SPALTIST

Det lover ikke så godt for fremtiden om den måten vi har vurdert risiko på det siste halvannet året, får sette varige spor etter seg, skriver Karl Arthur Giverholt.
Det lover ikke så godt for fremtiden om den måten vi har vurdert risiko på det siste halvannet året, får sette varige spor etter seg, skriver Karl Arthur Giverholt.

Ta risikoen tilbake

Med pandemien på hell her til lands må vi begynne arbeidet med å gjenvinne et sunt forhold til risiko. Det kan bli krevende for både folk og myndigheter.

Publisert Sist oppdatert

Vi mennesker er gode til mange ting, men vi er også dårlige til ganske mye. Vurderinger som i utgangspunktet er rent matematiske spørsmål med en utvetydig fasit, har en tendens til å bli grove feilslutninger når vi prøver å ta stilling til dem i hodet, med intuisjon i stedet for regneark og modellering.

I håndteringen av koronapandemien har to av de tankefeilene vi er utsatt for vært særlig relevante: Vi har problemer med å forstå intuitivt hvordan eksponentiell vekst fungerer, og når vi først har noe, opplever vi en sterkere aversjon mot å sette det på spill enn en ren kalkyle av potensiell oppside og nedside skulle tilsi.

Et forferdelig fenomen

Eksponentiell vekst er en forferdelig ting å måtte forholde seg til, i hvert fall når det kommer til dødelige sykdommer. Matematikken kan være komplisert nok på grunn av tallenes størrelse alene, men når det er snakk om en destruktiv kraft som har sluppet løs i samfunnet, bør det ikke være overraskende at noen hver kan komme til å miste sin kjølige, logiske sans i møte med et fenomen som ser forholdsvis ufarlig ut, helt til det brått har kommet fullstendig ut av kontroll. Når en eksponentiell utvikling først har fått fart, går den nemlig mye raskere enn noen av oss egentlig klarer å følge med på.

Vi kjenner historien om tjeneren som skulle få en belønning av sin keiser, og ba om et riskorn for den første ruten i et sjakkbrett, to for den neste ruten, fire for den tredje ruten og så videre helt opp til rute 64. Ifølge legenden kom det overraskende på keiseren at han plutselig skyldte tjeneren all risen i verden, og det med et titalls ruter igjen på sjakkbrettet å fylle med en stadig fordoblet mengde ris. Jeg aner ikke hvordan han kom seg ut av knipen han hadde satt seg i ved å hoppe over kontrollregningen før han signerte en bindende kontrakt med en svært lite ris-avers motpart. Han kom sikkert ut som en visere mann på andre siden, og om han ikke gjorde det, ga han i hvert fall fremtidige generasjoner muligheten til å lære av en annens feil.

For selv om eksponentiell vekst er kontraintuitivt, er det mulig å forstå hvordan den fungerer. Det er bare å doble det du har, doble en gang til, og så en gang til og en gang til, helt til du ikke lenger ser skogen for bare ris. Eller i vårt tilfelle koronapasienter. Hva som helst kan være livsfarlig i store nok doser, og selv om jeg med glede ville byttet ut en verdensomspennendene pandemi med verdens største fjell av ris, ville det budt på vesentlige utfordringer å håndtere sistnevnte også. Men det ville i det minste ikke vært overraskende.

Ingen overraskelse

Siden vi alle hadde hørt historien om keiseren, tjeneren og all risen i verden fra før, kom det ikke som en overraskelse på oss da vi fikk vite at dersom vi lot R-tallet være to eller høyere over tid, ville størsteparten av befolkningen bli smittet i løpet av måneder heller enn år. Hvis smittetallene må regnes i millioner, trenger ikke dødeligheten være på spesielt mange promille for at utfallet skal bli en tragedie uten sidestykke.

Mer begavede tallknusere enn meg, for eksempel Nils August Andresen her i Minerva, har gjort en stor innsats i å forklare hvordan eksponentielt voksende smitte ville overvelde helsevesenet i løpet av kort tid om vi skulle slippe den løs. Folkehelseinstituttet har gjort en minst like stor innsats i å gi beslutningstakerne våre oversikt over de mulige scenariene som ville utspille seg om man valgte den ene eller den andre strategien. Derfor var det neppe tvil blant myndighetene, og heller ikke blant brorparten av befolkningen, om at noe måtte gjøres da virusets eksponentielle natur for alvor ble kjent for oss.

Noe ble i høyeste grad gjort, og fra 12. mars i fjor og frem til omtrent disse dager, har vi levd med konsekvensene, hver dag, på ulike måter avhengig av vår livssituasjon, men knapt noen av oss uberørt. Vi har tatt på oss våre munnbind og vasket våre hender. Vi har holdt vår avstand, vi har holdt oss hjemme. Vi har fulgt med på pressekonferanser for å få vite hvordan vi kan forholde oss til våre nest nærmeste i morgen, og noen ganger har vi til og med skjønt omtrent hva som var forventet av hver enkelt av oss. I hvert fall inntil vi begynte med tiltaksringer i tre ulike nivåer som kunne være gjensidig overlappende og utelukkende på samme tid.

At pandemien og håndteringen av den hele tiden har føltes så uforutsigbar, ligger i den eksponentielle vekstens natur. Sammenhengen mellom smittetallene og tiltaksnivået har ikke alltid fremstått åpenbar, selv etter at Espen Nakstad hadde forklart dem i Politisk kvarter, nyhetssendingen klokken 09:00, 11:00, 13:00 og 15:00, Dagsnytt 18, Dagsrevyen, 21-nyhetene, Debatten og Kveldsnytt. Noen ganger kunne vi irritere oss over at det ikke ble lettelser selv om smitten gikk ned, andre ganger engste oss for at man slapp for mye opp mens smitten fremdeles var stigende. Årsaken var hele tiden at ting kunne endre seg så raskt, en uforutsigbarhet som åpenbart er slitsom å leve med når den griper så direkte inn i hverdagen til oss alle.

Jeg tror mange i Norge har fått en bedre, intuitiv forståelse av fenomenet eksponentiell vekst i løpet av det siste halvannet året. Det kommer vi sikkert til å ha nytte av. Spørsmålet fremover blir hvordan vi vil forholde oss til risiko etter at vaksineringen, forhåpentlig i løpet av sommeren og høsten, fratar viruset dets eksponentielle potensial.

Risiko på oppadgående smitte

Det er, eller i hvert fall bør det være, en fundamental forskjell i hvordan man som samfunn håndterer risiko når en trussel er på fremvekst og når den er på tilbakegang. Så lenge smitten i samfunnet var stigende og ingen var vaksinert, var det utvilsomt riktig av myndighetene å innføre svært strenge tiltak, selv om det alltid er mulig å diskutere både detaljer i utformingen av, prinsipielle sider ved eller hensiktsmessigheten og effektiviteten i de enkelte tiltakene. Det var også riktig at de aller fleste av oss valgte å forholde oss til råd og anbefalinger som om livet avhang av det, selv om det rent statistisk og medisinsk sannsynligvis ikke gjorde det for hver enkelt av oss.

Kombinasjonen av strenge tiltak, samvittighetsfull etterlevelse av dem og en god håndfull med gunstige forutsetninger (inkludert, men ikke begrenset til, spredt bosetting og en gigantisk oljeformue), har gjort det umulig å argumentere for noe annet enn at Norge har klart seg svært bra gjennom pandemien. På oppadgående smitte viste risikoaversjon seg som en suveren strategi.

Det er imidlertid ikke sånn at risiko er risiko og alltid, for enhver pris, bør unngås. At myndighetene valgte å være risikoaverse i fjor, må få en stor del av æren for at pandemien ikke har fått verre utslag i Norge, men vi bør ikke glemme at det på langt nær har vært snakk om et normalt føre-var-prinsipp. Gjennomgående har det tvert imot vært snakk om en ekstrem, historisk sett antagelig unik, vilje til ikke bare å minimere, men eliminere risiko. Dette har gitt en del utslag som vi kanskje, i ettertid, gjerne skulle gjort annerledes.

En grusom debatt

Det verste eksempelet på at risikoaversjon også kan komme ut av kontroll, er debatten vi har hatt om importsmitte, og den langvarige bruken av karantenehotell for de fleste innreisende til landet.

På plussiden kan vi selvsagt notere at vi har fått en økt bevissthet om hvor viktig utenlandsk arbeidskraft er for store deler av næringslivet, og dermed for folk, og en påminnelse om at mennesker knytter sterke, personlige bånd til hverandre over landegrenser. Men det er en mager oppside hvis nedsiden er at vi urettmessig har utsatt et stort antall mennesker som ikke har gjort noe galt annet enn å krysse en grense, for to ukers frihetsberøvelse uten lov og dom.

For regjeringen, som har måttet måle den smittemessige gevinsten i å stenge grensene opp mot den store ulempen – både økonomisk og menneskelig – stengte grenser utgjør, har det antagelig vært en av de vanskeligste risikovurderingene å ta. En risikovurdering som har menneskelig adferd som viktigste x-faktor, går på tilliten løs, slik både Tone Sofie Aglen og Andreas Slettholm har vært inne på i kommentarer i VG og Aftenposten de siste ukene. I tilfellet karantenehotell bestod nemlig risikoen i at et antall, og ikke nødvendigvis et særlig høyt antall, mennesker ville se bort fra kravet om hjemmekarantene. Det er en risiko det er forståelig at regjeringen ikke ville ta i lengden.

Jeg mener likevel at karantenehotell, spesielt for fullvaksinerte, har vært i bruk altfor lenge. Det er mulig etterlevelsen av hjemmekarantene var for dårlig på oppadgående smitte og at hotellordningen derfor var nødvendig på det tidspunktet det ble innført, men det burde ha vært noe av det første som forsvant da gjenåpningen av samfunnet begynte i vår. Da var ikke risikoen for manglende etterlevelse lenger stor nok til å forsvare det voldsomt inngripende i å sperre ufarlige mennesker inne i mange dager, og attpåtil ta seg betalt for det.

Debatten om importsmitte i ukene før grensen ble helt stengt, var ikke akkurat et eksempel på Norge på sitt rauseste. Den reelle opinionen er alltid mer nyansert enn de mest høylytte uttrykkene for den gir inntrykk av, men om en bare skal forholde seg til det mediene skrev om temaet i høst, er det en gjengs oppfatning i Norge at å reise utenlands pr. definisjon er en unødvendig luksus. Mennesker som har vært i, eller enda verre kommer fra utlandet, kan etter en sånn logikk utsettes for hvilken som helst ulempe i smittevernets navn, uten at det gjør det minste utslag på kost/nytte-analysen. Som om et smittetilfelle skulle være noe verre om smittekilden hadde vært i utlandet, og som om ikke all smitte, om du sporer den langt nok tilbake, har sitt utspring utenfor Norge.

Jeg tror forklaringen på at vi har brukt karantenehotell for lenge i Norge, er det Daniel Kahneman og Amos Tversky har kalt tapsaversjon. Kort fortalt beskriver begrepet den psykologiske effekten som gjør at vi har en sterkere negativ reaksjon på å miste noe vi allerede har, enn vi får en positiv reaksjon på å vinne det samme om vi ikke hadde det fra før.

Når man fra myndighetenes side har tatt i bruk fullmakter en aldri hadde håpet å måtte bruke, og hentet frem hundrevis av milliarder fra Oljefondet for å holde smitten under kontroll, sitter det naturligvis langt inne å ta en risiko som i verste fall kan innebære å miste den kontrollen. Når man som individ har gjort store endringer i livet og gitt avkall på mye av det man setter pris på i hverdagen, er man naturlig nok interessert i at det tas overordnede grep for at ikke andres handlinger skal påføre en selv en risiko en ikke ønsker å ta. Vi vil ikke gi fra oss den kontrollen vi har ofret så mye for å skaffe oss.

Kontroll er et gode. Det er noe vi ønsker å ha i vårt eget liv, og vi ønsker at myndighetene skal ha kontroll på det de skal ha kontroll på, så lenge den kontrollen i en normalsituasjon ikke griper for langt inn i vår egen frihet. Men det kan bli for mye av et gode, og at vi på det nåværende tidspunktet i pandemien er villig til å gå så langt for å beholde kontrollen, når risikoen ved å miste den er mye mindre enn for bare et halvt år siden, er en feilvurdering av regjeringen. En feilvurdering som riktignok kan forklares både matematisk, psykologisk og politisk, men en feilvurdering like fullt. Og selv om vi tåler en feilvurdering eller fem i den største, globale krisen vi har opplevd på flere generasjoner, lover det ikke så godt for fremtiden om den måten vi har vurdert risiko på det siste halvannet året, får sette varige spor etter seg.

Folk får gjøre som de vil

Ulike mennesker vil ha ulike risikovurderinger av like situasjoner, uten at det er noe problematisk med det. Personlig sluttet jeg å bruke munnbind i butikken i det øyeblikket det ikke lenger var en del av Oslo kommunes offisielle koronaråd å gjøre det. Jeg ser at mange i mitt nabolag har gjort en annen risikovurdering enn meg, og det må de selvfølgelig få gjøre akkurat som de vil med. Det er sikkert mange som i likhet med meg har opplevd sin første vinter uten å være forkjølet en eneste gang, og det kan utmerket godt være noe man ønsker å fortsette med. Å bruke munnbind i det offentlige rom kan være et relevant, personlig tiltak for å oppnå det, men det har en kostnad å ikke se ansiktene til hverandre i upersonlige sammenhenger.

Sannsynligvis vil vi også få en debatt om håndhilsning og klemming utenfor nære relasjoner bør være en tilbakelagt vane etter korona. Igjen, det er en personlig risikovurdering, og jeg kommer selvsagt ikke til å insistere på å håndhilse på noen som foretrekker å la være, men jeg håper det med tid og stunder blir færre og færre av oss som er så risikoaverse at vi ikke en gang tar sjansen på å ta en fremmed i hånda.

At mennesker i sine liv gjør defensive og irrasjonelle risikovurderinger, er et lite problem, selv om det kan ha stor innvirkning på samfunnet om det blir utbredt og varer lenge nok. Myndighetene bør derimot ikke la tankefeil og psykologi påvirke hvilke beslutninger de tar. Det er på tide at Norge som samfunn begynner å ta risiko igjen.

Hvorfor er vi her fortsatt?

I skrivende stund kan jeg som bor i Oslo dra ut på byen og drikke alkohol til midnatt, men jeg må bruke munnbind hvis jeg tar T-banen dit. Når kranene stenger – tre timer tidligere enn de gjorde i februar i fjor, men to timer senere enn for bare noen uker siden – kan jeg med loven i hånd arrangere nachspiel hjemme med så mange deltagere jeg klarer å overtale til å bli med. Det anbefales likevel på det sterkeste, av både staten og Oslo kommune, at jeg begrenser antallet gjester til ni personer, dersom de er uvaksinerte.

Nå er det heldigvis ikke så lenge til det blir en betydelig utfordring i det hele tatt å finne ni uvaksinerte mennesker, og jeg tror ikke det er akkurat de ni jeg er mest interessert i å dra på nachspiel med. Jeg er uansett nærmere førti år, og driver i begrenset grad med sosiale utskeielser etter midnatt. Men jeg tror vi har glemt hvor inngripende det er at myndighetene har en mening om hva jeg gjør og hvem jeg inviterer til mitt eget hjem. Nødvendig, ja. Effektivt, uten tvil. Men også en fallitterklæring om vi beholder det lenger enn det er påkrevd.

Det er bare noen få måneder til så godt som alle er fullvaksinert her i landet. Det er mulig at vi om et års tid vil se tilbake på denne tiden og tenke at nesten ingenting av det vi drev med da, har noen plass i livene våre lenger. For å komme dit, må vi gjøre noe aktivt for å endre tankemønstrene våre og risikovurderingene vi gjør i det daglige. Enda viktigere er det at myndighetene er pinlig nøyaktige på å oppheve tiltak så snart de ikke er nødvendige lenger. Vi må huske at et smitteutbrudd i et lokalmiljø ikke er på langt nær så farlig for resten av landet i 2021 som det var i 2020.

Det er bra å være best

Norge er på mange måter verdensmester i koronahåndtering. Med dødstall som ligger en hel størrelsesorden lavere enn våre nærmeste naboer i Sverige, et helsevesen som ikke på noe tidspunkt har nærmet seg et reelt bristepunkt og et næringsliv som i all hovedsak har kommet helskinnet gjennom krisen, er det fristende å lene seg tilbake og konkludere som trubaduren Bare Egil gjorde i sin VM-sang i 1994: Heia Norge, det er bra å være best!

Når du i ukene og månedene som kommer leser nyhetssaker med store overskrifter om at vaksinerte mennesker er blitt smittet, bør du imidlertid også huske en linje fra en av Trond Viggo Torgersens udødelige klassikere: Du må tenke sjæl og mene, eller med andre ord ta dine egne risikovurderinger. Det er ikke nytt for oss, vi tar risiko hver dag når vi koker egg i glovarmt vann, krysser en trafikkert gate eller sjangler hjem etter et nachspiel med 14 deltakere. Alt sammen kan være farlig for deg, men det er ikke skadelig for samfunnet at du tar sjansen likevel.

Når «alle» er vaksinert, er ikke bare risikoen for å bli smittet av korona mye mindre. Risikoen ved å bli smittet er mye mindre. Den er ikke lenger en risiko for særlig mange flere enn deg selv. Korona blir med vaksiner som en hvilken som helst annen risiko: noe det er fornuftig å ta høyde for og beskytte seg mot, men som ikke bør prege livet i for stor grad. Det bør også helsemyndighetene ta på alvor.

For risiko er ikke i seg selv hverken bra eller dårlig – det er bare en ting, som kan ta form av et regnestykke eller en følelse. Og selv om følelser kan være godt egnet til å påvirke våre handlinger i livet, så lenge vi ikke lar dem ta overhånd, er regnestykkene som regel bedre å styre samfunnet utfra.