Gatens parlament i Kairo

I dag er jeg usikker på om det for vanlige egyptere var bra at Mubarak mistet makten.

Publisert Sist oppdatert

Død. Ødeleggelse. Den arabiske våren har for lengst gått over til høst, og nå er vinteren her. Den kommer til å bli lang og blodig. En video viser maskerte personer som skyter med automatvåpen. Demonstranter fra Det muslimske brorskap som skambanker en politimann. Politi som skyter mot demonstranter. Nyhetene tikker inn fra byer sør i landet om at Det muslimske brorskapets tilhengere tar over politistasjoner. En kirke er satt i brann. Og som et gufs fra tiden med president Hosni Mubarak innførte myndighetene onsdag unntakstilstand.

I dag kommer du til å lese og høre om sammenstøt og blodbad i Kairo. Men historien om hvorfor det gikk så galt, dreier seg om et samfunn uten demokratisk kultur, der problemer løses med vold og hvor demokrati forstås som at flertallet styrer uinnskrenket.

Vinteren 2011 var jeg som journalist utsendt for VG til stede i Egypts hovedstad Kairo. Og jeg skal innrømme at jeg var litt naiv. Jeg trodde virkelig på den arabiske våren. I årevis hadde mine egyptiske venner drømt om dette. De hadde kjempet mot staten som var bygget opp rundt Hosni Mubarak og som i siste instans hvilte på folks frykt for politiet og de hemmelige tjenestene. Det var en stat som torturerte sine egne borgere og leide inn fattigfolk for å angripe demokratitilhengere med kniver og kjepper og hvor korrupte politikere og byråkrater hindret økonomisk vekst og stjal fra folket. Alle jeg kjente, kristne og muslimer, liberale og sosialister, ville ha Mubarak vekk.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her