Spaltist

Slik går det når du er snill før jul

Bilde: Alan Levine/Flickr, CC BY 2.0

Før du bestemmer deg for å være ekstra snill i adventstiden, bør du tenkte deg litt om. For før du vet ordet av det, er det bestilt hasj fra telefonen din.

Fra vi er små barn får vi høre at vi må være snille før jul, for det er de snille barna som får pakker av nissen. 

Det er noe slikt jeg må ha hatt i tankene da jeg valgte å være snill en vintermorgen på vei til frokost med en venninne før jobb.

«Unnskyld! Kan jeg få låne telefonen din?» ble jeg spurt av en fremmed utenfor Burger King i Torggata. 

Klokken var kvart over sju, og jeg var fortsatt ikke helt våken. Spørsmålet kom litt brått på. Jeg så ikke mannen på avstand, og rakk derfor heller ikke å forberede meg. Plutselig stod han der, og jeg stoppet opp før jeg rakk å si mitt sedvanlige «jeg har ikke tid» for så å haste forbi i marsjfart.

Men jeg klarte likevel å tenke klart. Jeg visste det var en ting som kunne redde meg ut av situasjonen: øreproppene. Hvis jeg hadde dem i øret nå, kunne jeg bare peke på dem og signalisere at jeg var i en viktig telefonsamtale og kunne ikke avbrytes. Men jeg hadde heller ikke ørepropper i ørene.

Der stod vi. Han og jeg. Uten en god unnskyldning hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte låne ham telefonen min. Jeg rakte den frem til den fremmede, og sa resignert «Ikke løp av gårde med mobilen min, da.»

Det skulle senere vise seg at mannen knapt klarte å stå oppreist, så det var ikke noe jeg trengte å bekymre meg for. «Men trodde du virkelig at han ville la være å rane deg, hvis du ba ham om ikke å gjøre det», spurte venninnen min da vi møttes til frokost senere. «Nei, jeg la det til, for å vise at jeg ikke var helt dum heller», svarte jeg. Jeg visste at han kunne finne på å rane meg, men her lot jeg tvilen komme ham til gode. Jeg håpet at det ville få ham til å oppføre seg pent. Litt sånn «smil til verden, og verden smiler til deg». Jeg hadde ingen god unnskyldning, men godheten i meg rakk likevel å tenke alt dette på et halvt sekund.

Etter mye feiltasting på grunn av skjelvende hender, fikk den fremmede, etter noe som føltes som en evighet, ringt til kompisen sin.

«HAR DU NÅL, MANN?»

Nål? Hva skal han med nål, tenkte jeg. Kanskje han syr.

«VI MÅ MØTES PÅ BRUGATA NÅ!»

Den fremmede var desperat i stemmen. Jeg skjønte at dette var en narkoman, men jeg håpet han ikke skulle gi seg tilkjenne som narkoman, slik at jeg kunne ha mine alternative fakta om det som skjedde.

«HVA MED HASJ DA? HAR DU HASJ?»

Nå var det jeg som fikk lyst til å løpe vekk fra telefonen min. Her stod jeg på gata ved siden av en fremmed som bestilte hasj høylytt over telefonen. De få menneskene som gikk forbi snudde seg og så på oss. De tror sikkert at han bestiller til meg, tenkte jeg. At jeg fikk den stakkars fremmede til å handle hasj for meg, fordi jeg var redd for å bli tatt. Tenk om noen kolleger så meg nå. Jeg kommer til å havne i fengsel. Han snakker med en dealer med MIN telefon. Det kan hende dealeren er under etterforskning, og så finner de mitt nummer som kunde, og tror at jeg er narkoman, og så mister jeg jobben og blir en NAV-er. God jul til meg, liksom.

Jeg pirket forsiktig borti ham, og lirket telefonen ut av hånden hans: Unnskyld, jeg er litt sen til frokosten, og trenger telefonen min.

«Det forstår jeg godt, tusen takk for lånet», svarte den fremmede smørblid, selv om det virket som det ikke ble noe av avtalen på Brugata.

Fra vi er små har vi lært at vi skal være snille og høflige. Men vi har også lært at vi ikke skal snakke med fremmede. Barn kan si «moren min sier at jeg ikke kan snakke med fremmede».

Jeg skulle ønske vi voksne også slapp unna med det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden