Debatt

Går det mot Brexit-fiasko for britane?

Bilde: Pixabay

Etter at EUs uformelle toppmøte i Salzburg sist veke avviste Theresa Mays Chequers-plan, verker det enno vanskeligare å bli samde om noko avtale.

Om eit halvt år trer Storbritannia ut av EU, men det er framleis heilt i det blå kva slags tilknyting britane vil få til EU etter utmeldinga. Etter at EUs uformelle toppmøte i Salzburg sist veke avviste Theresa Mays Chequers-plan, verker det enno vanskeligare å bli samde om noko avtale.

Kritikken mot EU i Mays leir eller frå våre heimlege Brexit-entusiastar, som i Klassekampen, synest å bygge på manglande forståing av kva EUs indre marknad faktisk er for ein konstruksjon, og kvifor det er så vanskeleg å møte britane på halvvegen med ein type «halvveis» deltaking i den indre marknaden.

Misforståinga synest å bygge på førestillingar om at forhandlingane mellom EU og UK handlar om tradisjonell tilrettelegging for samhandel og handelsliberalisering. Den tek ikkje inn over seg at å vere del av EUs indre marknad handlar om så mykje meir enn bare det å  redusere hindringar på handelen.

Dei same førestillingane har også prega argumentasjonen hos dei norske EØS-motstandarane som ønskjer å seie opp EØS-avtalen til fordel for ein handelsavtale. Eit ofte brukt argument hos desse er at EU og Norge har gjensidig interesse av å  handle med kvarandre, og at det derfor burde vere ei relativ enkel sak å bli samde om ein handelsavtale i begge sin interesse.

EU sin indre marknad inneber meir enn både avvikling av toll og ikkje-toll-barrierar.

Forhandlingar om slike handelsavtaler har først og fremst handla om å redusere toll og andre ikkje-tollrelaterte barrierar som begrenser handelen mellom land. EU har dag slike handelsavtaler med 72 ulike land.

Men å delta i EUs indre marknad, slik Norge også gjer i dag via EØS, handlar altså om mykje meir enn bare handelsliberalisering, og det er viktig å forstå kor tett innvevd i einannan ulike sider ved EU sin indre marknad er.

I røynda er det nærast umogeleg å plukke dei ulike elementa i heilskapen frå kvarandre, utan at det bryt med vitale premisser for heile konstruksjonen.

Ein integrert marknad

EU-parlamentet fekk før sommaren utarbeida ein rapport om alternative tilknytingar mellom EU og Storbritannia, og kva som faktisk krevest av desse som understøttande vilkår.

Rapporten streker spesielt under skillet mellom «handelsliberalisering» og «marknadsintegrasjon». Dette er to vidt ulike tilnærmingar, og dei legg ulike føringar på organiseringa av dei framtidige marknads- og handelsrelasjonane mellom EU og Storbritannia.

Forhandlingar om handelsavtaler og handelsliberalisering har tradisjonelt dreidd seg om handelskvoter og krav om å redusere toll. I dag er andre hindringar viktigare, og det er i praksis ikkje toll som oftast hindrar handel. Det er i staden ulike krav til standardar, produkt, og produksjon som utgjer begrensninger i handelen mellom land. Difor blir det stadig lagt større vekt på harmonisering av lover  og reguleringar som del av handelsavtaleforhandlingar.

Men EU sin indre marknad inneber meir enn både avvikling av toll og ikkje-toll-barrierar. Der forhandlingar om handelsliberalisering først og fremst tek sikte på å redusere slike, så er EUs indre marknad utrykk for ein større ambisjon om å skape ein fullt integrert marknad mellom dei involverte deltakarlanda. I det ligg det at ein forsøker å fjerna alle nasjonalt gitte marknadshindringar som fungerer diskriminerande overfor øvrige deltakarland.

Ein slik fullt integrert marknad er også ein grunnpilar knytt til EUs overordna mål om å få til ein djupare økonomisk og politisk integrasjon mellom deltakarlanda, noko som skal gjere eit samla Europa betre rusta til å møte framtidas utfordringar knytt til globaliseringa og dei endra geoøkonomiske og geopolitiske premissane.

Britane la i den no avviste «Chequers-planen» fram forslag om samanfall mellom EU og UK sine reguleringar for varemarknaden, men ikkje innan tenestemarknaden.

Ein premiss for å få til denne marknadsintegrasjonen har vore å leggje til rette for at dei fire marknadsfridommane på felta varer, tenester, kapital og arbeidskraft kan bli realisert mellom deltakarlanda.

Det institusjonelle grunnlaget for har vore å utvikle ei harmonisert (minimums-) lovgiving for desse 4 fridommane, med ei felles og samstemt oppfølging av lovgiving og regelverk.

Rapporten frå EU-parlamentet peiker på fleire vilkår som ligg til grunn for den institusjonelle oppbakkinga av dette prosjektet. Dette er vilkår som også viser vanskane med å oppfylle britane og andre sine ønskjer om å bare vere «delvis» med i integreringsprosjektet.

Samanfallande reguleringar

Samanfallande reguleringar mellom deltakarlanda for å støtte opp om dei fire fridommane, er eit første vilkår. Utvikling og harmonisering av felles standardar og reguleringar har vore ein hovuddriver i utvikling av EUs indre marknad. Til å understøtte dette arbeidet har EU etablert nokon og tretti byrå som representerer EUs felles reguleringskompetanse innan ulike områder.

I dag er EU i høgste grad ein global driver i å etablere standardar og reguleringar som også resten av verda orienterer seg etter.

Britane la i den no avviste «Chequers-planen» fram forslag om samanfall mellom EU og UK sine reguleringar for varemarknaden, men ikkje innan tenestemarknaden. Grunnen til det siste er at integrering av EUs tenestemarknad også vil leggje føringar på krava knytt til fri arbeidsinnvandring.

Ein integrert tenestemarknad krev langt meir omfattande tilpassing og konvergens mellom ulike nasjonale reguleringar enn det som bare gjeld for varemarknaden.

Der konfliktar i lys av handelsavtaler gjerne må handterast via distanserte og tungvinte prosedyrar basert på WTO-systemet, så er ein av fordelane ved den indre marknaden nettopp nærleiken av rettsapparatet.

EUs forhandlingsleiar Michel Barnier sendte tidlig ut signal om at dette skillet ville bli særs vanskeleg å få til. Produksjon og sal av komplekse produkt har i dag gjerne i seg eit stort tenesteinnhald. Ved å skilje mellom desse markedane kunne resultatet bli at ein gav britane ein spesifikk konkurransefordel for levering av tenesteinnhaldet i varene.

Og er det noko dei felles reglene for det indre marknaden tilstreber, så er det nettopp å unngå å gje nokon – spesielt land utanfor EU – moglegheita for å erverve seg konkurransefortrinn ved å følgje andre og mindre krevjande regler enn EUs eigne felles regler.

Institusjonell oppbakking gjennom felles jurisdiksjon

Men konvergens i den indre marknaden krev meir enn likearta reguleringar. Det vert også føresett institusjonelle mekanismar for løypande inkorporering av dei felles EU-baserte reglane i eige lovverk etter kvart som desse reglane endrar seg, slik det skjer i regi av vår EØS-avtale. Vidare krevjast det institusjonelle og juridiske mekanismar for løypande handheving og handtering av konfliktar for å støtte opp om konvergensen.

Det juridiske forholdet mellom EU og Storbritannia betyr såleis at ein ikkje kan etablere ein felles EU- og britisk rett til å fortolke og følgje opp EU-lovgivinga, utan at ein samstundes bryt med EU-retten sin autonomi.

Desse mekanismane må vere lett tilgjengelig  for alle parter. Der konfliktar i lys av handelsavtaler gjerne må handterast via distanserte og tungvinte prosedyrar basert på WTO-systemet, så er ein av fordelane ved den indre marknaden nettopp nærleiken av rettsapparatet. Handhevinga og oppfølginga av potensielle tvistar blir føreseielege og enklare å handtere, ved at reglene og lovgivinga er ein integrert del av deltakarlandas eige legale system.

Britane uttrykte i Chequers-planen vilje til å basere seg på EUs regler innan bl.a. vareområdet, men har avvist å underleggje seg EUs jurisdiksjon. Den britiske posisjonen har vore at tvistar om EUs regler skal kunne avgjerast i britiske domstolar, eller i tvistedomstoler samansett av EU og Storbritannia som likeverdige partnarar.

Problemet er at rolla til den Europeiske Domstolen – ECJ – er avgjerande for korleis det samla systemet verkar. Domstolen gjer reguleringane einsarta og føreseieleg fordi ECJ har einerett til å fortolke reglene og lovane sine på einskapleg måte. Konvergens mellom regler i to åtskilte lovsystem, EU og Storbritannia, er altså ikkje akseptabelt for å ivareta felles marknadsintegrasjon. Det er difor EU også har sett som vilkår at integrasjon i EUs indre marknad føreset full deltaking i EUs legale system.

EUs uttrykte ambisjonar innan sosial- og arbeidslivspolitikken er eit område som spesielt har falt britiske toryar tungt for brystet.

I dette vilkåret om ein autonom og autorativ EU lov, ligg det også ein føresetnad om at EUs lovfortolkning ikkje skal kunne påverkast av andre domstolar. ECJ kan ikkje akseptere andre  jurisdiksjonar å fortolke EUs lover og regler, eller lover som er analoge til EU-lovane.

Eksempelvis må vår eigen EFTA-domstol fortolke ECJ sine dommar, men den kan ikkje binde EU-domstolen. Det juridiske forholdet mellom EU og Storbritannia betyr såleis at ein ikkje kan etablere ein felles EU- og britisk rett til å fortolke og følgje opp EU-lovgivinga, utan at ein samstundes bryt med EU-retten sin autonomi. Den einaste måten å kome ut av denne floka på måtte vere om Storbritannia oppretta ein domstol tilsvarande vår EFTA-domstol, men det krev i tilfelle deltaking av dommarar frå fleire land enn bare Storbritannia i ein slik domstol.

Harmonisering av politiske verkemiddel

Eit tredje vilkår som også er verdt å merke seg ved EUs marknadsintegrasjons-prosjekt, er korleis det krev samordning av  deltakarlanda sin «flankepolitikk», dvs. tilgrensande politikk på andre områder av relevans for dei fire fridommane. Det er til dømes eit sentralt krav at konkurranse- og statlig subsidiepolitikk skal vere harmonisert i deltakarlanda, for å unngå at nokre av medlemslanda skaffar seg konkurransefordeler via bruk av ulike politisk gitte støtteordningar. Dette for å unngå at landa skaffar seg konkurransefordeler ved til dømes å underbyde kvarandre via ulike politiske gitte verkemiddel, noko som ville kunne resultere i ein nedgåande konkurransespiral mellom landa.

Så lenge det strir mot EU-systemet sin innebygde logikk, er det vanskelig å sjå korleis EU skal godta krava.

Dette er også ein grunn til at EU legg vekt på felles minimumskrav innan til dømes arbeidslivspolitikken, for at ikkje enkeltland skal skaffe seg konkurransefordeler ved å underbyde kvarandre med dårligare arbeidsvilkår.  EUs uttrykte ambisjonar innan sosial- og arbeidslivspolitikken er eit område som spesielt har falt britiske toryar tungt for brystet.

Kan det likevel bli ein Brexit-avtale?

Regelharmonisering, juridisk oppfølging og politisk harmonisering er å forstå som så  samanvevde vilkår knytt til utviklinga og ivaretaking av EUs indre marknad, at det er vanskeleg å trekkje ut deler av dette utan at det framstår som utholing og «cherrypicking». Skulle EU opne opp for dette, ville det opne opp for ein farleg presedens og signaler til øvrige deltakarland, som på sikt kunne bidra til undergraving av heile den indre marknaden som eit forpliktande fellesprosjekt.

Dette er også hovudårsaken til at britanes Chequers-plan aldri var sjødyktig, noko EU og spesielt Barnier har vore klare på heilt frå denne blei lansert av May i sommar.

Britane nærmar seg ein situasjon der deira eigen strategi ender opp som ein fiasko.

Om det til slutt likevel skulle bli ein avtale mellom EU og britane basert på marknadssintegrasjons-premissane, er det såleis grunn til å tru at dette vil måtte kome til å likne svært mykje på vår eigen EØS-avtale. Eit ikkje heilt usannsynleg utfall av forhandlingsprosessen er at skilsmisseavtalen mellom EU og Storbritannia blir vedteke, men med nokre vage og tåkeleggande formuleringar om dei vanskelege forhandlingsspørsmåla. Når overgangsordningane trer i kraft vil premissane for dei vidare forhandlingane endre seg, der det er grunn til å tru at sjølve overgangsordningane vil bli den eigentlege avtalen.  Realitetane om ein husmannskontrakt vil då verte pakka inn i vidløftige erklæringar for  å skjule for både eigne innbyggarar og politikarar at det faktisk er ein type «EØS-avtale» det i praksis handlar om.

Alternativet for britane er å få til ein handelsavtale med EU som Canada nylig oppnådde. Men då står ein utan alle fordelane og rettigheitene det gir å vere ein del av EU sin indre marknad inkludert den friksjonsfrie tilgang til marknaden. Og i ei slik løysing ligg det jo framleis eit uløyst spørsmål om kva Nord-Irland sin status skal vere.

Britane nærmar seg ein situasjon der deira eigen strategi ender opp som ein fiasko. Ein ting er å gi store ord og løfter på heimebane. Men så lenge det strir mot EU-systemet sin innebygde logikk, er det vanskelig å sjå korleis EU skal godta krava. EU som forhandlingspart kan trass alt ikkje la eigne interesser vike for å ta omsyn til interne problem hjå motparten.

Les også Jan Arild Snoens artikkel om status for Brexit-forhandlingene. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden