demokratiske styresett blir til tyranniske politistater, og USA blir nok ikke det neste. Dagens høyrepopulistiske bølge kan riktignok være en politisk utfordring, både i USA og Europa, men jeg tror våre institusjoner kan takle populistiske agitatorer som kommer til makten med støtte fra en redd og paranoid befolkning. Det er tross alt langt bedre enn redde og paranoide statsledere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden