Forsiden

Frykt, list og avsky i Indonesia

I verdens fjerde største land trår domsstolene rundt radikale islamister, religiøse minoriteter forfølges og ni av ti støtter kvinnelig omskjæring.

I verdens fjerde største land trår domsstolene rundt radikale islamister, religiøse minoriteter forfølges og ni av ti støtter kvinnelig omskjæring.

Forrige uke trykket internasjonale medier bekymringsmeldinger om menneskerettighetssituasjonen i Indonesia – igjen. Men under kronprinsparets offisielle besøk i landet, ble situasjonen knapt omtalt i norske aviser. Pressen fokuserte i stedet på interessene til norsk næringsliv. Alternativt hostet de opp overskrifter av typen “Mette-Marit med privat sminkør til Indonesia” eller “Kronprins Haakon festet på omstridt nattklubb”.

De fleste indonesiere tilhører moderate muslimske retninger, men radikale grupper har vunnet terreng de seneste årene. De har gått i spissen for en moralsk renselse, hvor kvinnelig omskjæring inngår som én kampsak. Abigail Haworth i The Observer skrev i forrige uke om spørreundersøkelser som viste at mellom 86 og 100 prosent av indonesiere utsatte sine døtre for omskjæring. Nitti prosent av de voksne som ble spurt om sitt syn, ønsket å fortsette praksisen.

En annen undersøkelse som ble gjengitt, fra Yarsi University i Jakarta i 2010, fant at operasjonen innebar “smerter og skjæring i klitoris” i mer enn åtti prosent av tilfellene. En representant fra den islamske stiftelsen som utførte omskjæringene som The Observer bevitnet, sa at det var nødvendig for å kontrollere kvinners seksuelle lyster. Han mente at kvinner måtte forbli kyske for å bevare sin skjønnhet.

Helsedepartementet i Indonesia forbød kjønnslemlestelse i 2006, men forbudet ble ikke håndhevet. Den største muslimske organisasjonen i Indonesia, Nadhlatul Ulama, godkjente kvinnelige omskjæring i 2006: Omskjæring er et påbud for enhver muslim, hevdet de. De advarte likevel mot å “kutte for mye”: Organisasjonens egen kvinnegruppe vant ikke frem med sin motstand.

Radikale grupper styrker sin innflytelse
I fjor måtte myndighetene i praksis reversere sitt forbud mot kjønnslemlestelse gjennom å utstede retningslinjer for kvinnelig omskjæring. I forskriften anbefales det at det bare blir “gjort et lite kutt foran på klitoris, uten å skade den”. Dette er ikke fremskritt, og ettergivelsen inngår i en serie urovekkende tegn på at autoritære, religiøse grupper vinner større innflytelse.

Disse gruppene har for eksempel gått til kamp mot ytringsfriheten og trosfriheten til minoriteter i landet. Ateistiske ytringer er forbudt gjennom en egen lov fra 1965 og i straffelovens artikkel 156 a. Blasfemi gir opp til fem års fengsel. Rettssaken mot ateisten Alexander Aan (30) var et eksempel på hvordan loven brukes mot fritenkere. Han ble tiltalt for ytringer på Facebook. I juni ble han dømt til to og et halvt års fengsel. Da han fikk dommen, skrev Amnesty International at “lovene i Indonesia fortsetter å bli brukt til å sende folk i fengsel opptil fem år, bare fordi de har benyttet sin ytringsfrihet eller trosfrihet på fredelig vis”. Aan anket dommen i oktober. I følge hans forsvarer har han nå blitt forhindret fra å lese i fengselet, i frykt for at han kunne “forbli ateist”. 

I juli i år ble også en sjiapredikant, Tajul Muluk dømt til to års fengsel for å ha undervist i strid med islam. Hans angivelige blasfemi gikk ut på at han mente at muslimer bare trengte å be tre ganger daglig, at Koranen ikke nødvendigvis var autentisk og at hajj-pilegrimsreisen var frivillig. Dommen ble tolket som et klarsignal til radikale islamister. De angrep Muluks landsby, Sampang, brente ned hus og jaget fem hundre sjiaer på flukt.

Den lille forskjells narsissisme
Etter blasfemiloven fra 1965 er det forbudt å “med vilje publisere, anbefale eller samle støtte til en annen tolkning av en av Indonesias religioner, eller avholde et religiøst ritual som likner et religiøst ritual som tilhører en annen religion.” Det er også forbudt å “utøve en tolkning av en religion som avviker fra kjernen i denne religionens læresetninger.” Disse skreddersydde formuleringene ser i første rekke ut til å være rettet mot ahmadiyya-indonesiere. De kaller seg muslimer og insisterer på å tro på én profet ekstra, Mirza Ghulam Ahmad, noe som bryter åpenlyst med Koranens påstand om at Muhammed var den siste profeten.

Ahmadiyya-tilhengerne blir utsatt for en særegen fordømmelse fordi deres tro ligger for nære islam til å bli regnet som én av de offisielle religionene etter indonesisk lov, men samtidig har de en bonusprofet som i øynene til islamistene gjør de mer kjetterske enn buddhistiske eller hinduistiske indonesiere noen sinne kan tenkes å bli. Tilsvarende i Pakistan, har ahmadiyya-tilhengerne blitt fratatt retten til å kalle seg muslimer, bruke Koranen, dra til hajj eller bruke betegnelsen moské gjennom en innskjerping av straffelovens seksjon 298 (c) i 1984. Utviklingen i Indonesia har dessverre flere paralleller til Pakistan, noe vi skal komme tilbake til.

Regjeringen er i koalisjon med moderate islamistpartier, og vegrer seg for å konfrontere mer ytterliggående islamister. En forskrift fra 2008 som begrenser ahmadiyya-tilhengernes rett til å utøve sin tro, er et eksempel på et initiativ fra de radikale som har blitt implementert. Regjeringen krevde i 2008 at tilhengere av ahmadiyya måtte “slutte med å spre fortolkninger og aktiviteter som stred mot islams offisielle læresetninger.” Som i mange andre autoritære land, ble dette kravet omsatt til handling av ytterliggående grupper. Etter presidentens tale, stengte militante islamister mer enn 30 ahmadiyya moskeer. Tre ahmadiyya-menn ble drept på Java i februar 2011. Gjerningsmennene ble arrestert men dommerne lot de slippe billig. De fikk symbolske straffer på mellom 3 og 6 måneder i fengsel.

Gateaksjoner skaper frykt
Kampanjen rammer også kristne. Human Rights Watch oppgir at de kristne har fått stengt 400 kirker siden Susilo Bambang Yudhoyono tiltrådde som president i 2004. I fjor gikk islamister amok og brente ned tre kirker på Sumatra, men ingen har blitt tiltalt. Lokale byråkrater har forsøkt å forhindre de kristne fra å gjenreise kirkene. I fjor utførte islamister selvmordsangrep mot rivaliserende gudshus, sendte brevbomber til liberale, muslimske aktivister og angrep politistasjoner. Et tredje terrorangrep mot Bali ble forhindret under en aksjon i 2012. I år har også planer om å bombe den amerikanske ambassaden i Jakarta og andre mål blitt avslørt.  Presidenten har det siste året selv måttet heve stemmen mot den økende radikaliseringen.

De mer ytterliggående islamistiske partiene får liten oppslutning i valg, men gjennom gateaksjoner, press og trusler, får de en disproporsjonal innflytelse. Radikale islamister ser ut til å jobbe strategisk for sine mål. De blir ikke møtt med robust motstand. Flere muslimske grupper som offisielt tar avstand fra vold, glorifiserer likevel hellig krig. I en rapport fra International Crisis Group siteres et notat fra en jihadist: “[Misjonsgruppene] er spesialister på å forfølge avvikende sekter. De slåss mot liberalisme og pluralisme, spesielt mot sjiaislam og kristning. Alle disse har en rolle i å beskytte ummaen mot feilskjær og avvik.”

Konstitusjonsdomstolen avklarte blasfemilovens stilling
Ytterliggående grupper legger også press på domstolene. Menneskerettighetsgrupper henstilte konsitiusjonsdomstolen om å avklare blasfemilovgivningens stilling i 2010. Utenfor rettssalen holdt radikale islamister høylytte demonstrasjoner. Det ble ropt trusler mot aktivistene som ønsket full tros- og ytringsfrihet. Inne i domstolen ble menneskerettighetsorganisasjonenes representanter skjelt ut som “vantro” og de ble oppfordret til å “be Gud om nåde”. Bråkmakerne oppnådde sin hensikt. Myndighetene viste til deres vrede som et argument for å beholde blasfemilovgivningen: Dersom blasfemi ville bli tillatt, kom mobben til å ta loven i egne hender og angripe minoriteter, hevdet justisministeren og ministeren for religiøse spørsmål i sine vitnemål.

Også her ser vi parallellen til Pakistan, hvor det samme argumentet ble brukt av de som anklaget den 11-årige jenta Rimsha Masih for blasfemi for å ha brent noen sider av Koranen. Dersom hun ikke blir dømt, “har ikke folket noe annet valg enn å ta loven i sine egne hender,” sa Rao Abdur Raheem, advokaten som representerte “ofrene” for blasfemi: “Gud vil få en annen person til å gjøre jobben.” Dette er form for skjult utpresning. Dommere i Islamabad slapp heldigvis Masih fri fra fengselet i november.

Hva kom den indonesiske konstitusjonsdomstolen frem til i blasfemisaken? Domstolen avsluttet sine drøftelser i mars 2010. Men til menneskerettighetsgruppenes skuffelse, konkluderte den med følgende: “Den indonesiske konstitusjonen gir ikke rom for å oppmuntre noen til å leve uten religion, til å argumentere for anti-religion eller fornærme eller vanære religiøse læresetninger eller bøker som er kilden til tro, eller til å vanære Guds navn. Dette er det som skiller Indonesias lovgivning fra vestlig lovgivning.”

Dette kan være oppskriften på en mørk fremtid for Indonesia. De radikale hisser seg opp og holder høylytte demonstrasjoner. Når den iscenesatte vreden er over, går de tilbake til beslutningstakerne og hvisker at de burde ta affære, ellers kan folket ta loven i egne hender…

Politikerne og dommere gir etter. Selv om avisene og menneskerettighetsgrupperne er årvåkne, mangler sivilsamfunnet muskler til å stoppe de radikales økende innflytelse. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden