Skråblikk

Gåten Sanna Sarromaa

Finsk skog. Øde og stille. Langt fra brysomme nordmenn.

Bilde: wikimedia commons

Er hun landets mest frustrerte og utilpasse innvandrer eller en harmonisk spøkefugl som holder oss for narr?

Finne, feminist og forfatter Sanna Sarromaa refser nordmenn i VG 2. januar. Som så ofte før. Jeg kjenner min indre gubbe frese. Hva er det nå da, masa, sier han.

Sorg. Denne gangen er det sorgen vår som ikke er som i de finske skoger. Det er sorg etter terror og sorg etter drap. Sorg som skalkeskjul for godhetstyranni.

Godhetstyranni? Er Sanna Sarromaa den nye rådgiveren til Sylvi Listhaug?

Barn som synger falskt

Vi kan regne med Sanna Sarromaa. Hun har alltid noe å utsette på oss nordmenn, og er det ikke et under at hun holder ut å bo i dette dumme, ubrukelige landet? Hun hadde fortjent en pris, slik en restaurant bør sette pris på en gjest som kommer dag etter dag for å spise, enda han misliker maten intenst. Der har du lojalitet.

I sommer var det for eksempel en lidelse for henne å gå på skoleavslutninger. Norske skoleavslutninger. Ikke kunne barna synge og ikke kunne de spille. Likevel fikk de ros. Hørt på maken! Det er jo fullstendig irrasjonelt for foreldre å se noe søtt og sjarmerende i at smårollingene deres strever på det barnefiendtlige instrumentet blokkfløyte hvis tonene ikke treffer.

Jeg vet ikke hvordan skoleavslutninger er i Finland, men hvis salen fylles med sure og misfornøyde foreldre, skaper det en hyggelig og ærlig atmosfære.

 

Drap utløser «psykolog, prest og full stab».

Nå er det altså sorg og lidelse som irriterer finnen i eksil. «Dør det en fra skolen din eller bygda di, forutsetter det dagevis med felles hulking, kriseteam, psykolog, prest og full stab.», skriver hun, som om noen tvinger folk til å sørge.

Eksemplene hun trekker frem er heller ikke småtteri. Det er ikke gamle folk på 101 år som dør av alderdom. Hun nevner et drap på en skoleelev på Vinstra i november. Hun nevner de uhyrlige drapene på de to kvinnene i Marokko før jul, og påpeker at hjemkommunen arrangerte fakkeltog til minne om den ene.

Er det bare i Norge at små lokalsamfunn samles i sorg og til minnestund om noen blir revet brutalt bort i terror?

«Nordmenn får jo aldri vist nok hvor gode de er. Gråter man offentlig i kor over folk man ikke kjenner, viser man at man er skikkelig snill» skriver Sanna Sarromaa med stor og påståelig sikkerhet.

Hun sikter til alle som ikke kjente offeret, men som likevel slutter opp om minnestunder og fakkeltog. Hun kan se inn i deres indre, og der ser hun godhetstyrannene herje. De er norske.

Sørger ikke folk i utlandet?

Det underlige med Sarromaa er at det hun stadig vekk kritiserer ved Norge, ikke fremstår mer norsk enn at det tilfeldigvis skjer her og rundt hennes egen navle.

Er det ingen andre land hvor foreldre klapper og fryder seg når smårollinger opptrer med instrumenter og sang, også om de ikke treffer tonen helt? Er det bare i Norge at små lokalsamfunn samles i sorg og til minnestund om noen blir revet brutalt bort i terror? Er det bare i Norge at en skole settes litt på vent, og får besøk av prest og psykolog om en elev blir drept?

Var jeg «typisk norsk» da jeg gikk i fakkeltog i fødebyen min Haugesund etter 22. juli, enda jeg ikke kjente den lokale AUF-eren som ble drept? Var jeg ikke ekte berørt av terror så tett på mitt lokalsamfunn? Var jeg bare en godhetstyrann?

Det finnes vel land som gjør langt mer ut av sorg og død enn oss nordmenn, som tar til gatene og skriker eller lar den avdøde ligge i et likskue hjemme i et litt luktende antall dager.

Er hun et ironisk prosjekt?

Jeg er ikke krenket av Sanna Sarromaas etter hvert fantasiløse føljetong med Norges-kritikk. Jeg er mer forundret, forundret over at hun holder ut her på berget når alt er vrient og vanskelig.

Eller er det noe jeg ikke skjønner? Er det hele et stunt, ironigenerasjonens siste krampetrekning, en kunstnerisk installasjon på kronikkplass?

Sitter hun og svetter i en sauna med bjørkeris og Koskenkorva, mens hun ler av full hals?

Debattredaktør Sjøli i VG er et barn av ironien og en kløpper til å legge ut litt åte som noen biter på, som det så er litt komisk at de satte tennene i. Jeg har sett det på Facebook. Han kan være en luring. Er Sanna Sarromaa det samme som sin redaktør?

Norge takker deg, Sanna Sarromaa!

Tenk om hun ikke sitter illsint og frustrert et sted i Gudbrandsdalen og banner til tastaturet og tenker på syngende barn og sørgende ungdom. Tenk om hun er en spøkefugl med stor fantasi som bare tuller med oss.

Sitter hun og svetter i en sauna med bjørkeris og Koskenkorva, mens hun ler av full hals?

Det er en fin tanke. Jeg håper det er sånn. Det gir ro i sjelen å tenke at hun har det godt og harmonisk og kanskje takker Norge for å få spøke litt med de innfødte.

Norge takker også deg, Sanna Sarromaa!

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden