Mediekritikk

Glem vippestatene!

Pressen og kommentatorer er altfor opptatt av vippestater. Sist ute er Aftenposten. Grunnen til at Clinton vinner er ganske enkel: Hun leder med 6-7 prosent på landsbasis.

Dere hører det hele tiden – journalister og kommentatorer som understreker at valget i USA avgjøres i delstatene. Det er en banal sannhet at teknisk sett avgjøres valget der, og det er like sant at i omkring 35 av disse statene kan vi være helt sikker på hvilket parti som vinner, og at de resterende derfor ”avgjør”. Men dette er å gjøre det hele mer komplisert enn det egentlig er, dersom det vi ønsker svaret på er hvem som kommer til å bli president. Hvis det ikke er svært jevnt, kan vi ganske enkelt se på landsdekkende målinger.

Når en kandidat leder så mye som Hillary Clinton nå gjør – 6-7 prosentpoeng i gjennomsnitt, litt avhengig av hvilken beregning man baserer seg på, kan man bare altså glemme vippestatene. Det er helt utenkelig at Trump kan vinne valgmannskollegiet dersom han taper med noe i nærheten av dagens margin.

Det siste eksemplet på denne overdrevne vekten på valgmannskollegiet finner vi i dagens Aftenposten, i en artikkel skrevet av Tor Arne Andreassen og tidligere USA-korrespondent Alf Ole Ask:

”Til tross for en uke med den ene snubletråden etter den andre, ligger Donald Trump bare 6,25 prosentpoeng bak Hillary Clinton på de nasjonale meningsmålingene, ifølge Pollster.

Med fire uker igjen til selve valget, hvordan kan da meningsmålerne og mediene være så sikre på at det går mot seier for Demokratene?

Årsaken finner vi i det amerikanske valgsystemet. Det amerikanske presidentvalget er i virkeligheten en kamp om å vinne hver av de 50 delstatene, og valgmannstemmene som hører til hver delstat.

Tradisjonelt har man regnet med at cirka 40 av delstatene allerede på forhånd er avgjort i republikansk eller demokratisk retning, og at valget i realiteten avgjøres i de resterende cirka 10 vippestatene.

Nå mener imidlertid flere at de tradisjonelle vippestatene, som folkerike Pennsylvania, må regnes som ganske sikre for Hillary Clinton.”

”Bare” 6,25 prosentpoeng skriver Aftenposten. Men dette er jo et hav i amerikansk kontekst!

Historien er svært klar: Fra og med 1892 har det hendt bare en eneste gang at en kandidat har vunnet flest stemmer, men tapt presidentvalget i valgmannskollegiet. Det var i 2000, og denne nærheten i tid er nok bakgrunnen til dette fokuset på vippestatene. Den gang skilte det 0,5 prosentpoeng i stemmetall mellom Bush og Gore. (Hilmar Mjelde argumenterer godt for at det skjedde også i 1960, av samme grunner som Sean Trende viser til her. Det valget var også ekstremt jevnt, der Kennedy ifølge de offisielle tallene slo Nixon med 0,17 prosent).

Dette samsvaret mellom nasjonale og lokale målinger og resultater kan vi også finne på en annen måte. Aftenposten henter sine 6,25 prosent fra Pollster.com. I skrivende stund er ledelsen der 6,1 prosent. Hva skjer i delstatene dersom Trump tetter dette gapet, like mye i hver stat? Jo, han vinner Colorado (4,1 prosent bak), Florida (2,8), Nevada (0,8), New Hampshire (4,7), North Carolina (1,2), Ohio (0,4), Pennsylvania (5,5), Wisconsin (5,3) og Minnesota (5,4) – mer enn nok til å vinne valgmannskollegiet. (Han trenger ikke de tre siste).

Denne sammenligningen er riktignok litt misvisende, siden det i mange stater, som Minnesota og Wisconsin ikke er offentliggjort ferske nok målinger til å få med seg hele Trumps fall i det siste.

Derfor er det bedre å bruke 538s målinger, siden de justerer delstatene for nasjonale trender. I deres polls only-modell ligger Clinton 5,7 prosentpoeng foran på landsmålingene. Den staten som ville vippe valgmannskollegiet i Trumps favør er Colorado, der han må hente inn 6,4 prosentpoeng – altså et temmelig godt samsvar. (OPPDATERT 15.07. Nasjonal ledelse er nå 6,1 prosent. Ledelse i «poll-based vote share», som egentlig er mest relevant sammenligningsgrunnlag er 6,6 prosent i Colorado).

Aftenpostens resonnement er derfor en avsporing. Systemet med valgmannskollegiet og dermed eksistensen av vippestater er ikke Trumps problem. At han ligger langt etter på landsbasis er Trumps problem.

Jeg gjentar derfor rådet jeg ga til NRK via Kringkastingsrådet: Vippestatene er for nerder. Dersom det ikke blir mye jevnere på de landsdekkende meningsmålingene, vil de ikke ha noen betydning for valgutfallet annet i ren teknisk forstand. Det er først når vi kommer ned på kanskje 1 prosent differanse at ulike utslag i vippestatene kan ha betydning. Men la oss nå ta høyde for at målingene kan bomme litt, og si 2-3 prosentpoeng.

En detalj for nerdene: Det er galt å kalle Pennsylvania en ”tradisjonell vippestat”, slik Aftenposten gjør. Fra og med 1992 – altså de siste seks valgene, er det i alt 19 stater som ikke konsekvent har stemt på det samme partiet. Pennsylvania er ikke blant dem, men har stemt på demokratene hele tiden. Men så er det riktig at mange antok at Pennsylvania kunne bli sterkere for republikanerne i år, og at Trump ville ha god appell her fordi dette er en industristat. Slik har det ikke gått så langt. Trump ligger litt lenger etter i Pennsylvania (7,3 prosentpoeng) enn på landsbasis. Men det er riktig at dersom valget skulle bli veldig jevnt, er denne staten blant dem som kan bli avgjørende. Og den er nærmere for Trump enn en tradisjonell vippestat som Virginia.

La meg også vende tilbake til et poeng jeg har trukket frem tidligere: Fra og med 1952 har ingen kandidat som har ligget etter på de nasjonale meningsmålingene i midten av september vunnet flertallet av velgerne. (Noen påstår at Reagan lå etter Carter i 1980, men det er ikke riktig). Det gjelder også en måned før valget, der vi er nå.

Mandag oppsummerte jeg status i valgkampen etter den siste TV-debatten i en podcast med Eirik Løkke.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden