Søndagssamtalen

– Frykten for å bli skjelt ut er den største barrieren mot en strengere innvandringspolitikk

Bilde: Fremskrittspartiet

Jon Helgheim mener Arbeiderpartiets nye innvandringspolitikk er et skritt i riktig retning, men han er usikker på om partiet egentlig mener noe med det.

Tidligere denne måneden la Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg frem sin innstilling til ny innvandringspolitikk.

Av flere har innstillingen blitt omtalt som et forsøk på å kopiere Fremskrittspartiet sin innvandringspolitikk, men hvor like er de egentlig? Og kan i så tilfelle orginalen og kopien samarbeide om å få til en strengere innvandringspolitikk?

For å få svar på dette har Minerva oppsøkt Jon Helgheim. Han er Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann og tar imot oss på sitt kontor på Stortinget for en samtale.

– Hvor godt synes du vi lykkes med innvandringspolitikken i dag?

– Jeg mener vi kan bruke to indikatorer for å måle om vi lykkes. Den første er om vi klarer å integrere de som kommer hit. Det andre er om vi tilbyr beskyttelse til de som trenger det.

– Ingenting av det lykkes vi med i dag. Så derfor mener jeg vi mislykkes med innvandringspolitikken som helhet.

Helgheim trekker litt på det før han utdyper:

– Innenfor integrering lykkes vi ikke i det hele tatt. Over halvparten av alle som går på sosialstøtte har innvandrerbakgrunn. I halvparten av alle barnevernssaker ser vi det samme.

Det er en så grov overrepresentasjon, at jeg tror folk rett og slett sliter med å ta det innover seg, sier Helgheim.

– Så lenge vi ser dette, så kan vi ikke si at vi lykkes. Den integreringspolitikken vi har ført de siste tredve årene har vært feilslått.

– Finnes det noe land du kan peke som du mener lykkes med integreringspolitikken?

– Nei, det tror jeg ikke. Israel kanskje, men det er de eneste jeg kan tenke på.

– Mye desperasjon og lite kreativitet

Så du mener at integreringspolitikken nærmest er et sisyfosarbeid, som det vil være umulig å lykkes med?

– Jeg mener i hvert fall at det er mye desperasjon og lite kreativitet. Vi er veldige gode til å gjøre mye mer av det som ikke fungerer.

Han utdyper:

– For eksempel så har vi mange støtteordninger for å fjerne fattigdom. Og når vi ser at fattigdommen øker blant en rekke innvandrerfamilier, så innfører vi bare nye støtteordninger, uten at det fungerer.

– Finnes det noe som fungerer da? 

– Ja, men det er så kontroversielt at det vil vi ikke gjøre.

Helgheim peker blant annet på aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, men sier at vi sliter med å utvide det til andre deler av velferdssystemet.

– Det blir sett på som en straff, mens det er i realiteten er et vennlig spark bak til de som behøver det for å komme videre i livet, sier han.

– Når vi innførte aktivitetsplikt i Drammen, der jeg kommer fra, var det mange som ble litt sure, men det viste seg at de fleste hadde et annet alternativ, . De som virkelig trengte hjelp var glad for å få jobberfaring og gode rutiner. I ettertid har jeg snakket med flere av dem som er takknemlige for at kommunen gjorde noe for å sette dem i gang.

Minerva er kjent med dette, men vi lurer også på om størrelsen på innvandringen har noe å si på hvor godt vi lykkes. For ti år siden kom det omtrent 10 000 ikke-vestlige innvandrere til Norge gjennom flukt og familiegjenforening. Under denne regjeringen er gjennomsnittstallet for årlige ankomster de to siste årene doblet til omtrent 20 000 ankomster.

Er det mulig å lykkes med integrering med så høy innvandring?

– Jeg mener den største drivkraften bak den feilslåtte integreringen er antallet som kommer. Det er klart at når vi ikke har lykkes frem til i dag, så blir det enda vanskeligere å lykkes når det kommer enda flere.

Helgheim legger til at han mener FrP har strammet inn så mye som det er overhodet mulig å få til innenfor de rammene som finnes for norsk politikk i dag.

– Den politikken som føres nå er den strengeste som er mulig å få flertall for. Når innvandringen da likevel vokser, så er det veldig bekymringsfullt.

– Politikken har vært for naiv

Hvordan ser du da på utviklingen i Arbeiderpartiet, med migrasjonsutvalget og de nye signalene fra Masud Gharahkhani?

– Det er bra at Arbeiderpartiet prøver å endre politikken. I dette ligger det innrømmelse om at politikken har vært for naiv og at det ikke er bærekraftig.

Helgheim legger til at han synes at Masud Gharahkhani har mange gode tanker om innvandring og er en dyktig fyr.

– Men jeg registrerer også at han møter mye motstand fra lokallag og enkeltpersoner i partiet. De motsetter seg å tenke nytt og å endre politikk. Det er synd for endring må til.

– Så for å oppsummere deg, så synes du at dette er et skritt i riktig retning?

– Det er i det minste det de prøver på, men det bærer preg av at de ikke klarer å gjøre noen klare valg. Det som er FrPs politikk er at vi ønsker å redusere antallet ankomster for å frigjøre midler til hjelp i nærområdene. Arbeiderpartiet sier at de skal gjøre mer av alt. De skal både ta i mot flere kvoteflyktninger og yte mer hjelp i nærområdene.

– Men de foreslår vel også reelle innstramminger, blant annet innenfor asyl og familiegjenforening?

Joda, men det er vanskelig å vite hva de mener med det. For eksempel sier Arbeiderpartiet at flere kun skal få midlertidig opphold, men situasjonen for syrere i dag er allerede at det  kun innvilges midlertidig opphold, så det er å slå inn åpne dører. Det meste av det de foreslår er enten innført, forsøkt eller foreslått før.

Samarbeid

Helgheim er åpenbart ikke så imponert over Arbeiderpartiets nye migrasjonspolitikk, men vi lurer likevel på om han ikke undervurderer det handlingsrommet for strammere migrasjonspolitikk som Masud Gharahkhani representerer.

Vi spør derfor konkret om det finnes noen idé om hvordan man kan samarbeide mer med Arbeiderpartiet for å få strammet inn innvandringspolitikken.

– Det er mange måter å se for seg det på, noen av tankene de har er veldig gode. For eksempel at alle flyktninger skal få beskyttelse i første land, men dette er jo noe vi allerede har gjennom Dublin-avtalen.

– Nå sier Arbeiderpartiet at de vil ha flere slike avtaler, det er fint, men det er også veldig vanskelig å få til, innvender Helgheim.

– Det som fungerer best er å gjøre det mindre attraktivt å komme hit i utgangspunktet, det berører ikke Arbeiderpartiet.

I tiden etter Gharahkhanis fremlegg har likevel flere i Fremskrittspartiet delt innhold i sosiale medier som peker på at Arbeiderpartiet nå bare kopierer FrPs politikk, så noe bra må dere vel også kunne si om det?

– Ja, det dukket blant annet opp en tegning av Gharahkhani med en kopimaskin som jeg synes var skrekkelig morsom, så den delte jeg på Facebook, men jeg synes det er en ganske dårlig kopi.

Jobber dere i dag med Arbeiderpartiet for å få strammet inn innvandringspolitikken?

– Det gjør vi gjennom det vanlige arbeidet i komiteen, der vi tar stilling til de sakene som kommer. Noen ganger blir vi enige, men ofte blir vi ikke det. Så vi sitter ikke sammen med de andre partiene for å klekke ut en felles politikk. Men det er klart jo flere partier som står for en stram innvandringspolitikk, desto strammere vil politikken bli.

– Ville det ikke vært fornuftig for de som ønsker seg strammere politikk at man nå smir mens jernet er varmt?

Jo, jeg synes det, og jeg heier på Gharahkhani, men det kommer ikke noe konkret ut av det. Det er formuleringer som er så vage at det er vanskelig å forstå hva de vil.

– Men vage formuleringer betyr jo ofte at de som forvalter de formuleringene får et større handlingsrom, er ikke det et godt utgangspunkt da?

– Nei, ikke når de konsekvent tolkes til fordel for oppmykninger. Vi ser igjen og igjen at det er det som skjer i Arbeiderpartiet, sist gang nå med oktoberbarna.

Berøringsangst

Minervas tilmålte tid med Helgheim går mot slutten, men vi prøver oss likevel på en ny variant av det samme spørsmålet. Hvordan ser Helgheim på mulighetene for å få danne flertall i Stortinget for en strammere innvandringspolitikk, og hvem vil han samarbeide med?

– Det enkleste partiet å samarbeide med er Høyre, etter det blir det vanskeligere. Blant de andre partiene er det så mye vingling at det er vanskelig å få til noe. Skal jeg likevel driste meg til å nevne noen partinavn må det være Senterpartiet og Arbeiderpartiet, men det er stor avstand.

– Enkelte kritikere hevder at måten Fremskrittspartiet selger sin innvandringspolitikk på i det offentlige rom gjør det vanskeligere å finne samarbeidspartnere. Hva svarer dere på den kritikken?

Helgheim tenker seg lenge om før han svarer.

– Jeg tror frykten folk har for å bli skjelt ut av innvandringsliberalere er den største barrieren mot å få til en strengere politikk, ikke hvordan vi snakker om det.

– De innvandringsliberale er veldig gode til å angripe med argumenter basert på menneskerettigheter, selv når det ikke er et tema en gang. De kjører på med følelsbaserte argumenter som det er veldig vanskelig å forsvare seg mot.

Derfor vegrer så mange seg for å stå i det og utvikler berøringsangst, mener Helgheim.

– Men det er klart vi også har hatt våre arbeidsuhell, men det er denne berøringsangsten som er problemet.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden