KOMMENTAR

Et utsalgssenter for IKEA møbler og holdninger i Novosibirsk i Russland.
Et utsalgssenter for IKEA møbler og holdninger i Novosibirsk i Russland.

Ikke kjøp møbler på IKEA

Selskaper som ønsker å gjøre alt til politikk, bør få smake sin egen medisin.

Publisert Sist oppdatert

I går meldte Dagens Næringsliv at IKEA har valgt å avslutte sitt mangeårige samarbeid med mediebyrået Geelmuyden Kiese.

Foranledningen for avgjørelsen er at Hans Geelmuyden i et intervju til Kampanje tok selvkritikk på at bransjen han representerer ikke har tilstrekkelig mangfold, men samtidig problematiserte norskkunnskapene hos nordmenn med annen etnisk bakgrunn: ‹‹Når vi søker etter folk er det ikke noe drawback å hete Ahmed, men du må kunne norsk. Det er en del med etnisk bakgrunn som ikke er gode nok i norsk og vi lever i en skriftlig kultur. Kebabnorsk er ikke godt nok i GK››, uttalte Geelmuyden.

Uttalelsene førte så til debatt i sosiale medier, og Geelmuyden karakteriserte i stridens hete en av sine kritikere som en «autoritær ekstremist». Geelmuyden har senere beklaget både den første sleivete formuleringen og karakteristikken, og siden skværet opp med motdebattanten.

I etterkant av Geelmuydens utsagn har likevel flere av selskapets kunder reagert. LO har allerede valgt å avslutte samarbeidet med Geelmuyden Kiese, og i går annonserte også IKEA at de vil følge etter LO ut døren: ‹‹For IKEA er det viktig at alle våre samarbeidspartnere og leverandører opptrer i tråd med IKEAs retningslinjer og verdier. Vi har tidligere blitt sitert på hva vi mener om Hans' uttalelser, som er en medvirkende årsak til at vi nå avslutter samarbeidet››, uttalte kommunikasjonssjef Helene Løken i IKEA Norge til Dagens Næringsliv i går.

Kritikerne av Geelmuyden kan ha rett i at hans uttalelse om ‹‹kebabnorsk›› er noe sleivete, men det reelle meningsinnholdet i utsagnet om at man må kunne godt norsk for å arbeide med kommunikasjon, burde de fleste være enige om.

Når IKEA velger en så dramatisk reaksjon på Geelmuydens uttalelse, åpner selskapet for å importere de mest dysfunksjonelle elementene av amerikansk identitetspolitikk til Norge, der man aktivt går inn for å tolke andre i verste hensikt, der sosiale medier fungerer som påtalemyndighet og ingen har rollen som forsvarsadvokat, og der absolutt alle samfunnsaktører skal innta rollen som politiske aktører.

Det er gode grunner til å være kritisk til denne utviklingen. En forutsetning for et velfungerende liberalt samfunn er at vi som samfunnsaktører lykkes med å samarbeide til tross for til dels betydelige politiske uenigheter. Dersom man ikke skal kunne kjøpe varer og tjenester av selskaper som representerer – eller som har representanter som representerer! – et annet politisk syn enn en selv, vil vi fort ende opp i et samfunn med ekstrem politisk segregering og polarisering, der de felles arenaene vi som samfunn trenger for å forstå hverandres argumenter og føre en rasjonell offentlig samtale, svinner hen. I USA er konsekvensene av denne modellen allerede godt synlige.

Som forbruker er det vanskelig å vite hvilken respons man skal gi til IKEA for at selskapet ønsker å importere en så destruktiv debattkultur til Norge. På den ene siden er boikott av selskaper, slik som IKEA her gjør seg til talspersoner for, en svært destruktiv respons: Vi argumenterer tross alt for et samfunn der vi må kunne gjøre forretninger også med politiske motstandere.

Men for dem av oss som ønsker en offentlig samtale der vi tolker hverandre i beste mening, og der vi ikke ønsker oss et gjennompolitisert samfunn der til og med møbelhandlere skal bli en del av politiske renkespill, finnes få andre sanksjonsformer man kan benytte for å korrigere IKEAs atferd.

Det er også forskjell på å sanksjonere uttalelser og å sanksjonere handlinger; og det er en forskjell på hva en stor bedrift gjør, og hva den enkelte forbruker gjør: En stor bedrift har prosedyrer for hvordan man inngår kontrakter med leverandører, og man handler på vegne av både eiere, ansatte og andre. Det er også noe av grunnen til at politiseringen blir så alvorlig. At en enkeltpersoner oppsøker de butikkene hen liker, er i utgangspunktet naturlig. Virkemiddelet er kanskje ikke ideelt, men for dem av oss som fremdeles ønsker oss et samfunn der meningsmangfold og toleranse skal ha en viktig plass, er det bedre å avstå fra å handle sine møbler hos IKEA.

Så kan de bedriftene, som ikke lenger ønsker å være kun bedrifter, men bli til politiske aktører få smake sin egen medisin.