Politikk

Gatas gutter

Vi arresterer tusenvis av unge gutter med mørk hud i krigen mot cannabis. Deres hvite partnere går fri. I mellomtiden bygger vi lukkede anstalter, skaper ny rasisme og løser ingen problemer.

Vi arresterer tusenvis av unge gutter med mørk hud i krigen mot cannabis. Deres hvite partnere går fri. I mellomtiden bygger vi lukkede anstalter, skaper ny rasisme og løser ingen problemer.

”Politiet har tatt 2500 utenlandske narkoselgere på 4 år. Det viser behovet for lukkede retursentre”, skriver Byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland.

Nei, det viser behov for å ta kontroll over cannabismarkedet, og ikke legge til rette for en evigvarende og forsterkende strøm av fattige utlendinger som fristes/tvinges av et uregulert og ukontrollert ulovlig marked med den sorte økonomien som drivkraft. Folk er like fattige og den sorte økonomien er like fristende uansett hvor mange vi fanger og sender ut.

Kun en bitteliten del av handelen foregår på gata, men den lille delen gatesalget utgjør av total handel i sisteledd, står fattige mennesker for, unge menn.

De gjenkjennes – identifiseres – ved hudfarve.

De norske vennegjengene i den skjulte cannabiskulturen er like mye «organisert kriminelle» som vennegjengen av fattige på gata. Tilnærmet identisk kriminalitet, men det er fattigguttene på gata som er mørke i huden som er pekt ut som ”organisert kriminelle”, «bakmenn», «asylnark», «drittsekker» –  de skyldige – fordi de selger cannabis på gata og ikke inne blant venner, slik ”våre” unge gjør, våre norske gutter/unge menn.

Norsk Folkehjelp, Fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon, gikk i høst ut med følgende formaning: «Narkohandelen er organisert kriminalitet», «Politiet må slå hardt ned på organiserte kriminelles narkohandel i Oslo”.

Riksadvokatens kommenterer politiets tall: «Tor-Aksel Busch er bekymret over politiets innsats mot organisert kriminalitet, tror de i stedet velger svært enkle narkosaker.»

Klappjakten startet for alvor foran kommunevalget 2011 etter en kronikk i Dagsavisen av daværende leder Oslo SV, Per Østvold: ”Selgerne på Grünerløkka er i all hovedsak afrikanske innvandrere og asylsøkere, og må møtes med strenge reaksjoner [..] Kriminelle asylsøkere må raskere ut av landet [..] Politiet må sette inn målrettede tiltak over lang tid, og tiltakene må prioriteres budsjettmessig” (18.7.2011). Få måneder senere var ”Operasjon Touch Down” en realitet, en toårig politiaksjon rettet direkte og utelukkende mot unge menn fra Vest-Afrika.

Venstresiden og våre humanitære solidaritets- og menneskerettighetsorganisasjoner har brukt sin innflytelse til å bygge opp under en tilnærming for å fange flest mulig av de ”falske” asylsøkerne, altså de fattige mørkhudete gateselgerne, og nå har de altså fanget så mange at FrP og Høyre kan bygge lukkede anstalter. Det var bare for Per Sandberg å si to ord: ”kriminelle asylsøkere”, for så å kunne lene seg tilbake og la venstresiden gjøre resten av jobben. Når jobben var gjort, stigmatiseringen var unnagjort og noen tusen av de ”falske” asylsøkerne var fanget, kunne FrP og Høyre innføre lukkede anstalter.

Man har brukt fattige gategutter som skyteskive i et politisk spill, det er ikke til å begripe. Et spill man spiller så dårlig at motstanderne ikke engang trenger å si mer enn to ord. Alt man har oppnådd er en samfunnsskadelig og farlig stigmatisering av fattige mørkhudete mennesker, særlig vest-afrikanere, og dette uten å ha løst en millimeter av problemene. Folk er like fattige og den sorte økonomien i det uregulerte og ukontrollerte cannabismarkedet er fortsatt like fristende. Og Høyre og FrP bygger lukkede anstalter.

Mistenkelig hudfarve
Hva skjer med holdningene i samfunnet når en generasjon er vokst opp med at så å si alt synlig salg av cannabis på gata blir solgt av unge, fattige gutter som er mørke i huden? Hva gjør det med oss, hva gjør det med samfunnet, hvilke holdninger påfører vi barn og unge, og hvilke konsekvenser har dette for alle unge gutter som er mørke i huden? Hvilke mekanismer er det som fores, og hvilke enorme farer er forbundet med stigmatisering som sosialpsykologisk prosess?

Hvis du er en norsk ung mann/gutt i Oslo med afrikansk opphav, er det større sjanse for å bli stoppet og ransaket enn hvis du er hvit. Det vil si at hvis to norske venner, den ene hvit den, andre sort (afrikansk), hver for seg går gjennom Grønlands-området i Oslo, vil han som er mørk i huden oftere bli stoppet og ransaket enn hans hvite kamerat. Hva betyr det?

En rapport publisert nylig viser at i England og Wales er det over seks ganger mer sannsynlig å bli stoppet og ransaket for narkotika for sorte enn hvite. Flere internasjonale studier viser det samme. Human Rights Watch skriver i sin rapport om temaet: ”These disparities cannot be explained by racial patterns of drug crime. They reflect law enforcement decisions to concentrate resources in low income minority neighborhoods. They also reflect deep-rooted racialized concerns, beliefs, and attitudes that shape the nation’s understanding of the “drug problem” and skew the policies chosen to respond to it.”

Politiprofessor Paul Larsson skriver i en kommentar: ”De samme funn er velkjente fra andre internasjonale undersøkelser og vil ganske sikkert vise den samme tendensen i Norge. Noe annet vil være oppsiktsvekkende.”

Hva er egentlig tallene våre? Er det er dobbelt så stor sjanse for sorte å bli stoppet og ransaket fordi man er sort, fire ganger, seks? Hvorfor har vi ingen systematiske studier? Hvorfor er det ingen debatt?

For å bekjempe rasisme er vi nødt til å rette søkelys på krigen mot narkotika. Spesielt gjelder dette cannabis.

Våre gutter
Cannabis er det mest brukte illegale rusmiddelet og det som berører flest unge. Titusener av unge mennesker i starten på sitt voksne liv er kriminalisert, hovedsakelig gutter, noe som blant annet skaper en unødig stor kontaktflate mellom vanlig norsk ungdom – våre unge – og sterkere og mer utrygge stoffer, kriminelle miljøer og alvorlig kriminalitet. I dette ligger det store menneskelige kostnader – kontrollkostnader.

Norske gutter og unge menn – ”våre” unge – står ikke på gata og selger cannabis. Den aller, aller største delen av cannabishandel i sisteledd foregår innendørs blant venner. Grensen mellom å ”hjelpe” og å ”deale” er flytende og tusenvis av unge befinner seg i denne gråsonen. Noen blir fristet til å selge større kvanta, og da er veien inn i alvorlig kriminalitet og mulige straffereaksjoner kort. Den skjulte cannabiskulturen og økonomien rundt stoffet er nøkkelen til å forstå de viktigste farene forbundet ved cannabis.

Unge mennesker har begrensede midler. Mange unge finansierer sin bruk av cannabis gjennom småsalg til venner. Å fjerne denne inntektskilden vil alene være med på å redusere cannabisbruk blant unge. Det ville være interessant å se tall på hvor mange unge gutter som er blitt fristet av ”raske penger”, spenning, status og behov for å være del av noe, men der det kanskje ikke gikk som planlagt, og man kanskje ble fristet og viklet inn i stadig tyngre kriminalitet og kriminelle miljøer, fikk sine liv og livsmuligheter ødelagt eller vesentlig redusert. Ikke på grunn av hasjen, men på grunn av alle de farene som ligger i det illegale markedet og den sorte økonomien.

Kontrollkostnader vs. brukskostnader
Ved å regulere cannabis inn i lovlige utsalgssteder tilsvarende en vinmonopolording med kontroll og restriksjoner vil denne fristende kriminaliteten nærmest forsvinne, sammen med gatesalget.

Man vil da måtte gå til et regulert utsalgssted, man får kun handlet når det er åpent, man får ikke kjøpt hvis man er åpenlyst påvirket, man må være gammel nok, man blir ikke tilbudt sterkere og farligere stoffer, man får rene produkter med varedeklarasjon, man får informasjon om sunnere cannabisvaner, man trenger ikke lenger oppsøke kriminelle miljøer, man blir ikke fristet til å være med på illegal omsetning og ”raske penger”, man har ikke lenger behov for å bestille utrygge og farligere syntetiske ”cannabis”-stoffer over nettet, man er ikke en kriminell, man blir ikke utsatt for straffetrussel, man blir ikke fratatt livsmuligheter, man slipper å leve et hemmelig liv, man tør å snakke om det, man tør å oppsøke og ta i mot hjelp hvis man føler behov, man er ikke utstøtt av samfunnet. Man er inkludert.

Lovlig bruk av cannabis med et marked regulert og kontrollert av myndighetene gjør at veldig mange unge mennesker slipper å starte sitt voksne liv på gal side av loven, noe som i sterk grad påvirker adferd, miljø og selvbilde/identitet, og gjør det lettere for unge mennesker å velge mildere og tryggere alternativer fremfor sterkere og farligere.

Argumentet for å legalisere cannabisbruk og -marked ligger ikke i at rusmiddelet ikke er farlig, men i at en regulert og kontrollert lovlig bruk og et regulert marked medfører færre og mindre alvorlige kostnader for folk og samfunn, spesielt utsatte grupper og spesielt gutter, enn et ulovlig, ukontrollert og uregulert bruk og marked.

Vil kontrollkostnadene falle mer enn brukskostnadene vil øke ved lovlig, kontrollert og regulert cannabisbruk og og et lovlig cannabismarked styrt etter hensynet til folkehelsa og det sorte markedet slik vi gjør i alkoholpolitikken? For å kunne ta stilling til dette, og for å kunne veie de ulike alternativene opp mot hverandre, må vi kartlegge de ulike kostnadene forbundet med de ulike løsningene.

Mens vi venter på at politikerne tar den problemstillingen på alvor, fortsetter vi å fengsle utallige fattige, sorte gutter. Mens vi gjør det skaper vi på en og samme tid et incentiv til ulovlig innvandring, en barriere mot integrering, og en kilde til rasistiske fordommer som rammer utallige mennesker med mørk hud i Norge. Og politikerne lukker øynene og bygger lukkede anstalter i stedet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden