Kultur

Går i rette med Marte Michelet

Bjarte Bruland var initiativtaker da markeringen av jødiske holocaustofres skjebne ved hjelp av snublesteiner, de små minneplatene du etter hvert kan se på mange fortau, kom til Norge for sju år siden.

Bilde: Helge Øgrim

Historiker Bjarte Bruland er svært kritisk til Marte Michelets omtale av Harry Koritzinskys kontakt med tyskerne under krigen. OPPDATERT: Michelet svarer.

Michelets Den største forbrytelsen kom ut i 2014. Den ble en suksess og har formet mange leseres forståelse av hvem som handlet, og hvem som sviktet, da den tyske okkupasjonsmakten og Quisling utryddet halvparten av de norske jødene. Boka skal nå filmes.

Ved krigsutbruddet levde det litt over 2.000 jøder i Norge. Bruland har kartlagt skjebnen til de aller fleste av dem. I boka Holocaust i Norge, som er på 700 sider pluss omfattende noter, leverer han det han omtaler som en monografi i betydningen undersøkelse av et enkelt sakskompleks.

I forordet forteller han hvordan kraftanstrengelsen startet med at han så TV-dokumentaren Shoah på NRK i 1987. Få år senere snublet han over en bok med den ni timer lange filmens undertekster. Interessen for de norske jødenes skjebne ble til en hovedoppgave i historie i 1995, medlemskap i det såkalte Jødebo-utvalget som gransket konfiskasjonen av de forfulgtes boliger og eiendeler med sikte på en erstatningsordning, og nå altså denne boka.

Undertegnede har dessverre ikke rukket å lese annet enn deler av verket, som virker svært grundig og velskrevet. Jeg skal gjøre det, men det blir kanskje som å fortære William Shirers Det tredje rikets vekst og fall, en detaljrik øyeåpner som beslagla mye av en sommerferie en gang.

Jeg skynder meg å legge til at jeg er en bekjent av Marte Michelet, men samtidig svært negativ til den politiske retningen både hun og jeg har tilhørt, og på forhånd skeptisk til noen av ståstedene både i den gode boka hennes og i annet som er skrevet om krigen de siste ca. 20 årene. Det kan ha preget spørsmålene mine.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Menighetens sekretær og tyskerne

De norske 2.000 jødene var en svært liten andel av en liten minoritet i europeisk sammenheng. Gjennom århundrene hadde den både vært akseptert, diskriminert og forfulgt. I Norge kom de fleste fra dagens Litauen, Latvia, Polen og Hviterussland. De aller fleste tilhørte den norske underklassen. Under krigen, i det okkuperte Vest-Europa, hadde bare de nederlandske jødene større tapstall.

Bruland mener at det særlig er kartleggingen av dem som flyktet, vi har manglet til nå.

Hele 773 norske jøder ble deportert, de aller fleste gjennom aksjonene høsten 1942. Bare 35 av dem overlevde, og de fleste ble myrdet i Auschwitz. Bruland skriver at 931 flyktet fra forfølgelsen, hovedsakelig til Sverige. I boka gransker forfatteren utryddelsens rammer og aktører, men han mener at det særlig er kartleggingen av dem som flyktet, vi har manglet til nå.

Bruland omtaler Harry Koritzinsky 15 steder i Holocaust i Norge og Michelet i fire passasjer. Koritzinsky var sekretær i Det mosaiske trossamfunn (DMT) i Oslo til han trakk seg i 1941, men tyskerne insisterte på at kontakten skulle gå gjennom ham også etterpå. De norske jødene fikk inndratt sine radioapparater kort etter invasjonen, ifølge Bruland ett av mange eksempler på at tyskerne så på dem som en farlig motstander. I juni 1941 ble sekretæren pålagt å gjenta forbudet for alle medlemmer og å fortelle at ulovlig radio ville føre til streng straff.

Kontakten besto fordi rikskommissær Josef Terboven lenge foretrakk å behandle jødene via norske mellommenn som ble tvunget, lurt eller overtalt. Hensikten var ifølge boka å hindre at forfølgelsen skulle styrke norsk motstandskamp.

Brulands bok har verken Koritzinsky eller Michelet som tema, Minerva tar tak i denne tråden fordi hennes skildring fikk sterkt gjennomslag.

Michelet kommenter Brulands kritikk nederst i artikkelen.

– Gestapo-offiserens ord mot en norsk jøde

Sommeren 1941 ble DMT pålagt å skaffe en oversikt over jødene. Kontakten ble besørget av Haubtsturmführer (kaptein) Wilhelm Wagner i Gestapo. Wagner spiller også en rolle i Michelets bok.

”DMT hadde kommet fram til at samarbeid var det beste vernet mot forfølgelse, og denne linjen ble opprettholdt helt fram til 1942”, skriver Michelet i Den største forbrytelsen (Brulands gjengivelse). Hun legger til at menigheten ”gikk med på å peke ut alle jødene de kjente til for Gestapo”.

Bruland skriver i boken at Michelets fortolkning helt mangler ”forståelse for Gestapos arbeidsmetoder”.

Bruland skriver i boken at Michelets fortolkning helt mangler ”forståelse for Gestapos arbeidsmetoder og jøders manøvreringsmulighet under tysk okkupasjon”. Et avslag ville fått følger for dem selv, deres familie og for andre jøder. Michelets påstår at Kortizinsky oppga alle jøder han visste om, inkludert barna, en påstand som ifølge Bruland både er udokumentert og uriktig.

Den nevnte Wilhelm Wagner ble arrestert etter krigens slutt 8. mai 1945 og stilt for retten to år senere. Han fikk dødsdom, men den ble senere omgjort til 20 års fengsel og endte med benådning i 1951.

”I 2014 ble søkelyset rettet mot en bestemt jøde i Norge”, skriver Bruland når han i kapittelet ”Samarbeid med fienden? Jøder i tysk tjeneste” går nærmere inn på Michelets bok:

”Anklagene Michelet presenterte, var basert på kun én kilde, nemlig avhørene av Wilhelm Wagner […] Sitater fra disse avhørene ble satt i en slik sammenheng at leseren kunne tro at Wagners framstilling var helt korrekt, selv om Michelet selv forsto at Wagner i andre sammenhenger neppe fortalte hele sannheten. Det var altså Gestapo-offiserens ord mot en norsk jøde.”

Koritzinsky, som døde i 1989, får av Michelet ”et underliggende ansvar for ikke å ha varslet medlemmene”, skriver Bruland.

Bruland mener at Wagner, selve organisatoren av aksjonen mot jødene, satt med ”løkken rundt halsen” og vanskelig kunne finne noen bedre syndebukk enn sekretæren i Det mosaiske trossamfunn.

Jakten på nye syndebukker

Koritzinsky, som døde i 1989, får av Michelet ”et underliggende ansvar for ikke å ha varslet medlemmene da stormen begynte i oktober 1942”, skriver Bruland. Under intervjuet med Minerva advarer han flere ganger mot å gi ofrene ”medskyld” for Holocaust, og han peker på at også flere i ledelsen av DMT ble drept i leirene.

Så vi spør Bruland:

– Ser du en tendens i de siste 20 års norsk krigslitteratur til å lete fram norske syndebukker der de ikke finnes?

Før Bruland svarer, understreker han at boka gransker fakta basert på mange års forskning og over 10.000 dokumenter av de «sikkert 100.000 jeg har sett på»organisert i en database som har gjort det mulig å kryssjekke personopplysninger som før var vanskelig tilgjengelige. Den er ikke skrevet som polemikk mot andre analyser. Bortsett fra kritikken av Michelets bok på dette punktet, er knapt andre ferske norske bøker omtalt.

– Det er ikke historikerens oppgave å dømme, sier Bruland. – Jeg skal analysere hva som skjedde. Så skal det være opp til leserne å dømme. Når man tenker sånn, tror jeg man får et ærligere forhold til kildene, sier han, og viser til omtalen av politiinspektør Sverre Dürbeck i statspolitiet i Oslo, en ganske grotesk person, som han skriver at hjalp en jøde til å komme seg bort.

– Folk kan være temmelig radikale, men likevel vise nåde. Kanskje for å lette byrden. Sånt synes jeg er interessant, men hvis jeg ville tegne folk i et verst mulig lys, ville jeg ikke tatt det med.

Overspiller norske overgrep

– Generelt og uten å nevne noen navn, kan jeg si at jeg synes at en rekke beretninger de siste 10-15 årene har hatt et ønske om å plassere skyld og en moralsk dom basert på teorier om at vi har noe å gjøre opp for.

– Jeg synes det har manglet noe i ”den nye bølgens” forskning på Holocaust, sier Bruland.

Bruland nevner tanken om å gjenoppta rettssaken mot den frikjente og forlengst døde politiinspektør Knut Rød som et eksempel. Bruland regner Rød som krigsforbryter, uten at han bruker karakteristikken i boka.

– Jeg synes det har manglet noe i ”den nye bølgens” forskning på Holocaust. Det har manglet en forståelse av at flere forhold spilte inn i behandlingen av jødene. Det var ikke bare det norske politiet som agerte, og aspektene må ses i sammenheng hvis man skal forstå kollaborasjonen. Hvis ikke kommer vi ikke fram til svar som holder seg over tid.

– Noen vil kanskje si at jeg underspiller det norske bidraget. Men det har vært viktig for meg å være nøktern.

– Gjelder det også diskusjonen om likvidasjonene under krigen?

– Absolutt. Det var krig, og de militære motstandsgruppene oppfattet seg som soldater. For dem var det å fjerne en fare, og det vil skje i en krig. Sammenliknet med andre land var det dessuten relativt få likvidasjoner i Norge. Jeg vet også om tilfeller der man tvangssendte angivere til Sverige.

Påstanden om at pågripelsen av NS-folk i maidagene 1945 var ulovlig, er like historisk tvilsom, mener Bruland.

– Hvis man ikke hadde anholdt NS-folkene og fått dem sikret, kunne det skjedd mange flere lynsjinger i Norge. I Frankrike ble minst 10.000 (anslag går helt opp til 40.000) drept for bistand til okkupanten. Raseriet var enormt stort. Det var viktig å få disse folkene av gaten. Den moralske fordømmelsen er vanvittig.

Det skjedde overgrep i Norge, også skamklipping av kvinner. Men de var veldig få i Norge. Hjemmefrontens parole om disiplin ble stort sett fulgt. I Danmark var det også likvidasjoner etter krigens slutt.

– Vi dømmer oss selv veldig hardt, avslutter Bruland.

Michelet reagerer på kritikken

 

Marte Michelet mener Brulands framstilling er uriktig. Hun skriver i en epost til Minerva:

– Påstanden om at jeg bare har brukt én kilde er beviselig feil, den viktigste dokumentasjonen på hans kontakt med Gestapo, er Koritzinskys egen vitneforklaring til landssviketterforskerne etter krigen. Dette kommer klart fram i fotnotene.
 
Forfatteren reagerer også på påstanden om at hun gjør Koritzinsky medskyldig i deportasjonene. 
– Noe slikt har jeg aldri skrevet. Det jeg har gjort er å peke på at han ble satt under press og benyttet som informant, noe Bruland selv – paradoksalt nok – legger fram ny dokumentasjon på. Ifølge Bruland ble Koritzinsky brukt for å spre desinformasjon i det jødiske miljøet i forkant av massearrestasjonene. Dette er svært relevant for å forstå hvordan jødene oppfattet situasjonen høsten 1942.
Til tross for kritikken er Michelet entusiastisk for at Brulands store verk nå foreligger. 
– Den detaljkunnskapen Bruland har om den jødiske befolkningen er unik og veldig imponerende. Nå håper jeg vi får en saklig, faglig debatt om innholdet i den.

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden