Politikk

Globaliseringen gjør oss likere

Globaliseringen gjør det vanskeligere for land å være forskjellige. Den nye innvandringsdebatten er bare et av mange utslag av dette.

Globaliseringen gjør det vanskeligere for land å være forskjellige. Den nye innvandringsdebatten er bare et av mange utslag av dette.

..[G]lobalisation has brought about a new type of systems competition (..) driven by the mobility of factors of production. The new systems competition will likely imply the erosion of the European welfare state”.

Hans Werner Sinn, 2002

Det er lenge siden europeisk tekstilproduksjon ble flyttet til Asia. Det er lettere å flytte produksjonsanlegg enn folk, og kapital er derfor vanligvis langt mer mobil enn arbeidskraft. Dersom et land kan tilby gunstigere rammevilkår enn nabolandet vil det også på sikt tiltrekke seg flere arbeidsplasser. Det er derfor duket for et ”kappløp mot bunnen” der landene underbyr hverandre i et forsøk på å tiltrekke seg mobil kapital. Dette har ført til et betydelig fall i selskapsbeskatning i Europa (Sinn, 2002, Overesch, 2005) de siste tiårene.

I en globalisert verden er det vanskeligere å opprettholde nasjonale forskjeller og det er dette vi ser utslaget av.

Mens kapitaleiere er globaliseringens vinner er arbeidskraft globaliseringens taper, argumenter Sinn. Årsaken er at siden arbeidskraften er mindre mobil enn kapital er den et bedre skatteobjekt siden folk ikke lite lett flykter unna økende skattesatser. Men det er ikke bare i USA at folk flytter på seg. Det gjør også europere, og det i økende grad.   Tar vi en titt på samlede skatteinntekter for Vest-Europeiske land de siste 45 årene ser vi to ting. For det første har andelen av samlet inntekt som tas inn i skatt økt betydelig, fra omlag 27% i 1965 til oppunder 40% siden 1995 og frem til nå. For det andre har forskjellene mellom landene falt kraftig. At landene har blitt mer like er også tilfelle hva gjelder selskapsbeskatning (Overesch, 2005). I en globalisert verden er det vanskeligere å opprettholde nasjonale forskjeller og det er dette vi ser utslaget av.

Med Brochmanutvalgets innstilling har den samme logikken beveget seg inn på velferdsstatsområdet. Siden 2003 har nettoinnvandringen fra andre EØS-land, og da spesielt land i Øst- Europa, økt betydelig og utgjør nå 15 000-20 000 personer årlig. På mange måter har dette vært kjærkommen ekstra arbeidskraft i en periode der vi har hatt flere oppgaver enn personer til å fylle dem. Samtidig har velsignelsen av arbeidsinnvandring som garantist for velferdsstatens bærekraft vært litt naiv og veldig kortsiktig. Selv om Norges samlede produksjon åpenbart øker når flere mennesker arbeider her, er det BNP per innbygger som er relevant når vi skal måle velstand. Skal dette øke som følge av innvandring må, kort sagt, de som kommer bidra med mer enn dem som er her fra før.

Etter 30 år med innvandring er tallene ganske klare; innvandring slik det har foregått i Norge er ikke god butikk. I Brochmanutvalgets innstilling presenteres det som har blitt omtalt som ”Arne Myrdals våte drøm fra 80-tallet”, nemlig et innvandringsregnskap (s. 295).   Det viser gjennomsnittlig mottak av og bidrag til offentlige tjenester gjennom livsløpet for ulike grupper. Mens innvandrere fra vestlige land bidrar mer enn majoritetsbefolkningen i Norge er bidraget fra Øst-Europeiske innvandrere betydelig lavere og bidraget fra ikke-vestlige innvandrere (Asia, Afrika m.fl) et godt stykke under der igjen. Enkelte har i tillegg argumentert for at Brochmanutvalgets innvandringsregnskap tegner et for positivt bilde fordi det ikke tar inn at hver persons andel av oljeformuen reduseres når det kommer nye personer inn til landet — rett og slett fordi vi må dele honningkrukka med flere (noe som også nevnes i Brochmanutvalgets instilling, s. 296).

Mange er her fordi de er på flukt eller for å forenes med familien sin. For disse blir lønnsommhetskravet lettere absurd.

Debatten om hvorvidt innvandring lønner seg eller ikke er viktig, fordi det hos mange har festet seg en tro på at velferdsstaten behøver innvandring for å kunne overleve. Det er faktisk feil. Men ”lønnsomhetsdebatten” er også både snever og misvisende. Norge har hatt innvandringsstopp i svært mange år og vi har i praksis lite handlingsrom på dette området uten å bryte EØS-avtalen eller andre internasjonale konvensjoner vi har forpliktet oss til å følge. Det at vi i lang tid har hatt innvandringsstopp betyr også at premisset for å gi opphold til mange av våre nye landsmenn aldri har vært at de skal være lønnsomme. Mange er her fordi de er på flukt eller for å forenes med familien sin. For disse blir lønnsommhetskravet lettere absurd.

Mer interessant er det å diskutere hvordan norske velferdsordninger skal tilpasses denne nye virkeligheten. For samtidig som det å forlange at personer som kommer hit på humanitært grunnlag skal være lønnsomme blir litt absurd er det også naivt å ikke innse at insentivene til overforbruk av norske velferdsordninger er ekstremt sterke og at det er et problem. EØS-logikken er sånn at vi ikke får lov til å behandle EØS-borgere ulikt. Vi får heller ikke lov til å diskrimminere mellom f.eks arbeidstid i Norge og arbeidstid i et annet EØS-land. Det er i prinsippet derfor sånn at om du kommer til Norge som gravid, begynner i en jobb, blir sykmeldt fra dag to men har jobbet minst tre mnd i et annet EØS-land så kvalifiserer du for sykepenger i 12 mnd og deretter fødselspermisjon med full lønn.

Vi skal ikke bare ha rett på stønad ved behov men også plikt til å bidra så mye vi kan.

Også for velferdsordninger er det derfor duket for et ”kappløp mot bunnen” da det er vanskelig å forestille seg at svært ulikt generøse velferdsordninger skal leve side om side i et felles europeisk arbeidsmarked. Brochmanutvalgets overordnede grep   for å omforme og bevare den norske velferdsstaten er det de kaller en aktiviseringsreform. Vi skal ikke bare ha rett på stønad ved behov men også plikt til å bidra så mye vi kan. Sykmeldte skal jobbe litt (gradert sykmelding), arbeidssøkere skal faktisk søke arbeid, delta på kurs eller andre tiltak, sosialhjelpsmottakere skal gjøre noe arbeid for pengene de mottar, og så videre.

Personlig har jeg tror på dette, selv om jeg også tror norske velferdsytelser må reduseres en del for å kunne være bærekraftige på sikt. I egen forskning, sammen med Arnstein Mykletun og Knut Røed, har jeg studert effektene av gradert sykmelding på sykmeldingers varighet, påfølgende sykefravær, trygd og sysselsetting. Vi gjør dette ved å benytte den store variasjonen det er mellom hvor ofte fastleger bruker gradert sykmelding og konstruerer på denne måten et slags ”statistisk eksperiment” der vi sammenligner personer i like jobber, bosatt i samme nabolag, med samme inntekt, alder, utdanning m.m., men med ulik sannsynlighet for å få gradert sykmelding fordi de har ulike fastleger. Vi finner svært positive effekter av at sykmeldingen er gradert: En kommer raskere tilbake i arbeid, en har færre påfølgende trygdedager og en faller langt sjeldnere helt ut av arbeidslivet. Vi tror årsaken til at det virker er at det har en slags ”dobbel effekt”. For det første viser mye moderne helseforskning at arbeid faktisk er god medisin for pasienter med vonde rygger, depresjoner m.m., og det er disse pasientgruppene som utgjør mesteparten av sykefraværet. For det andre tror vi et system der en faktisk må komme på jobb flere ganger hver uke selv om en er syk er langt mindre attraktivt å misbruke.

Behovet for en slik aktiviseringsreform, så vel som en moderat innstramming i enkelte velferdsytelser, er på ingen måte kun et resultat av økt globalisering. Helt uten innvandrere hadde vi fortsatt behøvd å gjøre noe med velferdsytelsene våre for å gjøre dem bærekraftige. Dessverre kan det likevel virke som om innvandringsaspektet var nødvendig for å reise debatten i enkelte miljøer — noe som egentlig burde gi en litt flau smak i munnen.

  • Simen Markussen (f. 1978) er forsker ved Frischsenteret og Phd samfunnsøkonomi fra UiO

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden