Kommentar

Gi en klem!

Bilde: Pixabay

Det er ikke for mange klemmer i norsk politikk. Alle trenger en klem i blant, og alternativet er verre.

Er norske politikere for gode venner? Gir de for mange klemmer til motstanderen og tar de for mange øl sammen på kryss og tvers mellom fløyene?

Det var tema for en lengre artikkel i Klassekampens fyldige lørdagsutgave i helgen, og man kunne ane mellom linjene – eller rett og slett fordi spørsmålet overhodet stilles – at det kanskje er for mye kos og klems.

Særlig ungdomspartilederne har det med å klemme hverandre etter debatter, kunne vi lese. Civita-leder Kristin Clemet kunne fortelle om en busstur hvor ungdomspartiledere sovnet på hverandres skuldre. Hun måtte forevige øyeblikket på Facebook.

Men er det for mye? Hemmer det den politiske kampen og lojaliteten til eget grunnfjell?

Fyrstikkarbeiderne

La oss begynne med fyrstikkarbeiderne, bare for å ta én ytterlighet. Deres streik i Kristiania i 1889 er en milepæl, ikke bare i norsk arbeiderhistorie, men også kvinnehistorie. Det var nemlig kvinnelige arbeidere som streiket mot lønnskutt og helseskadelige arbeidsforhold, og det 24 år før kvinner fikk allmenn stemmerett.

Hvis jeg hadde vært en sånn fyrstikkpike, lavt lønnet og helseskadet og tatt ut i streik, ville jeg selvsagt reagert sterkt om min tillitsvalgte og forhandlingsleder drev og susset og klemte og drakk øl med den undertrykkende fabrikksjefen midt i konflikten.

Selv en pragmatisk liberalkonservativ som meg kan se den klassekampen, og det er kanskje grunnen til at det er fra venstresiden man leser om motbør mot klemming i helgens artikkel. Det er i så fall en historisk etterdønning som bør roe seg. 

– Hvorfor skulle jeg sitte der og drikke pils med folk fra FpU og Unge Venstre fordi jeg var leder i SU? Jeg hadde ikke noe behov for å sitte å slarve med dem som vil rasere velferdsstaten, sier SV-politiker Kirsti Bergstø til Klassekampen.

Alt med måte, men skål, meningsmotstander!

Dette med at høyresiden vil rasere velferdsstaten skal jeg forbigå i stillhet.

Det kan selvsagt bli klamt og falskt om politikere som jobber heltid med å bekjempe sine motstanderes posisjoner og innflytelse, legger ut smile-bilder med «fienden» på kveldstid. Det kan sende underlige signaler til velgere, og ikke minst den menige partisoldat Olga på 72 som jobber frivillig mange titalls timer hver valgkamp.

Hvorfor står hun der med brosjyrene sine, under en regntung parasoll med partilogo og iført en poncho med samme, om partitoppene bare koser og klemmer med motstanderen?

Vi som mener ting om dette og hint, bør alltid være litt interessert i folk med helt andre meninger.

Men stopp en hal. Det er like påtatt og tvangstenkende å nekte å slurpe i seg en halvliter fordi den på den annen side av bordet har et annet syn på EU eller fraværsgrensen i videregående skole. Er man ikke bittelitt nysgjerrig på hva andre mener?

Vi som mener ting om dette og hint, bør alltid være litt interessert i folk med helt andre meninger. Jeg liker ofte å møte folk som tenker annerledes, og hvis jeg trekker i ullgenser og glorete sokker, og det er lenge siden jeg gikk til frisøren, er jeg mer sosialt komfortabel blant MDG-ere enn på Høyres Hus, selv om jeg aldri kunne stemt MDG.

Politikere både mener og gjennomfører ting. De bør være enda åpnere. Dessuten er det ikke så steile fronter i dag som på fyrstikkarbeidernes tid, selv om det kanskje kan være en studiesirkel-fetisj å drømme om det i ung og uferdig alder.

22. juli

Ellers tror jeg Anniken Huitfeldt er inne på noe når hun nevner 22. juli og terrorangrepet mot AUF som eksempel på noe som økte samholdet mellom de politiske ungdomsorganisasjonene.

Jeg husker selv hvor sterkt det var å stå på Frederikkeplassen på Blindern ved semesterstart 2011 og synge «Til ungdommen» og minnes drepte unge sosialdemokrater, folk som egentlig skulle stått i kø på Akademika og kjøpt ny bunke pensumlitteratur samme høst. Hva i all verden betyr litt politisk uenighet i en sånn situasjon?

Selv om jeg aldri har vært partipolitisk aktiv, hadde jeg en halv tå inne i studentpolitikken dengang, og jeg husker hvor fint jeg syntes det var at fløyene samlet seg, og samlet seg rundt et sørgende AUF.

Sivilisasjon

Kanskje har jeg sett det bildet Kristin Clemet skal ha publisert på Facebook av ungdomspartiledere som sover på skuldrene til hverandre. Kanskje husker jeg feil og dikter opp noe i fantasien. I begge tilfeller er bildet utrolig søtt.

Jeg er glad for å bo i et land hvor en sånn tverrpolitisk buss kan rulle rundt. Det finnes sikkert bindinger og relasjoner man kan ettergå kritisk i norsk politikk. Folk som gifter hverandre, hjelper hverandre opp og knytter nettverk. Klemmer mellom motstandere er bare ikke en sånn sak.

At folk som spiller på hver sin banehalvdel er hyggelige med hverandre og kan møtes over en øl, er et tegn på sivilisasjon. Alternativet er verre.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden