Debatt

God journalistikk forutsetter redaksjonell redelighet

Ifølge Andresen bør jeg faktisk ikke uttale meg om Minervas redaksjonelle arbeid i det hele tatt, siden tidsskriftet mottar tilskudd gjennom Kulturrådets ordninger. Det er en rolleforståelse som virker både snever og gammeldags, skriver Kristin Danielsen. m

Bilde: Kulturrådet

Jeg kjenner igjen kritisk journalistikk når jeg ser den. Men Nils August Andresen kan ikke gi andre skylden for Minervas redaksjonelle vurderinger.

Kulturrådet vet ikke hva kritisk journalistikk er, skriver Minerva-redaktør Nils August Andressen 26.04. Det stemmer ikke. Faktisk utsettes Kulturrådet for kritisk journalistikk nesten hver eneste dag. Slik skal det også være. Vi forvalter nærmere halvannen milliard av fellesskapets midler, og vi forventer å bli gått etter i sømmene.

Deler av den kritiske journalistikken har som vinkling at kultur ikke er verdt å bruke offentlige midler på i det hele tatt. Det er helt uproblematisk, selv om jeg personlig er uenig i det. En debatt om hva skattepengene brukes på er helt naturlig i et demokratisk samfunn.

Andre deler har som vinkling at tildelingene fra Kulturrådet preges av kjennskap og vennskap i kulturmiljøet. Slike reportasjer er viktige, fordi de hjelper oss til å bli bedre – selv om jeg har tillatt meg å mene at Facebook-vennskap nok ikke er den beste målestokken når journalister skal grave i tildelingslistene.

Noe av den kritiske journalistikken er åpen og spørrende. Andre ganger merker vi at journalisten nærmest har bestemt seg for en overskrift på forhånd. Det er ikke nødvendigvis noe galt i å være subjektiv. Men dersom det skal bli god journalistikk av det, forutsetter det at vi alle holder tunga rett i munnen.

Tendensiøs påstand

Da Kulturrådet mottok Minervas henvendelse om «Døden kommer ikke med ljå» så vi et eksempel på den sistnevnte formen for journalistikk. Minervas journalist åpner med en påstand om at stykkets egenomtale kan oppfattes som støtte til terrorisme. De to spørsmålene som så stilles handler om hvorvidt Kulturrådet har vurdert lovligheten til dette eller andre kunstprosjekter som mottar tilskudd.

Spørsmålene i seg selv er uproblematiske, og hadde vi mottatt dem uten den innledende påstanden hadde vi antakelig gitt det formelle og enkle svaret Nils August Andresen sier han hadde ventet seg. Men antakelsen var for påfallende til at vi kunne la den stå uimotsagt. I kjølvannet av debatten rundt «Ways of seeing» mente vi å ane en illevarslende tendens der politisk motivert kunst ikke møtes med politisk kritikk, men med mistenkeliggjøring fra politiske motstandere.

Andresens forklaring er at dette ikke er Minervas antakelse, men en bekymring som kom fra en jurist og samfunnsdebattant. Den forklaringen holder ikke. Jeg tviler på at Minerva griper fatt i alle bekymringer som meldes fra alle samfunnsdebattanter og bruker dem som utgangspunkt for sine reportasjer. Minerva har åpenbart vurdert akkurat denne antakelsen som journalistisk interessant. Det er denne vurderingen jeg er uenig i.

Samtidig var poenget i min kronikk i Dagbladet å peke på i hvor stor grad disse debattene egentlig har handlet om politikk. Jeg tror politisk uenighet – om innvandringspolitikk – er en del av årsaken til at mange applauderte politiets etterforskning av «Ways of Seeing». Og jeg tror også en politisk uenighet kan forme en journalists og en redaksjons subjektive syn på et kunstverk, og gi en forhåndstolkning jeg mener er veldig usunn.

Langer ut mot Kulturrådet

Andresen kan naturligvis ikke annet enn å protestere på denne påstanden. Ifølge Andresen bør jeg faktisk ikke uttale meg om Minervas redaksjonelle arbeid i det hele tatt, siden tidsskriftet mottar tilskudd gjennom Kulturrådets ordninger. Det er en rolleforståelse som virker både snever og gammeldags. Kulturrådets mandat er å forvalte og utvikle kunst- og kulturfeltet i Norge, og i tillegg til de selvstendige organene som gir tilskudd til kunstnere og kunst- kulturprosjekter over hele Norge, driver vi forsknings- og utredningsarbeid, koordinerer internasjonalt samarbeid, støtter kulturell og kreativ næring, utvikler norske museer og skal være en tydelig og synlig premissleverandør i den norske kulturdebatten.

Det innebærer også at vi tar til orde i viktige debatter som angår kulturfeltet. Vi er bekymret over en tendens der kunstnere skremmes fra å bruke sin kunstneriske frihet fordi konsekvensene blir for store, særlig når dette skjer samtidig som organisasjonen Freemuse rapporterer at den kunstneriske friheten kan være truet, også i demokratiske land.

Jeg tror naturligvis ikke Minerva har et ønske om å undergrave den kunstneriske friheten i Norge. Jeg tror bare redaksjonen gjorde en litt for rask vurdering i denne saken. Men i sin protest langer Andresen også ut mot meg og Kulturrådet, og påstår at vi ikke tåler kritisk journalistikk om oss selv. Det tåler vi svært godt. Men det er altså ikke kritisk journalistikk om Kulturrådet jeg reagerer på her. Det jeg reagerer på er journalistikk som mistenkeliggjør de som bruker tid og energi på å skape kunst- og kulturprosjekter i Norge. Politisk motiverte kunstnere i Norge løper en betydelig profesjonell risiko i sitt arbeid. De fortjener å bli møtt med politiske argumenter og en ryddig debatt. Det bidro ikke Minerva med denne gangen.

Fra forsiden