Kommentar

Gi opp oljepartiene

Jonas Gahr Støre taler for Norsk Olje og Gass (daværende OLF) i 2011.

Bilde: Norsk olje og gass/Flickr, CC BY-SA 2.0

Arbeiderpartiets «oljesnu» er for lite, for sent. Klimaengasjerte partipolitikere må slutte å drive valgkamp for klimafiendtlige partier og drive valgkamp mot dem istedenfor.

I april samles Arbeiderpartiet til landsmøte, og det ligger an til å bli omkamp om partiets syn på oljeleting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er nå høyst sannsynlig at miljøengasjerte krefter innad vil klare å snu partiet i miljøbevegelsens flaggsak. Partiet kommer trolig til å vedta et nei takk til en såkalt konsekvensutredning av feltene utenfor øygruppa.

Klimaengasjerte Arbeiderparti-medlemmer vil i så fall gå ut og juble: «Der ser dere! Det nytter å engasjere seg i Norges største parti! Det er slik vi bygger politikk, sten på sten med tålmodig arbeid!»

Lofoten-bløffen

Det er en bløff.

Snuoperasjonen kommer minst 14 år for seint. Selv om sterke krefter i og rundt industrien fagbevegelsen og i de store partiene gjerne vil holde saken varm, er vi forbi dette punktet nå. Bare én av tre nordmenn vil åpne Lofoten og Vesterålen. Også i Nordland sier over halvparten av velgerne nei til åpning.

Det er ikke sånn at partier som sier nei til oljeboring, vil bli oppfattet som «uansvarlige» av velgerne; det er de store partiene, i allianse med deler av industrien og fagbevegelsen, som har interesse av å skape inntrykk at et nei til Lofoten og Vesterålen betyr at man har mistet kontakten med folkedypet. Det er nettopp fordi vi lar de store partiene sette agendaen, at miljøengasjerte partier må blåse enorme mengder politisk kapital på å stadig «vinne» Lofoten-slaget én gang til.

Det er en vellykket strategi fra de store partiene: bare tenk på hvor knøttsmå fremskrittene har vært for miljøhensynene på oljefeltet. Men det er altså en bløff. En åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja vil være veldig kontroversiell på flere måter. For det første fordi områdene er miljømessig svært sårbare, og for det andre fordi det altså er stor motstand i befolkningen mot en åpning av disse områdene.

Men vel så viktig: Områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vil ikke kunne åpnes før mange år – kanskje tiår – frem i tid. I mellomtiden åpnes områder i Barentshavet, som blir stadig mer attraktive etterhvert som isen trekker seg lengre og lengre nordover. Her har oljenæringen fått absolutt alt den har pekt på. Oppskriften er genial – vi produserer olje, som så smelter polisen, som så gjør at vi kan produsere olje.

Det er ikke noe poeng for de store, oljetørste partiene å jage et upopulært Lofoten-vedtak når det heller kan brukes som et magert bein de kan kaste til miljøbevegelsen av og til.

De naturgitte partiene

Når så klimaengasjerte, fremadstormende og unge politikere bruker årevis på å «snu» Arbeiderpartiet og Høyre på gamle klimasaker, baserer det seg på et premiss om at det ikke er noen vei rundt disse partiene. Premisset er altså at Arbeiderpartiet og Høyre – de to store, ansvarlige partiene som mislykkes så fundamentalt å ta ansvar i klimasaken – er plassert her av naturkreftene og ligger fastere enn fysikkens lover. Ingenting kunne vært mer feil.

Statsviterne Lipset og Rokkan lanserte i 1967 begrepet «fastfrysning» av det politiske systemet. Begrepet skulle gi et bilde av hvordan de europeiske partisystemene stagnerte i utviklingen, og endte med et gitt antall partier der styrkeforholdet også stort sett var gitt. Men, slik Grønlands-isen knaker i sammenføyningene og varmt smeltevann renner ut i havet, slik tiner klimakrisen også de europeiske partisystemene.

I land som Nederland har det gamle, sosialdemokratiske partiet kollapset helt, og ut av konkursboet stiger flere partier som tilhører «det nye venstre». De fleste av disse er radikalt bedre miljøpartier enn den gamle industrigiganten. De gamle konservative partiene er oftere under press fra en ny og radikal høyreside, men også her stiger i blant nye og mer miljøvennlige liberale stemmer frem, som Emmanuel Macron i Frankrike.

Det gir derfor ingen mening at de samme ungdommene som skulker skolen i en høyst forståelig klimastreik, skal stå utenfor de samme skolene med Arbeiderpartiets valgsedler andre mandag i september annethvert år. Altfor lenge har Arbeiderpartiet og Høyre klart å lure klimaengasjert ungdom til å drive valgkamp for økt produksjonstakt på norsk sokkel, og det er på tide å stanse denne galskapen.

Klima: Den neste konservative saken

Det er selvsagt ikke sånn at den eneste måten å redde klimaet på er å drive valgkamp for en klimafiendtlig politikk, samtidig som  man unnskylder seg med at man jobber med museskritt internt for å snu de store partiene. Ikke når man ikke har fått til en eneste seier på flere tiår – de viktigste tiårene i miljøpolitikkens historie; og ikke når meningsmålingene viser at det allerede finnes miljøengasjerte velgere der ute – særlig hvis flere er villige til å tale deres sak, oppmuntre dem og kjempe for dem.

Vær utålmodig!

Vi er mange klima- og miljøengasjerte som for lenge siden forsto at de store partiene ikke har noe å tilby oss. Selv har jeg valgt å være med i et nytt helgrønt parti, og jeg forstår om noen  opplever at jeg her taler for min syke mor. Men om skattesatsen også er viktig for deg, finnes miljøpartier både på høyre- og venstresiden: Poenget er å unngå at miljøengasjerte ungdom, partimedlemmer, velgere låses inne i strukturer der de i valgkamp etter valgkamp må argumentere for en fossil politikk de ikke tror på, og derigjennom skaper et falskt bilde av at det ansvarlig alternativet, som allerede har stor oppslutning i folket, er virkelighetsfjernt drømmeri.  

Derfor bør klimaengasjerte politikere fra de yngste generasjonene forlate de gamle styringspartiene, slik de nå posisjonerer seg. Partier endres bare sjelden innenfra, av de tålmnodigste blant de tålmodige: De endres når utålmodige medlemmer og velgere går andre steder, på bakgrunn av politiske spørsmål der de selv mangler troverdige  svar. Derfor går veien til bedre klimaløsninger ikke gjennom de gamle partiene – men rundt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden