Nekrolog

Gaven fra Langslet

Lars Roar Langslet hadde en egen evne til å tale til oss gjennom historien.

Lars Roar Langslet hadde en egen evne til å tale til oss gjennom historien.

Mange kjente til at Lars Roar slet med en dødelig sykdom, men beskjeden om hans bortgang er så usigelig trist å bære. Ingen har som Lars Roar evnet å vise hvor viktige valgene vi gjør i dag, er for verdiene vi overleverer til våre etterkommere.

Allerede som ung magistergradsstudent satte han seg fore å avkle den fremvoksende materialistiske tidsånden, blant annet gjennom boken om «Den unge Karl Marx og menneskets fremmedgjørelse». Det var derfor neppe bare ironisk ment at han allerede til sin 21-årsdag ble tilegnet et festskrift med tittelen «Åndsmenneskets forsvar». Dette prosjektet, å løfte frem de tidløse og umistelige verdiene foran de materielle og flyktige, var som en diamant som han fortsatte å pusse helt til kroppen sa  stopp, mandag 18.januar.

Jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen i Minervas lokaler på 1960-tallet da redaksjonen med Lars Roar, Jan P. Syse og Francis Sejerstedt i spissen i bestemte seg for å hente frem og aktualisere 1700-tallstenkeren Edmund Burke. Hos «konservatismens grunnlegger» fant de ungkonservative en politisk tenker som var reformivrig og konservativ i en og samme person. Det kjente sitatet «forandre for å bevare» ble tittelen på Langslets bok om Burke og samtidig en vedvarende ledesnor for flere generasjoner politikere på den borgerlige siden.

Sitatet må tolkes som at konservativt innstilte mennesker har et særlig ansvar for å bære frem reform, når det er nødvendig for å beskytte nedarvede verdier. For Lars Roar betød det at han, ifølge ham selv, ble «litt mer radikal med årene», samtidig som han var «konservativ hele livet». Han beklaget for eksempel helt til det siste at det «konservative folkeflertallet» to ganger sa nei til å gå inn i EU. «Norge har fått status som en husmannsplass i Europa, det er ikke er landet verdig».

Han var svært opptatt av vårt ansvar for å ta vare på de umistelige verdiene som er gitt oss gjennom skaperverket, og faren for at «de mektigste land ikke evner å gripe inn i tide mot at menneskeskapte klimaendringer skal føre oss ut i en global katastrofe».

Avviklingen av NRK-monopolet er reformen han mest av alt vil bli husket for. Før ham var det få som snakket om mangfold i eteren, etter ham var det blitt allemannseie. Det var også en del av reformen at NRK fikk økt frihet til å styrke seg i konkurransen med private kanaler. Som Høyres fremste skolepolitiker på 1970-tallet ble Lars Roar videre landets ledende kritiker av «Enhetsskolen» og Arbeiderpartiets overdrevne reformideologi. Grunnlaget ble lagt for en ny kurs i skolepolitikken, basert på større respekt for autonomi og mangfold. Mobiliseringen mot Arbeiderpartiets skolepolitikk medvirket til å bringe deler av lærerstanden, elevorganisasjonen og de borgerliges skolepolitikere nærmere hverandre, og la en viktig del av grunnlaget for at de borgerlige fikk flertall i 1981.

Med Lars Roar Langslet som statsråd i Kåre Willochs regjering fikk universitets- og forskningssektoren sine beste år på svært lenge. Dette var en tid da man hadde dyrket oppdragsforskningen, og det var uklare bånd mellom departementene og forskningsmiljøene. I Lars Roar fikk Norge en statsråd som selv hadde vært forsker, og som forsto verdien av uavhengighet og kvalitet i forskningen. Langslet sørget for viktige endringer i forskningspolitikken, og en tydelig vekst i bevilgningene til den gode forskningen.

Men hva er grunnen til at Lars Roars taler, artikler og bøker blir stående i generasjoner, som verk i seg selv, uavhengig av tid og kontekst. Svaret, tenker jeg, må være noe i retning av at han hadde en nådegitt gave som besto i hans evne til å «tale til oss gjennom historien». Lars Roars dype bevissthet om at vi er en lenke i historiens kjede er likeledes viktig for å forstå hans kristne tro og overgangen til katolisismen. «Jeg fant en kirke som har levd og vokst i 2.000 år, og som Mesteren selv grunnla på Klippen, som er Peter» sa han i et intervju, og fortsatte: «Lenge spurte jeg meg selv: «Har jeg troen?». Så gikk det omsider opp for meg at troen hadde meg, og hadde hatt meg lenge.»

Med støtte i erfaringene fra de multi-etniske katolske menighetene i Norge mente Langslet vi ikke burde frykte innvandringen. Det mange av innvandrerne derimot reagerer på, mente han, er den «sekulære normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid». I det Olsok-foredraget han holdt i Trondheim 2012, kom Lars Roar nærmere inn på dette: «I min levetid har det skjedd en mektig glidning, ja nærmest et skred, i retning av et avkristnet samfunn, der den etiske fellesnevner er individualistisk lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste.», sa han

Lars Roar var allikevel ingen kulturpessimist. Han hadde et strålende og ertende humør, og en unik evne til å glede seg over livets mangfold, tolerant til det ytterste. Han var overbevist om at kristendommen vil få en renessanse også i Norden, at det i økende grad ville falle på den katolske kirken å ta vare på og formidle læresetningene og ritualene som nye generasjoner kristne vil etterspørre. «Hans hjertesaker vant seier selv om det mørkt så ut», skrev han om utviklingen i Norge etter Olav den Helliges død på Stiklestad. Om det samme skal kunne sies om verdikonservatismens kjernesaker i fremtiden, er det opp til nye generasjoner tillitsmenn og –kvinner å avgjøre. Kompasset vi har fått i gave fra mesteren og mentoren Lars Roar gir oss den beste plattform for å lykkes.

Måtte den evige fred lyse over Lars Roars minne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden