Kommentar

Fungerer Frp modererende?

Frp har tatt ansvar i regjering. Noen velgere er skuffet, men ikke mange nok til å gi grobunn for et nytt parti.

Bilde: Kilian Munch / Norsk olje og gass / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Er store høyrepopulistiske partier en sikkerhetsventil mot ekstremisme og vold, eller utvider de rommet for hva som er akseptabelt? Trolig mest det første.

I går ble jeg invitert til NRK P2s program Studio 2 for å snakke om Frp og høyrepopulisme. Otto Haugs problemstilling var at siden høyrepopulistiske partier nå gikk sterkt frem i mange europeiske land, kunne det kanskje tenkes at det oppsto et parti til høyre for Frp i Norge.

Premisset er dobbelt problematisk. Som jeg har skrevet om flere ganger, senest for en måned siden, er det ikke riktig at høyrepopulistiske partier «fosser frem». Snarere er det slik at disse i de fleste land fikk et tydelig oppsving rundt asylkrisen i 2015-16, men at det senere ikke finnes noe tydelig tendens. De går frem i noen land, tilbake i andre.

Rom for bare ett parti

Det andre problemet er at Frp her fremstår som noe annet enn det vi ser i Europa. Det er riktig at Frp er mer moderate enn mange av de andre partiene. Men det som samler og karakteriserer de høyrepopulistiske partiene er at motstand mot innvandring, og som regel mot islam, er deres viktigste mobiliseringssak. Velgerundersøkelser viser at dette er riktig for Frp.

Så kombinerer de ulike partiene dette med andre saker, og mener ganske ulike ting. Noen partier er for eksempel pro-russiske, som i Frankrike og Italia. Andre er det motsatte, som i Sverige. Frp er offisielt mot Putin-regimet, men har flere fremtredende medlemmer, som Carl I. Hagen og utenrikspolitisk talsmann Christian Tybring-Gjedde som er markant mer pro-russiske, og som for eksempel vil oppheve sanksjonene knyttet til annekteringen av Krim.

Noen er relativt markedsliberale og frihandelsvennlige, som Frp og UKIP, mens andre er proteksjonistiske, som Nasjonal Samling i Frankrike.

Mitt svar er altså at grunnen til at vi ikke nå får et høyrepopulistisk parti i Norge er at vi har hatt et i mer enn førti år. Frp har sugd opp innvandringsmotstanden. Svært få land har over tid mer enn ett parti av noen betydning som har innvandringsmotstand som hovedsak.

Men regjeringsslitasje kan gi åpning

Det er også slik at alle slike partier som har forsøkt seg i regjering, har gått tilbake. Det gjelder i Østerrike, der FPØ gikk kraftig tilbake første gangen partiet satt i regjering fra 2000 til 2005, og litt tilbake etter at de gikk i regjering igjen i 2017.

Det gjelder i Norge. Tilbakegangen for Frp fra 2013 til 2017 var liten, men dette var altså i et periode der de fleste av denne typen partier gikk frem på grunn av asylbølgen. Siden er fallet på meningsmålingene betydelig. Det gjenstår å se om det kan snus.

Det gjelder i Finland, der Sannfinnene ble splittet i 2017. Høyrefløyen forsvant ut av regjeringen, og fikk kraftig økt oppslutning igjen ved valget i april, mens partiet dannet av den delen som forble i regjering ble utradert.

Populisme og posisjon går dårlig sammen, og en del velgere som hadde urealistiske forventninger faller fra. I det kan det også ligge en kime til et parti som er mer ytterliggående i innvandringspolitikken.

I Norge fremkommer det i kommentarfeltene til de innvandringskritiske bloggene, som Resett med omland, ofte misnøye med at Frp er for kompromissvillige i regjering. Her kan det under gitt omstendigheter finnes grobunn for et nytt parti. Med Sylvi Listhaug i ledelsen og som statsråd, er disse omstendighetene ikke til stede.

Dersom Jon Georg Dale skulle bli partileder etter Siv Jensen, kan det derimot tenkes at det stimulerer de som er ensidig opptatt av innvandringsspørsmålet til å søke andre partiløsninger.

Representasjon gir moderasjon

Jeg er blant dem som har trukket frem at eksistensen av et relativt moderat innvandringskritisk parti har hindret at vi i Norge i særlig grad har fått organisasjoner og miljøer som er mer ekstreme, der det også er grobunn for vold. Dette i motsetning til for eksempel Sverige, der det før Sverigedemokraterna ble store, manglet et (tross alt relativt)  moderat utløp for slike frustrasjoner, og nynazister og andre høyreekstreme står langt sterkere enn i Norge.

Jacob Aasland Ravdal ved C-Rex ved Universitetet i Oslo er en av verdens fremste eksperter på høyreradikal vold og terrorisme, og hans forskning viser både at slik terrorisme snarere er redusert fra 1990-tallet, og at det er en negativ sammenheng mellom oppslutningen til høyrepopulistiske partier og terrorisme.

Men det er selvsagt viktige unntak. De to største angrepene, i Norge og på New Zealand, ble utført i land med rike muligheter for å få utløp for innvandringskritikk via etablerte partier. Behring Breivik var i en periode medlem av Frp. Terroristen på New Zealand kom fra Australia, der Pauline Hansons’ One Nation siden 2016 har vært representert i Senatet, og har markert sterk innvandringsmotstand, i likhet med det nåværende regjeringspartiet New Zealand First der angrepet skjedde.

Sikkerhetsventil-teorien er ikke åpenbart riktig, selv om Ravndal finner belegg for den i tidsrommet 1990-2015. Det kan også tenkes at høyrepopulistiske partier, ved å normalisere sterk kritikk mot innvandrere og islam, skaper et rom for dem som vil gå lenger. At Sverigedemokraterna er blitt store og etablerte, ser ikke ut til å svekket den svenske nynazist-bevegelsen, som senest 1. mai mobiliserte til stor demonstrasjon i Kungälv.

Det danske debattklimaet

Det som stimulerte meg til å skrive denne artikkelen var en artikkel i Berlingske Tidende i dag (betalingsmur). Ekstremismeeksperten Tina Wilchen Christensen er bekymret for at tonen i dansk innvandringsdebatt kan lede flere ut på den ekstremistiske høyrefløyen. Bakgrunnen er at islam-hateren Rasmus Paludan, kjent for koranbrenning, har fått de 20.000 underskriftene som skal til for å stille opp til Folketingsvalget. Dansk Folkeparti er altså ikke nok – det kommer et parti til høyre for dem. Dansk Folkepartis talsmann Martin Henriksen tyr i samme artikkel til sikkerhetsventil-forklaringen, men demper ikke akkurat tonen ved å slå islam i hartkorn med nazismen.

Ravndals forskning tar for seg vold og terrorisme. Men det finnes også en mellomposisjon – miljøer som ikke oppfordrer til vold, men går mye lenger i kraven om tiltak mot innvandring og islam.

Paludan vil forby islam. (Paludan truer ikke direkte med vold, men møtes av vold fra sine motstandere blant ytre venstre og islamister). Det er et synspunkt som også Hege Storhaug i Norge leker med, selv om hun har konkludert med at det ikke er formålstjenlig. Hun er eksplisitt imot å tillate flere moskeer og vil bare tillate en redigert utgave av Koranen.

Jeg tviler på at det i Norge er rom for et parti som er enda mer imot innvandring enn Frp. På den ene siden er det grunn til å tro at det at innvandringsmotstandere får utløp for sine meninger via et stort parti virker modererende. På den annen side er det grunn til å tro at de innvandringsfiendtlige bloggene, med sitt høye aktivitetsnivå i sosiale medier, er med på presse Frp i mer radikal retning.

Verden forandrer seg

Hvordan de øvrige partier, i regjering og storting, svarer på Frps forslag er opp til dem. Frp har rett i at partiet i mange tilfeller har de gått foran og fått med seg flere partier etter hvert.

Det kan både være på grunn av støtten til Frp og slike tiltak i folket, og fordi verden har forandret seg, slik at tiltak som ikke fremsto som nødvendige for tyve år siden, nå gjør det. Det kan hende at noen av Frps mange forslag til innstramninger lagt frem på torsdag faktisk er gode, selv om forslaget om dobbelt straff i belastede områder ikke er det.

Uansett er det intet grunnlag for å mene at innvandringskritiske forslag blir summarisk avvist, og at innvandringskritikere blir kneblet. Det gir et skrint jordsmonn for fremveksten av et nytt parti.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden