Gjøkungen Nord-Korea

Kims Lek er obligatorisk lesing for alle som er interessert i den koreanske halvøyas historie og Kim-dynastiets absurde beskaffenhet.

Publisert   Sist oppdatert

Kims Lek er obligatorisk lesing for alle som er interessert i den koreanske halvøyas historie og Kim-dynastiets absurde beskaffenhet.

Kims Lek. En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen

Sun Heidi Sæbø

Cappelen Damm, 2015

Dagbladjournalist Sun Heidi Sæbø har skrevet en høyst leseverdig bok om Nord-Korea til terningkast fem. Bokens fremste styrke ligger utvilsomt i at den er både lettlest og grundig.  Det finnes etter hvert flere hyllemeter med faglitteratur om Nord Korea, men slikt er ofte relativt utilgjengelig, langt og omstendelig for den jevne leser. I tillegg er det etter hvert utgitt en rekke dagbøker og vitnesbyrd fra nordkoreanske flyktninger hvor vi kan lese oss opp på det helvetet regimet har påført sin egen befolkning, men som bare unntaksvis gir oss noe særlig innsikt utover elendighetsbeskrivelsene.

Sæbø, derimot, nærmer seg stoffet med journalistens teft for tilgjengelighet og spekteret er bredt: Hun kombinerer en grundig gjennomgang av historien med analyser av ideologi og mentalitet i Nord- og Sør-Korea. Det vi trenger å vite om hermittstatens helt spesielle bakgrunn og psykologi finner vi uten problemer i Kims Lek.  Sæbøs bok minner ellers litt om Magnus Bärtås og Fredrik Ekmans glimrende Alle Monster måste dö, som kom i 2011, men som merkelig nok aldri ble oversatt til norsk.

Spenningslitteratur

Kims Lek er bygget opp ved hjelp av spenningslitteraturens dramaturgi. Som en rød tråd følger vi (den sanne) historien om den sørkoreanske studenten Koh Sang-moon, som var gift og hadde barn i Seoul, og som forsvant i Sørkedalen utenfor Oslo i 1979. Noe senere dukket han opp i Pyongyang, hvor han holdt en surrealistisk propagandatale for Kim Il-sung på nordkoreansk TV. Forsvinningen skapte diplomatiske forviklinger mellom Norge og Sør-Korea, med et norsk politi som fremstår temmelig amatørmessig når storpolitikken banker på døra i lille Oslo.
Kims Lek er bygget opp ved hjelp av spenningslitteraturens dramaturgi. Som en rød tråd følger vi (den sanne) historien om den sørkoreanske studenten Koh Sang-moon, som var gift og hadde barn i Seoul, og som forsvant i Sørkedalen utenfor Oslo i 1979. Noe senere dukket han opp i Pyongyang, hvor han holdt en surrealistisk propagandatale for Kim Il-sung på nordkoreansk TV. Forsvinningen skapte diplomatiske forviklinger mellom Norge og Sør-Korea, med et norsk politi som fremstår temmelig amatørmessig når storpolitikken banker på døra i lille Oslo.

Kims Lek er bygget opp ved hjelp av spenningslitteraturens dramaturgi. Som en rød tråd følger vi (den sanne) historien om den sørkoreanske studenten Koh Sang-moon, som var gift og hadde barn i Seoul, og som forsvant i Sørkedalen utenfor Oslo i 1979. Noe senere dukket han opp i Pyongyang, hvor han holdt en surrealistisk propagandatale for Kim Il-sung på nordkoreansk TV. Forsvinningen skapte diplomatiske forviklinger mellom Norge og Sør-Korea, med et norsk politi som fremstår temmelig amatørmessig når storpolitikken banker på døra i lille Oslo.

Ble Koh Sang-moon kidnappet av nordkoreanske agenter (kidnappinger var noe nordkoreanerne drev flittig med) eller dro han til Kim Il-sungs sosialistiske paradis av fri vilje? Denne anmelder vil ikke komme med noen spoilere rundt historien om Koh Sang-moon, det bør være leseren forunt, men spennende er den. Slik jeg tolker Kims Lek er historien om Koh Sang-moon først og fremst et godt fortellergrep i en bok som ellers favner vidt nok til å fremstå som et grunnkurs i alt du trenger å vite om Nord-Korea.

Ideologi på nordkoreansk

De to viktigste momenter i Nord-Koreas ideologiske modus operandi er Kim Il-sungs hjemmesnekrede Juche-filosofi og Kim Jong-ils Songun-politikk. Juche kan best oversettes med selvberging og betyr i praksis at Nord-Korea bare kan stole på seg selv og sine ledere og at landet ikke under noen omstendighet må gjøre seg avhengig av andre lands ressurser. Juche er grunnleggende antagonistisk til omverdenen og gir en god forklaring på landets aggressive og nasjonalistiske isolasjonisme.

Nord-Korea gjorde det lenge bedre enn Sør i årene etter Korea-krigen. Dette skyldtes i følge Sæbø primært tre forhold: Sovjet og Kinas massive bidrag til den nordkoreanske økonomien, at nesten all industri og infrastruktur i utgangspunktet lå i Nord mens Sør for det meste besto av rismarker, samt at Korea-krigen i stor grad utspilte seg sør for den 38. breddegrad.

Da Tsjekkoslovakia ba om å få tilbake deler av lånet de hadde gitt Nord-Korea, fikk de tilbud om retur i form 400 tonn ginsengrot.

Det er nesten overflødig å si at Juche har vært en sammenhengende katastrofe. Nord-Korea har vært bankerott i snart førti år, belånt til pipa (lån de selvsagt aldri betaler tilbake) og landet er totalt prisgitt sine omgivelser. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det vært særlig ille. Da Tsjekkoslovakia under den kalde krigen ba om å få tilbake deler av det 10 millioner dollar store lånet de hadde gitt Nord-Korea, fikk de tilbud om retur i form 400 tonn ginsengrot, noe som ville forsynt tsjekkerne med helt unødvendig ginseng i 200 år.

Kim Jong-Il introduserte i 1999 strategien Songun (militæret først) som gir militære spørsmål prioritet over alle andre saker, inkludert mat og energi. Det satses enorme summer på opprustning, deriblant en eskalering av det kjernefysiske programmet. Som følge av dette har Nord-Koreas selvpålagte isolasjon og paranoia overfor omverdenen økt.

Sæbø drar enkelte ganger til språket i befriende indignasjon: «Slik har far og sønn gjennom tiår etter tiår klart å sette Nord-Koreas økonomi over styr. Nord-Korea har blitt en skrikende gjøkunge som tar imot alt de kan få av almisser utenfra, mens de forstetter å bruke generøse summer på militær opprustning og landets atomvåpenprogram.»

Selv om det er åpenbart at de økonomiske og politiske forskjellene mellom Sør og Nord-Korea er så store at de knapt er sammenlignbare (BNP er i dag 45 ganger større i Sør enn i Nord), gir Sæbø oss innblikk i den ikke helt ukompliserte sørkoreanske transformasjonen fra hardt diktatur til et markedsøkonomisk og temmelig demokratisk foregangsland i Asia. Det kulturelle og minnehistoriske habitatet i landet er heller ikke A-4.

Skjønt kommunisme?

Sæbøs politiske analyse av utviklingen av Nord Koreas ideologiske rammeverk er så langt jeg kan se helt i takt med forskningsfronten. Vanlige forestillinger om Nord-Korea som et kommunistisk land er ganske upresise, selv om sosialisme er landets offisielle doktrine. Det er like relevant å se på Nord Korea som noe i nærheten av nasjonalsosialisme, slik den ble formulert av venstresiden i NSDAP før den ble utryddet av Hitler i 1934. Altså en kombinasjon av ekstrem og rasistisk nasjonalisme på den ene siden og sosialistisk kommandoøkonomi og totalitær konformitet og likhetsidealer på den andre. Uansett faller ikke landet inn under rene ideologiske kategorier, men snarere inn under en salig miks av totalitære varianter: Kommunisme, fascisme og konfutsiansk hierarki.

Landet faller ikke inn under rene ideologiske kategorier, men snarere inn under en salig miks av totalitære varianter. 

Her mangler kanskje Sæbø et element som kan bidra til å forstå den antiuniverselle tildragelsen regimet har, nemlig tilstedeværelsen av en rasistisk herrefolkmentalitet i den nordkoreanske (men også i en viss utstrekning i den sørkoreanske) kulturen. Som Sæbø skriver flere steder i boken blir nordkoreanske kvinner som har flyktet over grensen til Kina solgt som sexslaver der (ettbarnspolitikken gir overskudd på ungkarer). Kinesiske myndigheter kaster ut de nordkoreanske kvinner de kan få tak i og sender dem tilbake til Nord-Korea. Der blir kvinnene tvunget til å abortere hvis de har blitt gravide med kinesiske menn. Motivene for disse ofte voldelige inngrepene er rasehygieniske slik jeg har forstått det.

Hode og kropp

Sæbø drøfter flittig koreansk ideologi og mentalitetshistorie og stiller en rekke interessante spørsmål. Det er vanlig å oppfatte nordkoreanere som totalt hjernevasket, noe de selvsagt også er, men det er ikke en fullgod forklaring. Det kulturelle innslaget er også viktig, mener Sæbø, og viser til en kombinasjon av at koreanere tradisjonelt har vært et sterkt troende og emosjonelt folk med et sterkt innslag av patriarkalsk underdanighetskultur. Dette benyttet Kim Il-sung seg flittig av i opprettelsen av den nordkoreanske maktstrukturen. Litt enkelt sagt har Juche sterke religiøse føringer, og narrativet Kim’ene har skapt rundt seg selv har sterke innslag av mytologi, som for den utenforstående fremstår som både komisk og løgnaktig.

Maktstrukturen i Nord-Korea er i tillegg konstruert rundt det vi kan kalle for en organisk kroppsanalogi.

Maktstrukturen i Nord-Korea er i tillegg konstruert rundt det vi kan kalle for en organisk kroppsanalogi, der Kim selv er hodet (hjernen) og den Store Far, mens folket utgjør resten av kroppen. Folkets oppgave er å «tjene lederen» og lederen er synonym med nasjonen. Selve legemet utgjør nasjonen og alle har sin funksjon innenfor dette helhetlige rammeverket. Individualismen er slik sett en nesten ukjent størrelse i Nord-Korea. I Sør-Korea finnes også slike innslag, selv om vestvendingen etter Korea-krigen naturlig nok og i betydelig grad har åpnet opp landet for individuelle impulser. Som Sæbø skriver er sørgebildene av den famøse pastor Moons begravelse i 2012 «til forveksling lik bildene fra Nord-Korea da Kim Il-sung og Kim Jong-il døde». 180 000 sørkoreanere paraderte gråtende og bukkende foran portrettet av Moon. Ikke tilfeldig kanskje, at Moon selv hadde et relativt ukomplisert forhold til Kim Il-sung.

Et av de mer bisarre (og tragiske) innslagene i den nordkoreanske hierarkipraksisen er det såkalte Kippumjo, som kan beskrives som et haremlignende system av gledespiker som skal tjene mennene i partiapparatet. Kun de vakreste og mest regimetro velges ut, gjerne fra en av de mange kunstskolene i Nord-Korea. Og de må være jomfruer. Partifolk reiser også rundt på skoler for å velge ut passende jenter.

Svart humor

Det ville være en unnlatelsessynd ikke å skrive om de mange ufrivillig komiske innslagene i Nord-Koreas forehavender. Men Sæbø er dyktig til å formidle at denne humoren har en kraftig bismak av tragedie. Her får vi servert hvordan nordkoreanske ambassader var økonomisk selvdrevne, noe som i stor grad har skjedd ved hjelp av smugling av sigaretter, brennevin, falsk valuta og dop. Vi får høre om skoleklassen på Sunnmøre som i all beskjedenhet ba om en informasjonspamflett hos den nordkoreanske ambassaden i Oslo og fikk en 70 kilos bokpakke i retur, med verker av Kim Il-sung. Her inngikk de berømte bildene av Den store leder, beskyttet av silkepapir.

Da Seoul fikk sommer-OL i 1988 svartnet det for Nord-Korea. De bestemte seg sporenstreks for å arrangere sitt eget OL, det såkalte World Festival of Youth and Students. Her ble det på rekordtid bygget et fotballstadion som rommet 150 000 mennesker og gigantomane hotellkomplekser som aldri ble tatt i bruk. Fullstendig bortkastede penger på et arrangement neste ingen besøkte, i et land som ellers måtte gnage på beinet.

Det er også interessant å lese om det obligatoriske innslaget av politiske pilegrimer i landet.

Det er også interessant å lese om det obligatoriske innslaget av politiske pilegrimer i landet. Kleiv Fiskvik utmerket seg i 1992, da han planla en delegasjonsreise for Norsk Kommuneforbund til Nord-Korea for å studere eldreomsorgen: «I Korea har de nemlig voldsom respekt for de eldre, og der tror jeg vi har mye å lære i Oslo», uttalte Fiskvik til NTB. Besøket falt tilfeldigvis sammen med 80-årsfeiringen til Kim Il-sung, men det var slett ikke derfor de skulle reise til Nord Korea, hevdet han. De skulle selvsagt diskutere vanskelige spørsmål også. Men denne forklaringen var ikke mer holdbar enn at leder Jan Davidsen satte foten ned for hele forestillingen. Sæbø kunne sikkert tatt med at SVs Stein Ørnhøi og Berit Ås også var blant Kim Il-sungs trofaste venner.

Tragedie

Nord-Korea er altså et land som er lett å le av. Den sorte komedien ligger smurt utover regimets retorikk og vanvittige selvbilde. Samtidig er det en tragedie for den som må leve under Kimenes åk og gjenstand for betydelige traumer mellom Nord- og Sør-Korea. Dette balanserer Sæbø på en svært overbevisende måte, særlig når hun nøster opp en del av trådene og familietragediene rundt Koh Sang-moons forsvinning.

Et av Sæbøs intervjuobjekter, den aldrende flyktningen Oh Kil-nam, som nå er bosatt i Seoul, gir innblikk i helt umenneskelige valg i flukten fra Nord-Korea. Velger man å flykte er det nærmest garantert at andre familiemedlemmer får lide, noen ganger også bøte med livet. Etter flukten fikk Oh Kil-nam høre at familien hans var flyttet til «landlige omgivelser», noe som var ensbetydende med konsentrasjonsleir. Han har ikke hørt noe fra dem på flere tiår. De nordkoreanske konsentrasjonsleirene er som regel delt opp i to soner: Den revolusjonære sone for «omskolering» over et begrenset tidsrom, samt «kontrollsone», hvor folk «dør bak murene». Felles for begge er umenneskelige forhold, hvor sykdom, kulde, sult og henrettelser regjerer.

Det absolutte nullpunkt i Nord-Koreas historie er sultkatastrofene på 1990-tallet.

Det absolutte nullpunkt i Nord-Koreas historie er sultkatastrofene på 1990-tallet, som Kim Jong-il mer eller mindre neglisjerte fordi han heller brukte pengene på militæret. Kim selv levde i luksus, «tilsynelatende uberørt av at drøye 20 millioner mennesker klamret seg fast til livet», som Sæbø skriver. I 1998 kjøpte Kim 200 nye S-500 Mercedeser til 20 millioner dollar, mens to millioner av hans landsmenn sultet i hjel. Partitoppene i Nord-Korea lever ellers i det Sæbø beskriver som «beskyttede enklaver av rikdom med egne butikker, skoler og sykehus».  Denne elendigheten er godt kjent fra før, men er selvsagt umulig å komme utenom når det nordkoreanske regimet skal beskrives.

Litt kritikk

Som seg hør og bør må der være plass til litt kritikk også. Sæbø skriver mot slutten av boka at Kim Jong-un har skjebnen i sine hender og kan nærmest avgjøre Nord-Koreas fremtid på egenhånd. Jeg er usikker. Ifølge poeten og den tidligere statspropagandisten Jang Jin-sung har Kim Jong-un vesentlig mindre makt enn man skulle tro, og er snarere regimets gallionsfigur. Det er Organisasjonen for organisering og veiledning (OGD) (av Jang kalt et «old boys- nettverk» bestående av Kim Jong-ils universitetsvenner) som forvalter makten i landet.

Sæbø mangler også noe tilstedeværelse i teksten fra sine reiser i Nord- og Sør-Korea. Det hadde vært spennende å lese mer om hennes journalistiske inntrykk, særlig fra Nord.

Men dette er for småpirk å regne i en ellers strålende innføring i hermittstatens historie og ganske enestående psykologi. Boken er obligatorisk lesing for både nybegynnere og viderekommende som er interessert i den nesten absurde tilstedeværelsen av det totalitære monarkiet som Kim-dynastiet har frembrakt, med en ideologihybrid vi aldri har sett maken til.