DEBATT

Rystad-rapporten avslører posisjonene i norsk samfunnsdebatt

DEBATT: Lærte vi noe nytt av debatten om Rystad-rapporten? Kanskje, men først og fremst at de fleste som diskuterte trolig allerede hadde bestemt seg.

Publisert Sist oppdatert

For et par uker siden, la Rystad Energy frem en rapport om konsekvensene av norsk olje- og gassproduksjonskutt. Den er interessant, siden den nyanserer og supplerer to tidligere analyser fra Statistisk Sentralbyrå: En artikkel som går på effekten av redusert norsk produksjon, og en annen rapport som vurderer om norske kutt er effektiv klimapolitikk.

Rystad-rapporten kan naturligvis kritiseres – i likhet med alle andre vurderinger som har bestemte premisser og baserer seg på estimater. Det som er virkelig bekymringsverdig, er at den så enkelt ble avfeid, og at SSB-vurderingene så kjapt ble omfavnet.

Kjøpt og betalt

Den første mottagelsen av Rystad-rapporten var at den var propaganda kjøpt av oljelobbyen – slik MDG har argumentert for. Lan Marie Berg raste mot at «oljebransjens lobbyister fortsetter å spre feilaktig propaganda om olje og klimakrisa». Hun mente rapporten har «null troverdighet», delvis fordi det «er ikke fagfellevurdert forskning», og dels fordi hun mente den er «et bestillingsverk kjøpt og betalt av oljelobbyen, for å avspore klimadebatten to uker før valget».

Interessant nok reiste hun naturligvis ingen motforestillinger overfor SSBs rapporter begrunnet i samme forhold.

I den ene SSB-rapporten heter det at: «Rapporten er finansiert av Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelp.» Var det noen fra MDG eller andre som avfeide rapporten fordi den var «kjøpt og betalt» av disse organisasjonene – eller satte media søkelys på det da rapporten kom? Nei. De man holder med, har naturligvis ingen agenda, det gjelder bare alle andre.

Pussig nok virker det som om svært få har sett hva Rystad-rapporten konkluderer med. Den påpeker vitterlig at: «Kutt i norsk oljeproduksjon gir marginalt lavere klimagassutslipp (-8 kg CO2 1 /bbl*, utfallsrom -30 til +77)». I likhet med SSB mener altså Rystad at norske oljekutt vil føre til lavere utslipp.

Det var derfor neppe noe stort sjokk da det senere kom frem at Berg ikke hadde lest rapporten hun kritiserte.

Rystad Energy mener imidlertid at det er en usikker effekt og svært dyr og dårlig klimapolitikk å redusere oljeproduksjonen.

Litt enkelt sagt vil alle ressurser ha en alternativ verdi. Kanskje er det mest fornuftige, som vil gi best klimakutt per krone, at Norge tjener mye på olje som er relativt ren – og at inntektene brukes på andre klimatiltak. For eksempel kan det tenkes at det vil være mer effektivt om disse midlene for eksempel brukes på å rense kullkraft.

Rystad er imidlertid enda mer kritisk til kutt i norsk gassproduksjon. Men som vi skal komme tilbake til under, er det heller ikke her så stor avstand mellom SSB og Rystad-rapporten.

Fagfellevurdert er viktig, bortsett fra når det ikke er det

Det er som nevnt også blitt en hang-up på at Rystad-rapporten ikke er fagfellevurdert – og dette var en gjennomgangstone på Twitter i forbindelse med lanseringen. Men det var heller ikke SSB-vurderingene da de kom ut. Riktignok ble den ene rapporten i 2017 tatt inn i et anerkjent tidsskrift, som praktiserer peer-review – men nok en gang var det ingen så vidt meg bekjent som avfeide SSB-vurderingene i 2013 fordi de manglet fagfellevurdering.

Et elementært utgangspunkt i rasjonell diskusjon er at man ser på argumentets logikk og premisser, ikke hvem som fremsetter dem. I en av SSB-vurderingene heter det f.eks. at: «Alt i alt tilsier diskusjonen over at redusert norsk gasseksport vil ha beskjeden effekt på globale klimautslipp. Som følge av EUs kvotesystem er det noe mer sannsynlig at redusert norsk gasseksport vil gi noe lavere globale utslipp, men den motsatte effekten er også mulig.»

Jeg har sett verken MDG eller andre partier endre mening om at kutt i norsk gassproduksjon dermed bør droppes, selv om selveste SSB her sier at det neppe har noen særlig klimaeffekt.

Usikre premisser

SSB og Rystad er altså ganske enige i hovedtilnærmingen, men de kvantifiserer funnene litt ulikt, fordi de gjør litt ulike antagelser om blant annet priselastisitet. For alle slike estimater vil måtte være basert på en rekke usikre premisser. SSB legger til grunn effekter knyttet til priselastisitet som er høyst diskutable – og som det er vanskelig å si noe sikkert om. Hva som blir konsekvensen av at et land kutter oljeutvinning, er derfor ofte høyst usikkert. For eksempel vet vi nå at Venezuelas kollaps i oljeproduksjonen ikke medførte noen nevneverdig nedgang i verdens forbruk.

Debatten i kjølvannet av Rystad-rapporten viser da også nettopp hvor vanskelig det er å si noe sikkert om utviklingen av oljepriser og klimavirkninger, basert på ensidige norske kutt:

I Dagens Næringsliv har en av forskerne bak SSB-studien, Knut Einar Rosendahl, som er professor ved Handelshøyskolen på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, uttalt seg om Rystad-rapporten. Ifølge DN er det slik at Rosendahl «sier at han nå mener at teamet kanskje burde lagt noe lavere elastisitetspremisser til grunn både på tilbud og etterspørsel».

Rosendahl nevner også at det er andre faktorer «som slo ut for fullt etter studien kom ut». I tillegg «vedgår [han] ellers at det finnes lite forskning på disse spørsmålene, og at det som finnes er 'sprikende'» Til det forhold at «noen bruker studien deres som en slags fasit», svarer han at noen «kunne nok vært litt mer forsiktige i bruken av det», men at det «er kanskje et større problem at det er mange som har ignorert forskningen som finnes på feltet».

Her er altså SSB-forskeren langt mer ydmyk og åpen enn MDG-politikere som har avfeid Rystad-rapporten som et useriøst bestillingsverk og propaganda.

I DN kan man også lese en interessant kronikk fra økonomiprofessor Bård Harstad. Han tar opp en del relevante, kritiske innvendinger til Rystad-rapporten, men skriver også følgende:

«Estimatene for etterspørselen er enormt usikre. Rystad antar at om oljeprisen dobles, vil konsumet på lang sikt falle med kun ti prosent. Er fallet 20 prosent, blir konklusjonen til Rystad motsatt. Rystad siterer publisert forskning – men tidligere estimater spriker i alle retninger. Dessverre har vi ingen gode estimat for den langsiktige etterspørselselastisiteten. Empirikere har aldri kunnet studere hvordan langsiktige investeringsbeslutninger (i hus, biler, og maskiner, osv.) påvirkes av en langsiktig og overraskende endring i forventede fremtidige energipriser.»

Det er altså ingen veldig sikre tall å forholde seg til, heller ikke for de som vil redusere norsk oljeproduksjon. Som SSB-forsker Rosendahl selv nevner, ville han i dag lagt til grunn en lavere priselastisitet for konsekvensene av norske kutt. Han er vel uvitenskapelig, han også?

Uten å gå inn i detaljer er det også andre diskutable detaljer i SSB-forskernes vurderinger. I en kronikk påpeker nevnte forskere at OPEC vil ha en restriktiv tilnærming og «kan øke sin profitt ved å holde igjen produksjon for å oppnå høyere pris». Det er imidlertid diskutabelt om OPEC vil handle slik: OPEC har også en funksjon i å balansere tilbud og etterspørsel, og kan like gjerne finne på å forsøke å balansere tilbudssiden i oljemarkedet.

Mer ydmykhet!

Antageligvis ville det være nyttig om alle som har deltatt i debatten, tok en ekstra runde for å finne svakheter i egne standpunkter – for det synes som om mange allerede har bestemt seg på forhånd, og lager argumentasjonen ut fra det.

Forskning underbygger at dette faktisk kan være tilfellet.

Et eksperiment som ble utført ved Yale Law School av forskerne Kahan, Peters, Dawson og Slovic viser at forutinntatthet reduserer evnen til å resonnere rasjonelt også for analytikere: Over 1000 personer ble gitt statistisk materiale for å vurdere effektiviteten av våpenkontroll. Da personene skulle se på virkningene av våpenkontrollen, viste det seg at konklusjonene ble sterkt preget av den politiske grunnholdningen til spørsmålet. Selv svært tallkyndige mennesker gjorde, mer eller mindre ubevisst, gale vurderinger for å få svarene til å passe overens med egne oppfatninger. Faktisk hadde de flinkeste tallknuserne en tendens til å få sterkere polariserte resultater.

I boka The Enigma of Reason påpeker adferdsforskerne Hugo Mercier og Dan Sperber at menneskelig fornuft ikke ble utviklet for å løse abstrakte problemer eller for å avveie argumenter nøye mot hverandre på en vitenskapelig måte – men for å kunne fungere i grupper. Dette forutsatte i stor grad å få gjennomslag for egne synspunkter og bekrefte eksisterende oppfatninger. Intelligente mennesker er ikke så mye bedre til å komme med korrekte spådommer, men er flinkere til å argumentere for sitt syn og avfeie motargumenter.

Litt mer ydmykhet – og litt mindre avfeiing av rapporter på autopilot – hadde derfor vært å foretrekke.