Kommentar

Gammel manns siste kamp

Bernie Sanders har kjempet for demokratisk sosialisme i USA i førti år. Nå gjør han et siste forsøk på å blir president.

Bilde: AFGE, CC 2.0 Generic.

Bernie Sanders prøver på nytt, men denne gangen uten fordelen av å være anti-Clinton, og han er langt fra alene om å slåss om venstrefløyen.

Bernie Sanders bekreftet i går at han igjen stiller som presidentkandidat for et parti han ikke er medlem av.

Beslutningen var ventet, men ikke åpenbar, siden Sanders med sine 77 år vil bli USAs klart eldste president dersom han skulle bli valgt. I en måling i desember sa 41 prosent av demokratiske og uavhengige velgere at Sanders ikke burde stille. Alderen er også det fremste argumentet mot Joe Biden, som fremdeles ikke har bestemt seg. Biden er ett år yngre.

Sanders er valgt som uavhengig til senatet fra Vermont, men deltar i den demokratiske gruppen og stemmer nesten alltid sammen med dem. Han kaller seg demokratisk sosialist, og tilhører åpenbart venstresiden. Mobiliseringen rundt ham har bidratt til en klarere venstrekurs i partiet, noe som også reflekteres blant deres velgere, slik det kommer frem blant annet i en ny Gallup-måling.

Også selve sosialisme-begrepet er blitt mindre «farlig» de siste årene, særlig blant demokratenes velgere. Men det er fremdeles et godt stykke igjen før et flertall av amerikanerne stiller seg bak det. Her, sammen med hans høye alder og litt «kranglete onkel-image», ligger Sanders’ største utfordring.

Var grasrotas mann

Hans største fordel er at han i 2016 mobiliserte en bred grasrotbevegelse, som han igjen kan gjøre nytte av. Det ga seg blant annet utslag i en uvanlig stor andel av innsamlede midler fra små donorer, noe som gjentok seg i senatsvalget sist høst. Gårsdagens erklæring førte til at $4 millioner strømmet inn på hans valgkampkonto i løpet av tolv timer.

Grasrotmobiliseringen gjorde at han fulgte Clinton helt inn, selv om det aldri var særlig store sjanser for at han skulle slå henne. Antall stater han vant gir også et litt for flatterende bilde, siden Sanders gjorde det uforholdsmessig godt i caucus-stater, der valgdeltakelsen er lav og det er aktivistene som dominerer. I år vil det være færre caucus-stater, flere med ordinære nominasjonsvalg.

Anti-Clinton

I 2016 hadde han også en stor fordel. Etter at et par sjanseløse ble skrellet av tidlig, sto Sanders igjen som det eneste alternativet til Clinton. En del av hans oppslutning var derfor anti-Clinton, mer enn pro-Sanders.

Mange demokrater likte ikke Clinton personlig, de syntes hun var elitistisk og lignende. Sanders’ argument om at «systemet var rigget», og at man måtte riste kraftig i det hadde derfor klangbunn. Data fra Voters Study Group viser at Sanders-velgerne ikke lå vesentlig lenger til venstre enn Clinton-velgerne.

Denne gangen har han ikke Clinton å mobilisere mot, og han har konkurranse på venstrefløyen, særlig fra Elisabeth Warren, som valgte å ikke stille i 2016 og kanskje angret på det. Warren dekker mye av det samme politiske spekteret som Sanders, men hun er kvinne, og med sine 69 år tross alt en del yngre enn ham. Warren har også sine problemer, spesielt at hun jugde på seg å være urinnvåner. Beto O’Rourke ville også gi Sanders konkurranse om de unge aktivistene.

Alt! Nå!

Sanders’ program er i hovedsak velkjent fra 2016, og omfatter hele listen av progressive saker. Han vil blant annet ha Medicare for all, altså offentlig helsedekning for alle, gratis høyere utdanning, minstelønn på $15 dollar og en grønn New Deal. (Washington Post har en nyttig gjennomgang). Mens andre på sentrum-venstresiden gir noen åpninger for kompromisser og gradvis innføring, høres man ikke slikt fra Sanders. Han vil ha alt, og han vil ha det nå!

Sanders støttespillere, i USA og i Norge, peker på at alt dette er populært i folket. Og det er riktig at meningsmålinger viser det. Men problemet er at støtten trolig ikke stikker dypt. Jeg har tidligere vist til målinger som viser at støtten til helsereformen reduseres kraftig når kostnadene, hvem som skal betale og lignende kommer på bordet. For øvrig viser jeg til en nærmere omtale av mange av disse reformforslagene i min artikkel om Alexandria Ocasio-Cortez fra august.

I motsetning til Kamala Harris (og Ocasio-Cortez), som later som hun kan gi de fleste flere goder og regningen sendes til «de rike», er Sanders klar på at skattene må opp også for folk flest. Men også hos ham mangler det mye på at utgiftsøkningene er dekket inn.

Blir koalisjonen for smal?

Gjennom sitt grunnfjell fra 2016 og det faktum at de fleste vet hvem han er, har Sanders ligget som en klar nummer to, etter Joe Biden, på meningsmålingene så langt. På de ferskeste har Harris nærmet seg.

Problemet for Sanders er som nevnt at han ikke lenger har venstresiden for seg selv, men også at han har problemer med å gjøre sin koalisjon bredere. Han slet med ikke-hvite i 2016, og det blir ikke enklere å nå denne gruppen med konkurranse fra minst to svarte kandidater – Harris og Cory Booker.

Hans oppslutning var også klart størst blant de unge, og nyere målinger tyder på at dette fremdeles er tilfellet. Det gir fordeler – disse er viktige ressurser i en valgkamp. Problemet er at deres valgdeltakelse i primærvalg er langt lavere enn blant de eldre, der Sanders sliter. Han er trolig for radikal for mange av de godt voksne.

Kan han slå Trump?

Det er tegn til at demokratiske velgere setter valgbarhet høyere enn «rettroenhet» i år. Det altoverskyggende målet er å fjerne Trump. For en fløykandidat som Sanders bør det være et problem. Men målinger i 2016 og nå viser at han ville gjøre det bra mot Trump.

Jeg tror riktignok at denne oppslutningen ikke er robust, og vil svekkes dersom republikanernes valgmaskineri settes inn mot Sanders. Men det er selvsagt mulig at mine egne preferanser svekker min dømmekraft her.

Den aller siste målingen, fra Emerson, viser riktignok svake tall for Sanders, der han bare ville slått Trump med 2 prosentpoeng, mot 9 for Biden, 6 for Warren og 4 for Harris, men det kan være en utypisk måling.

Blir dette derimot det generelle bildet fremover, har Sanders trøbbel. Trump-tilhengerne trodde riktignok ikke på målinger som viste at andre republikanere ville gjøre det bedre mot Clinton, og de vant likevel. Men vil virkelig demokratene ta sjansen?

Jeg tror Sanders’ store øyeblikk var i 2016. Han har flyttet tyngdepunktet i det partiet han nekter å melde seg inn i sin retning. Det får være belønning nok for et langt livs kamp for demokratisk sosialisme.

Se også mine tidligere analyser av Kamala Harris og Amy Klobuchar. Biden og O’Rourke vil bli dekket på samme vis dersom de stiller, Warren og andre dersom de viser tydelig fremgang på meningsmålingene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden