Buzz or business

Vi kan ikke regulere oss til sirkulærøkonomien.

Publisert   Sist oppdatert

Ha dette i tankene når du leser denne artikkelen: Allerede i 2008 ble det slått alarm om at mangel på fosfor kunne bli en av fremtidens virkelig store utfordringer. Allerede da ble det pekt på at de fleste gruvene for utvinning av jomfruelig fosfor var i ferd med å tømmes. I takt med økende befolkning – FN anslår at vi vil være mer enn 11 milliarder mennesker på kloden i 2100 – vil behov for fosfor til matproduksjon øke dramatisk. Men utviklingen går altså i gal retning: Det blir stadig mindre av dette livsviktige mineralet som er så viktig for matproduksjonen. 

Selv om situasjonen er særlig lett å se når det kommer til fosfor og matproduksjon, blir det også mindre av flere andre ressurser vi er avhengige av til produksjon og forbruk. Løsningen på utfordringene er å finne en måte hvor vi kan klare å benytte ressursene flere ganger. Det vil legge mindre press på utvinning, og det vil bli lettere å fordele ressursene på flere. Systemet for å få dette på plass kalles sirkulærøkonomi. Som langt på vei er det samme økonomiske systemet en hadde frem til forbruksindustrien skulle rette opp skadene etter kollapsen i 1929.

Langt unna et gjennombrudd

I visse miljøer snakkes det som om vi nå er like ved et gjennombrudd for omlegging til sirkulærøkonomi. Det er buzz i hver en krok: Større og mindre aktører som legger til sirkulære elementer i sin virksomhet. Og snakker om det. Regjeringen jobber med en utredning om sirkulærøkonomi og EU har behandlet flere politikkpakker om temaet. Og i organisasjonslivet foregår det hektisk aktivitet for å legge stadig flere oppgaver – eller hjertesaker om du vil – inn under hva sirkulærøkonomien handler om. Hos mange aktører med en virksomhetsplan hvor det står noe om «samfunnsansvar» står det noe om sirkulærøkonomi. Gjerne i forbindelse med å bruke mindre av noe, fortrinnsvis plast. Og for all del: Å bruke mindre av noe, særlig når forbruket viser seg unødvendig, er fornuftig særlig sett fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Men det er ikke noe nytt at det er lønnsomt å slutte med sløsing. Ikke er det sirkulært heller.

Selv om sirklulærøkonomi som begrep er i anvendelse, er vi langt unna noe gjennombrudd rent praktisk. Vi har egentlig ikke en gang kommet oss til startblokka. Som begrep har «sirkulær økonomi» eksistert i det offentlige ordskiftet kun siden 2014. Og fremdeles virker det til å være slik at en mener dette handler om klima- og miljøpolitikk, og at det derfor er reguleringsvirkemiddelet som er det som skal bringe oss videre.

Det er feil.

To vesentlige forutsetninger

Det skal sies at når en skal definere hva sirkulærøkonomi betyr i praktisk forstand, er det lettere å peke på hva det ikke er, enn hva det er. Men vi kan starte med to vesentlige forutsetninger for hva det handler om.

Ressursknapphet.

Økonomisk vekst.

Det hjelper ikke kun med buzz, det må være business også. 

Vi skal ikke bare være flinkere til å unngå sløsing med ressursene og sørge for at ressurser som utvinnes kan være i sirkulasjon i økonomien i mange omganger, men vi må sørge for å tjene penger på det også. Sirkulærøkonomi handler om å erstatte en type produksjon og forbruk med en annen, uten at vi skal bli fattigere av det. Vi skal langt på vei erstatte utvinning med gjenvinning. Og produsenter, som tidligere har hatt mye av sin lønnsomhet bundet opp i merkevarespesialiteter og som gjør at vi forbrukere kjøper nytt produkt hele tiden, må i fremtiden bruke materialer og designe produkter for gjenbruk og gjenvinning. Der vi tidligere har kjøpt en ny iPhone når den gamle har begynt å få utslitt batteri, skal vi ideelt sett i en sirkulærøkonomi kunne bytte ut batteriet i iPhonen, og levere batteriet til egnet gjenvinning, som sørger for at kobolt og andre mineraler blir separert og brukt til ny produksjon.

Og vi skal tjene penger på det.

For å si det med tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen, fra ett av hans innlegg om lavutslippssamfunnet: Vi skal nå målsetningene uten å bli et lavinntektssamfunn.

Mange vil mene dette virker lite realistisk. I dag er lønnsomhet ofte bundet opp i patenter og hemmeligheter som gjør at det ikke uten videre er fritt frem å sørge for et mangfold at produsenter kan konkurrere om å være mest mulig ressurseffektive for å tjene penger. I tillegg er fremdeles utvinningsindustri noe som skaper enorme verdier i økonomien, og her er norsk økonomi med sin oljeavhengighet intet unntak.

Når en betydelig del av nasjonaløkonomien vår forutsetter å utvinne nye naturressurser til produksjon og forbruk, sier det seg nesten selv at det er et stort tankskip å snu når vi skal legge om økonomien til å bli mer sirkulær. Vi skal gjøre mindre av noe vi i dag ikke bare tjener gode penger på å gjøre, men som faktisk er opp mot ti ganger mer lønnsomt for samfunnet enn noe annet vi kan gjøre. Vi skal skape lønnsom industri knyttet til noe det i dag er knyttet betydelige kostnader ved å gjøre. I dag er pengestrømmen slik at vi betaler noen for å løse et problem for oss – innsamling og behandling av ting vi ikke lenger har bruk for – i stedet for at vi tjener penger på å levere fra oss verdifulle materialer og ressurser som kan settes i sirkulasjon en gang til. I utvinningsindustrien, f.eks. innen petroleumssektoren, starter lønnsomheten alt ved at staten refunderer letevirksomheten.

Men om vi skal bli sirkulære er det hit vi skal.

Utvinningsindustri som supplement

I sirkulærøkonomien er imidlertid ikke utvinningsindustrien historie, men i motsetning til i dag må vi i fremtiden sørge for at den er mer et supplement til gjenvinningsindustrien enn å være den ene, dominerende måten vi bruker naturressurser på. Da regjeringen for ikke lenge siden ga tillatelse til å utvinne kobber i gruvene i Kvalsund kommune, ble det masse oppstyr fordi gruvedriften forutsatte sjødeponering av avfall fra gruvedriften – hvor folk fryktet hvilke konsekvenser dette vil ha for det maritime livet i Repparfjorden. (En ubegrunnet frykt rent avfallsfaglig: Sjødeponi er jevnt over en trygg lagringsform.) 

Det oppmerksomheten heller burde vært rettet mot, er at dersom vi hvert år klarer å samle inn og materialsortere alt kobber fra elektronisk avfall, så vil vi sitte igjen med kobber i en mengde som tilsvarer den årlige utvinningen fra Kvalsund. I disse elektrifiserings- og vindparkutbyggingstider er det liten tvil om at det trengs mye kobber, så gruvekonsesjonen er helt sikkert godt begrunnet både behovsmessig og når det gjelder andre parametre. Men før vi i sirkulærøkonomiens navn skal predikere redusert levestandard og at vi skal ta til takke med mindre i fremtiden, er det greit også å peke på at vi hvert eneste år kaster millioner på millioner tonn mineraler og materialer vi så lett kan sette i virksomhet igjen.

Slik er det når det gjelder en rekke mineraler. Fosforet jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen, tas i stadig større grad vare på, gjennom at landbruket gjenvinner husdyravfallet – gjerne i samarbeidet med avfallsbransjen som blander inn matavfall. Av dette skapes det biogjødsel, som er langt mer næringsrikt enn kun å spre kumøkk på jordene. Og som biprodukt av dette kan det også lages biogass som landbruksmaskinene kan benytte som drivstoff.

Ny olje

Plast, vår tids mest misforståtte materiale, blir alt i dag gjenvunnet til pellets mange steder, og med vår petroleumsekspertise vil vi sannsynligvis snart være i stand til å skape ny olje av gammel plast. Nærmere svar på hva den nye oljen skal være er det vanskelig å komme!

Men skal vi komme dit er vi også nødt til å forstå at det er markedet som skal være sirkulerende i økonomien. Og når det kommer til dette som til alt mulig annet i markedet så er prismekanismen det viktigste virkemiddelet. Det er dessverre et tegn på at regjeringen ikke tar økonomien i sikulærøkonomien særlig på alvor når det er Klima- og miljødepartementet og ikke Finansdepartementet som er ansvarlig for utredningen som i følge Granavoldplattformen skal gjøre Norge til et foregangsland i sirkulærøkonomi. Det er kun i Finansdepartementet en vil kunne gjøre de nødvendige tilpasninger i avgiftspolitikken, for å utligne det som i dag er diamentralt motsatte pengestrømmer mellom jomfruelige og resirkulerte ressurser. 

Inntil marked og politikk innser dette vil sirkulærøkonomi fortsette å være mer buzz enn business.