Kommentar

Glem frivillig ekstraskatt. Frivillig skatt er fremtiden

Hadde vi greid å få et høyere innslag av frivillighet i skattebetalingen, ville det fått store saliggjørende konsekvenser, skriver Pål Mykkeltveit. Skjermdump: Skatteetaten.no

Skatteetatens nye tjeneste for innbetaling av frivillig ekstraskatt holder ikke. Frivillig skatt ville vært en velsignelse for individ og samfunn.

Det mest surmaga som har kommet fra venstresiden på en stund, er reaksjonene på den nye tjenesten til Skatteetaten som nå gjør det mulig å betale inn frivillig ekstraskatt.

På tross av at offentlige utgifter utgjør halvparten av brutto nasjonalprodukt, og nærmer seg seksti prosent om man bare ser på fastlandsøkonomien, betaler nordmenn som kjent skatten sin med glede.

Man skulle derfor trodd at det finnes et visst marked for den nye tjenesten blant de mange skatteivrige der ute, ikke minst venstresidevelgere med klippefast tro på sosialdemokratiet.

Men nei, dette er ikke noe morsomt engang, tåpelig og bare et valgkampstunt, synes partilederne på venstresiden som Nettavisen snakket med.

Frivillighet skaper glede

Det skal bli artig å se hvor mye penger tjenesten bringer inn, men sannsynligvis vil det bli forsvinnende lite. Den sure reaksjonen fra Stortingets skatteøkningspolitikerne avslører at skattegleden blant nordmenn kanskje ikke er så stor som man skal ha det til. Eller, det ligger i alle fall ikke noen personlig prestisje i å være en som bidrar med mer til fellesskapet enn naboen. Tanken på å bidra med frivillig skatt er tydeligvis så fjern at selv de som kjemper for økt skatt, ikke får til annet enn å snøfte hånlig av den.

Dette er synd, av flere grunner.

Hadde vi greid å få et høyere innslag av frivillighet i skattebetalingen, ville det nemlig fått store saliggjørende konsekvenser, både for hin enkelte og for samfunnsmoralen. Ifølge de amerikanske psykologene Elizabeth Dunn og Michael Norton i boka Happy Money føler studenter som deltar i eksperimenter, seg bedre hvis de gjør noe godt for andre, men bare hvis handlingen oppleves som selvvalgt. Hvis de blir tvunget eller føler seg presset til å veldedige handlinger, føler de seg verre enn på dager der de ikke gjør noe slikt. Videre har forsøk med scanning av hjernen til folk som donerer penger til for eksempel en matsentral, vist at belønningssenteret i hjernen ble atskillig mer aktivert når donasjonene var frivillige enn når de var tvungne, som en form for skattlegging.

Nordiske land er kjent for høy skattemoral, men innbetalingen er tvungen. (Riktignok vet nok ikke de fleste hvor mye de faktisk betaler inn, ikke minst på grunn av arbeidsgiveravgiften. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at folk i gjennomsnitt undervurderte hvor mye de betalte i skatter og avgifter med 18 prosentpoeng). Hadde vi betalt inn tilsvarende summer frivillig, ville vi kunnet nyttegjort oss av et enormt skjult potensial for psykisk velvære. Vi hadde gått rundt og følt oss mye mer gavmilde og stolte året rundt, i tillegg til at vi nok hadde blitt atskillig flinkere til å kritisere sløsing med donasjonene våre.

Statens kleptokrati

En annen måte som frivillig skatt kunne hjulpet samfunnet på, har nemlig å gjøre med den massive gjelden vestlige stater har opparbeidet seg. Den representerer den største fremtidige faren for dagens økonomiske system. Man styrer mot en situasjon der skyldnerne – gjennom mislighold, valutareform eller inflasjon – til slutt kommer til å ekspropriere fordringshavernes eiendom, som så ofte før i historien.

Den sprenglærde tyske filosofen Peter Sloterdijk var for noen år tilbake inne på dette i et essay i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Han kalte det økonomiske systemet i Vesten for statlig kleptokrati, og viste blant annet til at godt halvparten av innbyggerne i moderne stater er avhengige av overføringer fra verdiskapningen til den andre halvparten. Slik sett virker det i dag i alle fall som en mer plausibel tese at de uproduktive utbytter de produktive enn at kapitalister utbytter arbeidere, mente Sloterdijik. Og på tross av dette fortsetter statsgjelden å vokse, som en nåtidens utplyndring av fremtiden, mot den fremtidige konkursen og dermed ytterligere beslagleggelse av de produktives eiendom.

Sloterdjik så for seg at denne tilstanden ville føre til en fremtidig kollaps av solidariteten i samfunnet. De produktive ville ikke finne seg i situasjonen lenger. Det eneste som kunne rettet den opp, ville være en avskaffelse av tvangsbeskatningen. Isteden kunne man opprettet et system der folk kunne gi fra seg penger som gaver til allmennheten.

Perfekt for Norge

Hvis det finnes et land som hadde egnet seg for et system der innbyggerne finansierte offentlig sektors drift gjennom egen gavmildhet, må det være tillitssamfunnet Norge. På mange måter er vi fortsatt de selveiende bøndene med hver sin jordflekk, som var så avhengige av å samarbeide og ha tillitt til hverandre, og som på denne måten skapte en kultur som passet perfekt med markedsøkonomien. Utviklingen med høyere skatter og rausere velferdstjenester enn andre land, som vi fikk fra 60-tallet av, hadde egentlig lite med denne suksesshistorien å gjøre.

Det betyr likevel ikke at frivillig skatt hadde innebåret noen underfinansiert nattvekterstat og våt drøm for Ayn Rand-lesende liberalistungdom. Nordmenn flest ønsker en sterk velferdsstat og er villige til å betale for den. Som Sloterdjik var inne på i essayet sitt, kan det hende at stoltheten hadde vunnet frem overfor grådigheten. Og i og med at forskningen viser at gaver stimulerer hjernen bedre enn privat konsum, ville folk oppdage at det føltes godt å bidra med mye, spesielt hvis det skulle vise seg at du er et bedre og mer gavmildt menneske enn naboen.

Det hadde vært interessant å gjøre et eksperiment: Vi avlyser all tvungen skatt i ett år, og ser hvor mye vi får inn frivillig. Og skulle det mot formodning ikke komme inn særlig med penger, kan vi bare bruke oljefondet til å dekke det. Der har vi uansett nok for flere års offentlig forbruk. For det er fint med oljepenger, men det virker litt bortkastet bare å bruke dem på å utsette trygdekutt og reformer av offentlig sektor, slik vi gjør i dag. I forhold til det virker et eksperiment med frivillig skatt mye mer interessant og spennende.

Men greit, dette blir det selvsagt aldri noe av, i alle fall ikke før den store økonomiske kollapsen kommer. Og det skal sies at eksperimentet muligens ikke hadde blitt spesielt vellykket. Men tanken på det viser hvor mye bedre vi kunne hatt det om vi hadde hundre prosent tillit til staten, og hvor viktig det er at tilliten vi fortsatt har, ikke undergraves ytterligere

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden