Bøker

Fukuyamas identiteter

Bilde: Wikimedia commons

Fukuyama har løftet debatten om identitetspolitikk opp dit den fortjener å være, og gir råd ethvert sentrumsnært parti bør ta til seg.

Det skjer noe med temaer som debatteres hyppig når tunge navn tar en grundig titt på dem. I akademia, som i samfunnsdebatten generelt kommer ikke navn så mye tyngre enn Francis Fukuyama. At han har tatt et skikkelig grep om den rotete diskursen rundt identitetspolitikk kan derfor ikke være noe annet enn positivt. I sin siste bok forsøker han å sette begrepet på fast grunn.

Thymos

Fukuyama drar begrepet identitet tilbake til våre første filosofer, og benytter seg av navn som Hegel, Kant og Rousseau. Han gir en plausibel forklaring på hva en identitet – om den er på individ- eller gruppenivå – søker å oppnå gjennom det greske begrepet thymos, som betyr noe i nærheten av anerkjennelse av egen verdighet. Og like viktig: isothymia, som er kravet om å bli anerkjent på lik linje med andre. I materialistiske og markedsfokuserte tider og tenkemåter vurderes folks ønsker og ambisjoner oftest å handle om inntekt og eierskap. Dette er langt fra nok, sier Fukuyama: et forenklet homo economicus med et ensidig fokus på inntjening er uten dyp kjerne; uten høye tanker; uten verdige idealer. Å bare bli målt etter hvor mye man tjener og eier gir derfor ikke noen anerkjennelse av reell verdighet. Dette er velkjente tanker, men veldig viktige å få med i en bok som har identitetens thymos som sitt fokus.

Som et eksempel på dette bruker han Donald Trump. I denne beskrivelsen er ikke penger nok for Trump. Han ville ha en anerkjennelse hans glorete rikdom ikke kunne gi. Nå er han president. Men dette eksemplet er på individnivå. Den viktigste delen av boken handler om fremveksten av identitet på gruppenivå. Det er denne overgangen som omgjør noe personlig til noe politisk.

Menneskets natur

Identitetspolitikk er i utgangspunktet ikke noe negativt, skriver han. Det er en naturlig del av den menneskelige erfaring. Men det blir et problem når den blir for aggressiv, når rammene blir for harde, og når «stadig mindre identitetsgrupper» blir såpass antagonistiske at de «utfordrer muligheten til å kommunisere» på et bredt, mellommenneskelig grunnlag. Og det mener han at de nå er. Når det i tillegg blir mange av dem og de endrer og multipliserer seg i høy hastighet, blir befolkninger utsatt for en «forvirrende pluralitet», hvilket gjør at mange trekker seg lenger inn i sine egne, trygge grupper.

Det har ikke alltid vært slik. I boka ledes vi fra en periode hvor identitet først ikke betyr så mye, gjennom en liberal utvikling hvor det personlige står i fokus, til vår egen situasjon, hvor identitet oftere og oftere fokuserer på grupper. Som en start gir Fukuyama oss historien om en enkel gutt fra en liten tysk landsby som er homogen og drevet på feudalt vis. Her er han et individ blant like individer, og hans identitet blir en meningsløs målestokk. Hans første møte med egen identitet finner først sted når han flytter til en større by med en blanding av identiteter som ikke matcher hans egen. Identiteter får altså, ifølge Fukuyama, først mening når de treffer hverandre. Hvilket vi nå ser daglige bevis på over hele den vestlige verden.

Felles holdninger

Vi går gjennom den liberale revolusjonens forskjellige stadier. For eksempel nevner han hvordan den franske revolusjonstiden ga oss det han kaller ”dignity of collectives”, som jo har vært en slags hjørnesten i mange sosiale bevegelser de siste århundrene. Vi fortsetter gjennom en tid hvor religionen mister det meste av sin styringsevne, som igjen fører til at felles verdier og holdninger begynner å smuldre opp.

Det er derfor ikke det spor merkelig at spørsmålet river i verden akkurat nå, når folkeforflytninger har nådd nye høyder og hastigheter. Og først og fremst i Vesten, som opplever blandinger ingen andre verdensdeler gjør, og det til en grad Vesten aldri har opplevd tidligere. Ikke engang under de store utvandringsperiodene til USA var den raske kulturelle blandingen så uttalt som nå. Dette har konsekvenser. I en slik tid trenger vi mindrefokus på gruppeidentiteter, mener han. Ikke mer.

Han setter også et skille mellom identitetspolitikk som noe utjevnende og potensielt samlende, og som noe splittende og potensielt ødeleggende. Han bruker – nærmest selvfølgelig – Martin Luther Kings mest berømte sitat om hvordan personlig karakter skal være grunnlaget for å bedømme individer, ikke dere rasemessige gruppetilhørighet. Den mest ikoniske delen av borgerrettskampen var jo identitetsbasert i en verden av identitetspolitikk. Men det var akkurat denne situasjonen borgerrettskampen i de amerikanske sørstatene forsøkte å komme vekk fra, minner han oss på.

Dette sitatet fra King er i dag sterkt omstridt. Det ble raskt utfordret av grupper som Black Panthers og andre organisasjoner som var basert i USA`s nordlige stater. I dag blir det av og til hevdet å være en rasistisk mikroaggresjon å bruke det, ettersom det blir ansett å hviske ut minoritetsgruppers særegne erfaringer. Det er en voksende trend – spesielt blant Demokrater med tilhørende sosiale bevegelser – at gruppeidentitet skal være den første markøren på et individ. Dette, mener Fukuyama, er en negativ vri på en bevegelse som tok sikte på å være samlende. Faktisk på å være integrerende. Denne bevegelsens etterfølgere står nå i fare for å først og fremst bli splittende.

Identitet under press

Som professor Amy Shua beskriver i sin siste bok, så er det slik at alle USA`s forskjellige identiteter – politiske så vel som etniske – føler seg angrepet og presset. Og ettersom identitetspolitikken til en stor grad er en «politics of resentment», blir denne harde inndelingen av populasjonen meget brennbar. Det Fukuyama ender opp med er en konklusjon som sier at dagens versjon av identitetspolitikk er en sterk og voksende utfordring mot den grunnleggende basis for liberale demokratier. Hvor en viss grad av samhørighet og konsensus om hvordan verden fungerer er viktig. Her utgjør han en stemme i et stadig voksende kor som mener det samme.

Han mener også at den er et tapsprosjekt for den liberale venstresiden. Ikke bare har Demokratene størst fokus på identiteter, noe som speiles godt i europeisk venstreside. De har også mange flere identiteter å sjonglere enn Republikanerne har. Dette gjør det politisk veldig vrient å organisere og appellere til alle gruppene, som jo påberoper seg å ha forskjellige opplevde virkeligheter. De gamle universelle tankene som kunne samle store og innholdsrike grupper er slik på vei ut av venstresidens tankegang.  Her har et europeisk fokus på multikultur som motstår integrering og assimilering gitt oss en situasjon som er veldig vanskelig å håndtere.

I tillegg er det slik at om det er identitetspolitikk du vil ha, så er det jo akkurat det du får. Den kan fort svare både som en identitetsdrevet islamisme eller en hard og brutal nasjonalisme. Og det vil du antageligvis ikke, ettersom identitetspolitikken som nå vokser blant vestlige majoritetsbefolkninger er akkurat det: en identitetsmajoritet som om den organiserer seg kan vinne demokratiske valg, og dermed få demokratisk legitimitet. Som er mye enklere å snakke direkte til og å organisere. I demokratiske systemer får dette fort veldig forutsigbare resultater. Her går han i takt med et voksende band av amerikanske venstreliberale akademikere – som Sheri Berman og Mark Lilla – som ser de samme problemene for venstresiden.

Er nasjonen løsningen?

Hva er så løsningene på alt dette? For det første er det gjennomgående i boken at dagens aggressive identitetspolitikk er noe vi bør skalere ned og fokusere mindre på. For venstresiden er også rådet å forsøke å bygge større og mer inkluderende identiteter, for eksempel basert på økonomisk klasse. Økonomisk klassetilhørighet er jo noe individer kan endre på over tid, og har derfor ikke de samme rigide og uforanderlige grensene som medfødte skiller. Dette virker umiddelbart som et godt råd.

Mer kontroversielt for mange vil det nok være at han fremmer argumentet om at nasjonal identitet kan og bør være en redning. Faktisk ser han på en slik nasjonal identitetsbygging som en kritisk komponent for et hvert moderne, politisk system. En uten fokus på etnisitet og rase, vel å merke. Som bygger på ideer som må aksepteres av alle. Her speiler han professor Paul Collier, som påpeker at problemer mellom selvhevdende identiteter blir mer uttalte når disse befinner seg innenfor det samme ordningsnivået. Som fremdeles unektelig er nasjonen.

I denne nasjonale identitetsbyggingen finner Fukuyama flere fordeler. Fysisk sikkerhet er en av dem, mot både eksterne og interne farer. Det er ikke til å komme fra at etnisk blanding er en kime til veldig mange interne nasjonale konflikter, både før og nå. Bare se på en globus, og tell eksemplene. Her kan nevnes at Yascha Mounk til stadighet minner oss på at Vesten aldri har inneholdt et vellykket demokrati som samtidig var reelt etnisk blandet. Det bør være en opplysning til ettertanke.

Myndighetsinstanser er også avhengige av en slik identitet å forholde seg til. Det samme er økonomiske modeller. For Norge er det kanskje spesielt aktuelt å tenke over hans påstand om at dette er med på å bygge opp generalisert tillit. Det er vanskelig å finne en viktigere faktor for norsk suksess enn akkurat dette, hvor vi ligger helt i verdenstoppen. Sosiale sikkerhetsnett er den femte faktoren han ser på, som jo er avhengig av flere av de tidligere nevnte. Til slutt konkluderer han med at et liberalt demokrati er avhengig av en samlende identitet for å fungere i det hele tatt. En slik overliggende identitet kan samle i seg mange små, men vil også være nødt til å tøyle dem i en viss grad.

På denne måten slipper man å bli Midtøsten, som Fukuyama bruker som et klart og tydelig eksempel på hva som kan skje når uforanderlige og dyptliggende identiteter overstyrer hensynet og lojaliteten til den styrende nasjonalstaten vi alle lever direkte under. Syria, minner han oss på, er et land uten nasjonal identitet.

Ingen revolusjon

Det Fukuyama forsøker å bygge er en oppskrift på en type tenking om nasjonal identitet som burde være lett tilgjengelig for både Høyre og Arbeiderpartiet. Som ikke bare vil kunne løse en del utfordringer som ligger foran oss. Men som også vil være en sikker valgvinner i årene som kommer. I en tid hvor venstresiden i mange vestlige land sklir sakte inn i den forvirrende varianten av identitetspolitikken, ville det nok være en grei sak for sentrum/høyrepartier å stjele fokuset på et slikt fellesskap. Om den justerte sin økonomiske tenking og var klokkeklar på relativt åpne fellesskapstanker, så er det all grunn til å tro at de gamle sosialdemokratiske partiene ville blitt stående igjen med en svarteper delt opp i mange biter.

Mest naturlig ville det imidlertid være om sosialdemokratiske partier gjenfant sine gamle tanker om fellesskap, og kuppet ideen så fort som mulig.

Fukuyamas bok er ingen revolusjon. Den kommer neppe til å være på pensumlister sammen med de viktigste tekstene i vestlig filosofi. Men den er allikevel svært viktig. Den setter en vanskelig og komplisert diskusjon på fastere grunn enn den har vært opp til nå. Det å løfte et særdeles viktig tema opp og frem på en seriøs måte skal ikke kimses av. Spørsmålet om identitetspolitikk trenger nå ikke lenger først og fremst å være et tema som brukes lettvint av begge sider i den pågående kulturkrigen. Spørsmålet har fått ny dybde med denne boken. Identitetspolitikken er absolutt noe som krever og fortjener mer seriøs forskning enn å bli en lettvint kasteball i temperaturhøye debatter. Den er intet mindre enn en hjørnesten i vår forståelse av vestlige samfunns fremtidige utvikling.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden