Debatt

Glem aldri at Europa er i krig

Russisk støttede seperatister fører en kolonne stridsvogner i Donetsk på Ukrainsk side av grensen.

Bilde: Mstyslav Chernov / Wikimedia commons

Norske venstreaktivister vender det blinde øye til mot Russlands aggressive krigføring i Europa

Det er krig i Europa. I trygge Norge merker vi ikke mye til den. Interessen for krigen er overraskende lav, for ikke å si ikke-eksisterende. Krigen er likevel en påminnelse om hvor viktig NATO, og vårt medlemskap i alliansen er.

Russland fører krig

Helt øst i Ukraina raser krigen mellom ukrainske myndigheter og russiskstøttede separatister på femte året. Mer enn 10 000 mennesker er drept, og halvannen million ukrainere er internt fordrevet. Krigen er et resultat av den russiske annekteringen av Krim, og påfølgende militære støtte til separatistgrupper i opprørsområdene Donetsk og Luhansk oblast. Dette er en krig som separatistene ikke kunne holdt gående uten omfattende støtte fra Moskva.

Krigen startet i 2014, men det var ikke første gang Russland brukte militærmakt mot et naboland. 8. august 2008 angrep Russland Georgia. Abkhazia og Sør-Ossetia, to georgiske territorier, har siden vært russiske marionetter. Krigen sluttet etter bare fem dager, men pågår fortsatt i det stille. Som New York Times dokumenterte i februar, flytter russerne grensen sakte, men sikkert, videre innover georgisk territorium. 300 000 georgiere er internt fordrevet som følge av krigen. Annektering av landområder er noe vi ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig. I de baltiske statene og Polen trekkes det for tiden et lettelsens sukk over at landene ble medlemmer av NATO.

Behovet for NATOs beredskap, opprustning og større militære øvelser burde være åpenbart for enhver som har plukket opp minst én avis de siste årene. Vi ser et selvhevdende og aggressivt Russland som fører krig i Europa. Dette må vi reagere på, hvilket vi også gjør gjennom en kombinasjon av sanksjoner, opprustning og økt militær tilstedeværelse.

Økt spenning

Slike begrensede, velbegrunnede og ikke minst forutsigbare reaksjoner burde være helt ukontroversielt. Det er det imidlertid ikke, og på norsk venstreside florerer kritikere som mener øvelser som Trident Juncture er en «provokasjon mot Russland».

Denne gruppen mennesker er gjerne den samme som unnskylder Russlands krigshandlinger det siste tiåret med at russerne ble ydmyket på 90-tallet. Handlingene som skal ha ydmyket Russland inkluderer utvidelsen av NATO, intervensjonen i Jugoslavia, og at Russland ikke skal ha blitt rettmessig anerkjent som den stormakten Russland selv mener de er. Den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum har tidligere dekonstruert dette Kreml-konstruerte synet. Det Applebaum påpeker er at da Russland fikk et sete i Sikkerhetsrådet og medlemskap i G8, ble det aldri gitt noen løfter om ingen videre utvidelser av NATO, slik som Kreml liker å hevde.

Å omtale Russland som ydmyket av Vesten er ikke annet enn apologet-propaganda for å forklare russisk aggresjon. Det er likevel godt mulig at Russlands stilling på 90-tallet kan karakteriseres som ydmykende sammenliknet med supermaktstatusen Sovjetunionen hadde, men denne ydmykelsen skyldes ene og alene russerne selv. Og det er heller ikke slik at Russland har noe legitimt krav om å få dominere mindre naboland for å slippe å bli ydmyket.

Den russiske situasjonen på 90-tallet og frem til i dag er et resultat av egne tunggrudde og ineffektive politiske prosesser, med det resultat at det økonomiske system ramlet sammen av seg selv.

Make Russia Great Again

Russlands utenrikspolitikk er interessebasert. Målet for Putin og hans kadre er å gjenreise Russlands storhet. Storhet i deres øyne handler primært om territoriell ekspansjon, global tilstedeværelse og stormaktstatus, med mulighet til å skremme sine naboland.

Putin spiller høyt, men det har gitt avkastning. Krim er annektert, store deler av Georgia like så. I tillegg har Russland har en relativt sterk tilstedeværelse i Midtøsten, takket være støtten til Assad. Målet er å «Make Russia Great Again». Lite tyder på at fredelig sameksistens står høyt på Putins liste over prioriterte interesser.

Deler av russernes suksess skyldes også Vestens manglende evne og vilje til å reagere. Obamas håndtering av Syria-krisen alene er et teaterstykke i inkompetent utenrikspolitikk. Det er også derfor øvelser som Trident Juncture er viktig. Øvelsen sender et signal om at NATO har våknet, og er villig til og kan forsvare seg selv. De som mener dette er en provokasjon bør huske at Russland helt uprovosert driver krig i to naboland. Krigen i Ukraina alene har krevd dobbelt så mange menneskeliv som konfliktene på Gaza.

Krig er greit når den føres mot oss

Deler av norsk venstreside ser likevel ikke ut til å ha store problemer med russisk aggresjon. For dem er det først et problem når NATO reagerer. For eksempel gjennomførte Rødt og andre grupper både demonstrasjoner og andre protestaksjoner mot Trident Juncture.

Summen av denne argumentasjonen er at Russland gis et nærmest ubetinget fripass til å sende stridsvogner og soldater inn i naboland. Så vil sikkert de som føler seg truffet av en slik karakteristikk hevde at de ikke støtter Russlands krigføring. Godt mulig, men de ser likevel den andre veien, helt til det dukker opp noen NATO-soldater som da skal fremstilles som den store stygge ulven.

I juli 2014 ble et passasjerfly på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur skutt ned over Ukraina. Alle de 298 menneskene om bord omkom. At separatistene sto bak, og at antiluftraketten som ble brukt til å skyte flyet ned var russisk, fremsto som åpenbart for de fleste. Flyet var skutt ned over opprørskontrollert territorium. Russerne har hele tiden nektet for innblandingen, men tidligere i år kom den uavhengige granskningskommisjonen frem til at ikke bare var antiluftraketten russisk, den ble også avfyrt av russiske styrker, ikke separatistene. Avsløringen har skapt reaksjoner i de landene som mistet borgere, men her hjemme har det blitt viet overraskende lite oppmerksomhet.

Nedskytingen av passasjerflyet er, etter annekteringen av Krim, den delen av russernes krigføring som har fått mest oppmerksomhet i Norge. Begge handlingene ble utført i 2014, men krigen pågår fremdeles. Det betyr at NATO både må ruste opp og gjennomføre øvelser.

Moralen virker å være at krig og militær aggresjon er galt, med mindre aggresjonen er rettet mot oss og våre venner.

Reaksjon, ikke provokasjon

Det er nødvendig å minne landets Russland-apologeter, fra Pål Steigan til menige SV-medlemmer, om at Europa er i krig. Krigen foregår i Ukraina, og den pågår i det stille i Georgia. Begge krigene er startet av, og drives videre av Russland. Norge og NATO må vise støtte til Ukraina og Georgia, den desidert svakeste part i disse asymmetriske krigene. Vi snakker om en påstått stormakt som uprovosert går til angrep på og krenker suvereniteten til mindre land, og ved bruk av militære styrker annekterer landområder. NATOs reaksjon på russisk aggresjon er nettopp det, en reaksjon. Ikke en provokasjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden