Kommentar

Fulltids suppefest

Debatten om deltidsansatte kvinner i arbeidslivet har satt sinnene i kok

Selv i et av verdens mest likestilte samfunn er nesten en hver diskusjon om kvinner og arbeidsmarked nok til å sette sinnene i kok. Det gjør at nødvendige debatter fortrenges til fordel for tabloide problemstillinger.

Det er riktig og viktig at vi diskuterer fremtidens arbeidsliv, likestilling og kvinners deltakelse i arbeidslivet. Derfor er det bra at DN har løftet det frem som en forsidesak over flere dager i etterkant av NHOs årskonferanse.

Spekter-sjefens røde klut

Spekter-sjef Anne-Kari Bratten gikk inn i debatten med det som må kunne sees på som en gigantisk rød klut, smurt inn med det kritikerne oppfatter som moralisme og manglende forståelse for hvordan hverdagen ser ut for store deler av befolkningen. Hun viser til SSBs tall som viser at 36,8 prosent av alle yrkesaktive kvinner er deltidsansatte, mot 12,5 prosent av mennene.

Det er all grunn til å reflektere over hvorfor det er slik. Det som er litt verre, er at Bratten følger opp med å si at «Det er mange kvinner som vil ha tid for seg selv. De vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe. Det er ikke bærekraftig».

For all del: Det er lov å snakke om øvre-middelklasse-temaer – som au pair og shopping på CC Vest.  Øvre middelklasse er folk de også. Men når man snakker som representant for en arbeidsgiverorganisasjon, bør man tenke grundig over formuleringene. Nettopp derfor er det synd at Bratten valgte både formuleringene og eksemplene hun gjorde. For utgangspunktet er reelt og debatten hadde ikke blitt i nærheten av like opphetet om Bratten hadde formulert seg mer korrekt og sagt at kvinner bør etterstrebe å jobbe heltid og ikke deltid. Skjønt det er sannsynlig at det ikke hadde blitt så mye debatt og oppmerksomhet rundt temaet, om hun hadde valgt sine ord med større omhu.

Og uansett om man er enig i Brattens formuleringer og argumentasjon, er det ikke til å komme unna at debatten om kvinners ikke bare ufrivillige, men også frivillige deltid er viktig.

Les også: Påstandene om at andre er egoistiske sitter løst — spesielt fra de som mener kvinner jobber for mye eller for lite.

Tabloidvennlig suppe

Om jeg får komme med et hjertesukk, er det at debatten er en eneste stor suppe, der viktige debatter om velferdsstatens fremtid når andelen i jobb versus andelen i pensjon faller dramatisk, sauses sammen med den mer tabloid vennlige, men ikke på langt nær like viktige debatten, om au pairer, eller hvorvidt shopping er god bruk av tid.

Man vet på forhånd hvem som vil mene hva: Noen næringslivskvinner på høyresiden vil si at kvinner bør jobbe mer, og noen nevner ordet au pair. Noen kvinner på venstresiden svarer med at næringslivskvinnene er ikke bare virkelighetsfjerne rikinger, men også kyniske utnyttere av filippinsk arbeidskraft. En viktig debatt, for all del, men også en som ikke gir oss et eneste svar på hva som skal gjøres med forholdet mellom andelen av befolkningen i og utenfor jobb. Fremfor å få til en konstruktiv debatt om hva som er mest hensiktsmessige grep, ender det opp som en litt pussig suppe av debatt om au pair ordningen, likestilling, krevende og lite fleksible vilkår for kvinner i helsesektoren og shoppingglade kvinner.

Det er nesten umulig for en politiker å moralisere over sine velgere og mulige velgere. Derfor blir det opp til lederne for arbeidstagerorganisasjonene å komme med den sure pillen det er å si at vi må jobbe mer. Den oppgaven tar både Bratten og NHO-sjef Kristin Skogen Lund alvorlig, men tidvis kan det virke som om særlig Bratten ikke tar inn over seg hvordan store deler av befolkningen opplever sin hverdag og sine valg om deltid versus fulltid.

Festbrems

Vi vet ut i fra demografiske regnestykker at uansett hva man gjør så vil Norge befinne seg i en skvis mellom de som jobber og de som mottar ytelser fra staten. Noe må gjøres, men ingen har lyst til å være festbremsen som bytter ut ølet med kaldpresset hvetegress juice (akk så sunt, og akk så vondt) og sørger for at alle legger seg i anstendig tid. Det er ikke gøy å være den som kommer og sier at musikken på festen er for høy, deltakerne for fulle og det kommer en morgendag i morgen da vi alle vil være glade for å ha drukket vann og lagt oss litt tidligere.

Men både Bratten og Skogen Lund bør også ta inn over seg at moralisering ikke er tilstrekkelig til å løse utfordringen.  Bratten har lenge vært opptatt av den frivillige deltiden, som hun vil til livs. Fra et liberalt perspektiv er det imidlertid ikke uproblematisk å moralisere så mye over det. Det som i første rekke «rammes» av kvinners frivillige deltid, er jo familiens økonomi; og bare dernest statens finanser. Å si at alle har en plikt til å jobbe, ikke for å understøtte egen familie (som forutsettes tilstrekkelig understøttet med halvannen inntekt), men for statens skyld, lyder kollektivistisk. Samtidig er det åpenbart at i en så ekspansiv velferdsstat som vår, er yrkesdeltagelse viktig for bærekraften, og fordi alle mottar så mye, blir familier der bare en jobber, raskt nettomottagere i systemet – egentlig uten å be om det. Da må man se på incentivene og strukturene.

Da kan det også hende man trenger en festbrems som gjør noe mer enn å si at musikken er for høy, men i stedet sier at folk får betale alkoholen selv, at baren stenger tidlig og skrur av høyttaleranlegget. Da vil kanskje noen av dem som drar på CC Vest for å shoppe, også bli minnet om at det kan være lurt å tjene opp pensjonspoeng.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden