Frykter Russland NATO?

Flaggkommandør (p) Jacob Børresen fyrer 1/8 av en bredside mot undertegnede som svar på mitt innlegg i Minerva 26. juli om berettigelsen av NATOs opptrappingstiltak i Øst-Europa – et innlegg som i utgangspunktet var en kommentar til et intervju med oberstløytnant Tormod Heier i Klassekampen 16. juli. Nå er det jo ikke unaturlig for en marineoffiser å avfyre bredsider, men denne gangen synes jeg Børresen tar svært hardt i. Jeg tilkjennes hverken sakkunnskap, refleksjonsevne eller selvinnsikt. På tross av mine manglende åndsevner finner han likevel ikke å kunne forbigå mitt innlegg i det han kaller «barmhjertig taushet», fordi mine meninger dessverre deles av andre og langt farligere personer enn «en enslig FFI-forsker». Det er jo raust av Børresen å innse at det kan være en barmhjertig handling å ikke utsette andre for påkjenningen ved å lese en ytring hvor han lar hjertet produsere mer indignasjon enn hodet greier å holde rede på.

Beroligelse vs avspenning

Et av mine hovedpoenger i den opprinnelige kommentar til Tormod Heier var at NATO aldri har hatt begrepsparet avskrekking og beroligelse som del av sin strategi, slik både han og Børresen har hevdet, og følgelig at beredskapstiltakene i Øst-Europa heller ikke representerer noe brudd med alliansens strategi. Dette poenget søker Børresen å bagatellisere ved å sette et logisk og terminologisk likhetstegn mellom det norske begrep beroligelse og NATOs begrep avspenning. Det må være det nærmeste man kan komme å selge sikkerhetspolitisk strikk som metervare. Beroligelse innebar fra norsk side et sett av konkrete militære tiltak knyttet til blant annet avståelse av permanente allierte baser, forbud mot allierte flyvninger øst av en bestemt lengdegrad, og restriksjoner på øvingsvirksomhet i Finnmark. Dette var uttrykk for en erkjennelse av at vår nærhet til de viktige sovjetiske basene på Kola-halvøya krevde en spesiell håndtering, og var med andre ord ikke uttrykk for et generelt norsk ønske om et bedre forhold til Sovjetunionen.