Kommentar

Gjensidig Garantert Selvskading

EU og Theresa May har advart Trump mot ødeleggende proteksjonisme. Det ser ikke ut til at han vil lytte.

Bilde: Photo Credit: Official White House Photo by Shealah Craighead

Trump er åpen tilhenger av handelskrig. EU er ikke tjent med å gi ham en.

Torsdag annonserte Donald Trump at han ville ilegge en toll på 10 prosent på import av aluminium og 25 prosent på stål. Det kom uten at hans medarbeidere var informert. Det er fremdeles usikkert om og hvordan tiltakene blir iverksatt. For Canada, som er størst blant ståleksportørene til USA, og Mexico, vil dette bli sett i sammenheng med reforhandlingen av NAFTA. Sjansene for at Trump snur er imidlertid mindre enn for andre av hans spontane utspill, siden proteksjonisme er en av hans få dype overbevisninger.

Hans åpne proteksjonisme var en hovedbekymring blant økonomer og i næringslivet etter at han ble valgt, og jeg skrev om dette i januar i fjor. Men det første året skjedde det egentlig ikke særlig mye, utover at han tok livet at frihandelsavtalen i Stillehavsregionen (TPP), en avtale som uansett ville ha hatt store problemer med å bli godkjent i Kongressen, og begynte reforhandlinger av NAFTA.

Men i det siste har den proteksjonistiske fløyen i hans administrasjon, ledet av Peter Navarro og handelsminister Wilbur Ross, vært på offensiven. De har praktisk talt ingen støtte blant fagøkonomer, som på dette området er uvanlig enige i sitt forsvar for frihandel og motstand mot proteksjonisme. (Akkurat hva frihandel skal innebære, og når det er åpning for unntak, er det imidlertid delte meninger om).

Frihandelstilhengere, og jeg er en av dem og har til og med skrevet en bok om dette, er skjønt enige om at beskyttelsestiltak for egen industri kan ha en positiv effekt akkurat for dem som beskyttes, men de vil være negative for resten av næringslivet og for forbrukerne. I dette tilfellet vil amerikanske stål- og aluminiumsprodusenter kunne øke sin produksjon og ta bedre priser. Noe av dette kan dryppe på arbeiderne i industrien, slik at fagbevegelsen der den er sektor-orientert og ikke tar bredt samfunnsansvar, ofte er tilhengere av slik beskyttelse.

De fleste taper

I de siste tiårene har internasjonal handel endret karakter. En større del av den inngår i globale produksjonskjeder. Nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman forklarer:

“We live in an era of global supply chains: just about everything produced in America (and everywhere else) uses inputs produced in other countries. Your new car may well have a chassis assembled in the U.S., an engine and wiring system made in Mexico, electronics from Korea and China, and, of course, steel and aluminum from Canada.”

Innenlandsk produksjon drar altså stor nytte av import.

Trumps tollmurer vil føre til de deler av det amerikanske næringslivet som er kjøpere av stål- og aluminiumprodukter vil få høyere kostnader. Det gjør dem mindre konkurransedyktige i eksportmarkedene, og gjør det lettere for produsenter fra andre land å konkurrere i det amerikanske markedet. (Electrolux har utsatt en investering på $250 millioner i en hvitevarefabrikk i Tennessee). Dyrere aluminium gjør for eksempel amerikanske biler dyrere. Derfor er det en viss logikk i at neste skritt blir å legge toll også på bilimport. Trump har truet med dette, dersom EU møter ståltollen med tiltak mot amerikansk import.

Wall Street Journal skrev søndag om en studie fra NERA Economic Consulting fra 2017, som beregnet at en toll på 7 prosent på aluminium ville øke sysselsettingen i bransjen med 1000 personer, og øke produksjonen med $850 millioner. Men i andre bransjer ville sysselsettingen falle med 22.600 og produksjonsverdien med $5 milliarder.

De viser også til erfaringene fra 2002, da George W. Bush innførte toll og kvoter på stål. Tapet av arbeidsplasser i andre næringer var større enn det totale antallet jobber innen stålindustrien. Disse handelstiltakene ble opphevet i 2003, etter at USA hadde tapt saken i WTO. (Det er grunn til å frykte at Trump ikke vil bry seg om hva WTOs organer måtte mene).

Amerikanske produsenter utenfor de beskyttede bransjene taper ikke bare på grunn av økte kostnader. De kan også forvente mottiltak fra andre land som undergraver deres eksportmuligheter. Mer om det nedenfor.

De beskyttede tjener, de øvrige – og samfunnet som helhet, taper.

I det amerikanske markedet vil de høyere kostnadene fører til høyere priser til forbrukerne på alle varer med betydelig innslag av stål og aluminium. Den ellers svært Trump-lojale senator Ron Johnson fra Wisconsin er bekymret for at høyere aluminiumspriser vil øke prisen på øl(bokser). Han har rett, og kanskje er det akkurat slike banale utslag som kan mobilisere motstand mot Trumps politikk.

Børsens reaksjoner på Trumps erklæring speiler vinning og tap. TV-kanalen CNBC viste en figur der børsverdien av amerikansk stålindustri økte over natten med $2,3 milliarder. Verdien av all annen virksomhet sank med $328 milliarder. Kortsiktige børsutslag gir nok et overdrevent bilde, men retningen er sikker: De beskyttede tjener, de øvrige – og samfunnet som helhet, taper.

Eskalering til handelskrig

Trump oppfører seg altså som en økonomisk villmann. Fordi han ikke forstår de mest elementære økonomiske sammenhenger, vil han utsette landet for økonomisk selvskading. Hvordan skal resten av verden møte dette?

Først er det verdt å merke seg at handelspolitikken i nesten alle land er dominert av en produsentdominert, merkantilistisk logikk. Hos Trump er denne uvanlig eksplisitt. Som nobelprisvinner Paul Krugman skrev i New York Times forleden dag: “It’s all about who sells more: if we run a trade surplus we win, if we run a trade deficit, we lose”. Og handel ses som et nullsumspill, ikke en prosess der begge parter vinner, slik praktisk talt alle økonomer mener.

Produsentene står i fokus, og eksport er målet, mens forbrukerne teller lite. Handelsavtaler anses derfor som bra så lenge de åpner nye markeder for egne produsenter, ikke fordi de gir egne innbyggere billigere og bedre varer. Logikken er altså at jeg lar dine produsenter konkurrere med mine produsenter dersom du lar mine produsenter konkurrerer med dine.

Men den kan også lett snus. Dersom du setter opp det jeg mener er handelsmurer for å beskytte egne produsenter, og samtidig skade dine egne forbrukere, gjør jeg gjengjeld ved å lage min egen mur for å skade mine egne forbrukere.  I atompolitikken snakket vi gjerne om Mutual Assured Destruction (MAD). I handelspolitikken kan vi snakke om Gjensidig Garantert Selvskading.

Handelskriger er gode og lette å vinne, skrev Trump.

EU har forutsigbart nok svart med å true med egne handelsrestriksjoner, og EU-kommisjonens president Juncker har spesifikt nevnt toll på Harley-Davidson motorsykler (som tilfeldigvis produseres i valgkretsen til speaker Paul Ryan), amerikansk bourbon (fra senatleder McConnells Kentucky), juice fra vippestaten Florida og jeans.

En slik trussel kan forstås innenfor den merkantilistiske logikken nevnt ovenfor, men også i lys av spillteori. Selv om Juncker vet at slike mottiltak vil skade forbrukerne i EU, antar han at motparten vil oppfatte dem som mer skadelig for politisk viktigere produsentgrupper i USA. Dermed kan trusler få Trump til å besinne seg.

Det er mulig, men et minst like sannsynlig utfall er at dette fører til ytterligere tiltak fra Trump, slik at vi kommer inn i en farlig spiral. Det er dette som dynamikken i en handelskrig. Trump omfavnet fredag eksplisitt handelskrig i en tweet. Handelskriger er gode og lette å vinne, skrev Trump, historieløs som han er.

Mens MAD i atompolitikken fungerte (selv om det var nære på noen ganger) fordi aktørene tross alt var rasjonelle, synes dette ikke å være gjeldende for Trump. Et langt sikrere svar fra EU er derfor: Trump har valgt å skade sin egen økonomi og sine egne innbyggeres velferd. Hans tiltak vil også være til ulempe for oss i EU, men vi har ikke tenkt å holde våre egne innbyggere som gisler for denne økonomiske analfabeten i Det Hvite Hus og trappe opp en handelskrig som vil skade oss alle langt mer.

Kina har vanligvis vært hovedmålet for Trumps proteksjonistiske retorikk. Men det er verdt å merke seg at denne tollen i beskjeden grad rammer Kina, som står for drøye 3 prosent av USAs stålimport og snaue 8 prosent av aluminiumsimporten. (Det er allerede på plass betydelig restriksjoner på stålimporten fra Kina). Kina forholder seg derfor relativt rolig. Siden Trump angir sikkerhetspolitiske grunner for sine tiltak er det paradoksalt at de primært rammer USAs allierte og forsurer forholdet til dem.

Demokratene heier

På de fleste områder har republikanerne stått last og brast med Trump når han legger om politikken. Det gjelder for eksempel innvandringspolitikken, selv om en del senatorer har markert motstand, og det gjelder naturlig nok skatte- og avreguleringspolitikken, der Trump fører tradisjonell republikansk politikk.

Men handelspolitikken er et unntak. De siste tiårene har republikanerne vært mer frihandelsorientert enn demokratene, selv om proteksjonistiske tiltak har vært tatt i bruk både under Reagan og George W. Bush. Demokratene har i økende grad blitt presset i motsatt retning av fagbevegelse og av globaliseringsskeptiske ideologer. Bill Clinton var frihandelstilhenger, Hillary Clinton var det ikke, presset som hun var av Bernie Sanders.

Trump innebærer et brudd med republikansk tradisjon. Det fører til at selv hans mest ihuga tilhengere blant økonomene på den intellektuelle høyresiden, som Larry Kudlow, Stephen Moore og Arthur Laffer, er åpent uenig med ham – i den grad at disse tre skrev en advarsel hos National Review på lørdag. De peker på at for å beskytte 140.000 jobber i stålproduksjonen, risikerer Trump 5 millioner jobber som bruker stål. De skriver at tollen egentlig er en skatt, som i uforholdsmessig grad legges på dem med lavere inntekter.

Men Trump har påvirket en del av republikanernes velgere i sin retning. En rekke målinger viser at de i 2016 og begynnelsen av 2017 ble betydelig mer skeptiske til frihandel. Det har gitt en motreaksjon, slik at demokratenes velgere nå er betydelig mer frihandelsvennlige enn republikanerne, og mer enn de pleier. Mange av dem er nok rett og slett imot alt som Trump er for. I de siste månedene har republikanerne riktignok blitt noe mer frihandelsvennlige igjen, men det kan rett og slett skyldes at Trump har snakket lite om temaet.

Det fører til følgende pussige situasjon: I Kongressen er motstanden mot Trumps handelspolitikk sterk på republikansk side, noe Vox skrev om 2. mars. Disse republikanerne er altså i utakt med sin egen president, og med en betydelig del av sine egne velgere. Demokratene er derimot enige med president Trump, har gjort narr av ham fordi han tidligere ikke har fulgt opp sin proteksjonistiske retorikk og er uenige med et stort flertall av egne velgere.

Demokratene gjør ofte et stort poeng av at Trump styrer i strid med faglige vurderinger. Det gjelder ikke minst i klimapolitikken, der de har rett. Men i handelspolitikken, der Trump er like mye i utakt med faglige vurderinger, er det altså demokratene som er hans fremste allierte.

Ro det ned

Trump er ikke avhengig av sitt eget parti for å innføre handelsrestriksjoner. Det har han fullmakt til på egen hånd, selv om det er uenighet om akkurat hvor vide disse er. Han bruker nå nasjonal sikkerhet som påskudd for ståltollen. Men hans partifeller bør gjøre sitt ytterste for å utvanne disse tiltakene. Den globale økonomien friskner til, og den amerikanske får ekstra stimulans av republikanernes skattelettelser. Alt dette kan ødelegges av en handelskrig. Om ikke annet, så kan de argumentere med at tiltak som svekker økonomien gjør det vanskeligere for Trump å vinne gjenvalg i 2020.

Det foreslåtte tollnivået på stål og aluminium er i seg selv ikke ødeleggende, bare skadelig. Det er eskaleringen som er farlig. Derfor bør EU, Canada og alle andre være forsiktige med mottiltak. Selv om det sitter langt inne, er det bedre å gi Trump en tilsynelatende «seier», som egentlig er til skade for USA, enn å dras inn i en prestisjekamp som alle vil tape på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden