Kultur

Gode blikk på samtiden

Cindy Shermans portrettering av kvinneroller fra 50-og 60-tallet er et av høydepunktene i

Bilde: Untitled Film Still #58, 1980, Cindy Sherman

Utstillingen Troløse bilder skaper mange refleksjoner om tiden vi lever i – så lenge kunstnere ikke faller for fristelsen til bare å snakke om seg selv.

Utstilling: Troløse bilder

  • Nasjonalgalleriet
  • Kuratert av Andrea Kroksnes
  • 9. februar –13. mai

«I dag har ikke bilder som formål å gjengi virkeligheten. De skaper virkeligheten.»

Det er ikke vanskelig å være enig i påstanden over, som stammer fra katalogen til Troløse bilder, vårens store samtidskunst-satsing på Nasjonalmuseet.

Bilder skaper virkeligheten. Vi lever i en tid der sosiale medier påvirker det meste: Vår egen selvfølelse. Opplevelsen av å bli anerkjent. Hvilke nyheter vi snapper opp. Resultatene av demokratiske valg.

Og uavhengig av hva de måtte mene, alle de som fremdeles liker å skrive lange Facebook-oppdateringer, er kjernen i de sosiale mediene blitt nettopp bildene, det visuelle.

Utforsker

Påstanden om at bilder skaper virkeligheten, er imidlertid det eneste klare budskapet i Troløse bilder. I stedet for å mene noe er målet med utstillingen å utforske.

Som utforskende utstilling lykkes Troløse bilder svært godt. Det første rommet er viet rollene vi spiller når vi lar oss avbilde. Her finner vi selvportretter fra lenge før selfienes tid. Videre utforskes alt fra hva som skjedde med kunsten da kopiering ble hverdagskost, til hvordan visuelle medier og uttrykk brukes til overvåkning, sensur og markedsføring.

Her har kuratorene valgt ut bildene, mens det å sette dem sammen, trekke slutningene og konklusjonene, er det du selv som gjør.  

Det er altså knapt den ting ved vår tid kuratorene ikke problematiserer, noe som lett kunne føre til at de gapte over for mye. Men samspillet mellom det visuelle og temaene som taes opp her er sentrale i vår tid, og kunstutstillingens styrke er at den kan rettferdiggjøre en så bred tilnærming – nettopp fordi virkeligheten beskrives av så mange ulike par øyne på én gang.

Selv om også bøker og filmer kan fremkalle refleksjoner om hele tidsepoker og alt som hører dem til, kan de ikke like lett som en utstilling gi en sum av mange blikk på samtiden – som til sammen kan utgjøre et portrett av vår tid. Her har kuratorene valgt ut bildene, mens det å sette dem sammen, trekke slutningene og konklusjonene, er det du selv som gjør.  

Det vi ser og ikke ser

Blant høydepunktene er sammenstillingen av Vibeke Tandbergs portretter av seg selv som brud med forskjellige brudgommer og Cindy Shermans bilder av kvinneroller fra 50-og 60-tallet. Et annet er Alfredo Jaars Historien, iscenesatt. Der får vi se Obama og hans rådgivere i Det Hvite Hus sittende sammen, sjokkerte, og følge med på tv-skjermen den kvelden Osama bin Laden ble drept. Bildet viste seg senere å være iscenesatt ned til den minste detalj av fotografen i Det Hvite Hus. Jaar presenterer fotografiet ved siden av et hvitt lerret: hva er det vi ikke ser?

Alfredo Jaar: May 1, 2011. Nasjonalmuseet.

I samme rom ser vi nok et bilde der det viktigste er utenfor det vi ser, nemlig norske Gardar Eide Einarssons Tåregass og motstand. På bildet ser vi den tegneserieaktige skyen fra tåregassen. Utenfor rammen kan vi ane bakgrunnen for bruken av tåregass: politiets maktbruk mot opprørere, Occupy-bevegelsen, pubertale hooligans, naive voldsromantikere..

Gardar Eide Einarsson: M33A1 Employment Dispersing A Dry CS Spray, 2017. Nasjonalmuseet.

På sitt beste gir denne utstillingen seg de store linjene – den greier kunststykket å problematisere hvordan det visuelle påvirker vår tid. Det er en styrke at Nasjonalmuseet tør å kaste seg ut i så mange tilnærminger til det visuelle i én og samme utstilling, til tross for faren for å gape over for mye.

Man kunne innvende at det skulle bare mangle: få andre har de ressursene og tilgangen på verk som Nasjonalmuseet har. Men som offentlig kulturforvalter bør museet likevel ha ros for at vårens storsatsing er grundig og nyskapende, og ikke en blockbuster som like gjerne kunne vært tilbudt av andre museer.

Opptatt av sine egne

Men utstillingen har også svakheter. I blant går de i den samme fellen som det mye samtidskunst gjør: den reflekterer over «seg selv» på en kunst-intern måte som først og fremst appellerer til kunstnere selv og deres nærmeste krets.

Vi kjenner det fra litteraturen: En uforholdsmessig stor del av hovedpersonene i norske romaner er selv forfattere.

Det er ikke en ukjent problemstilling at en yrkesgruppe er opptatt av seg og sine. Vi kjenner det fra journalistikken, der mediene er urimelig opptatt av hva andre i mediene mener. En synser fra Akersgata har i mange journalisters øyne en viktigere stemme enn næringslivsledere, stortingsrepresentanter eller fagforeningstopper..

Og vi kjenner det fra litteraturen: En uforholdsmessig stor del av hovedpersonene i norske romaner er selv forfattere. Hos moderne klassikere som Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth og Knausgård finner vi ofte det skrivende jeg’et i sentrum.

Det skal selvfølgelig godt gjøres å ikke kommentere kunsten selv når temaet for utstillingen er det visuelle. Men det er en hårfin balanse mellom å ta opp noe som kan være allment og noe som egentlig bare handler om kunstnerne selv og hvordan de jobber.

I sum er denne utstillingen likevel mer rettet mot verden, og mot vår tid, enn bare mot kunsten.

Verket Marilyn with Wall av Rachel Harrison tipper over i det sistnevnte for min del. Det består av vegger som har blitt brukt i ulike utstillinger før, sammen med et fotografi som viser det bildet Warhol tok utgangspunkt i da han skapte silketrykket av Marilyn Monroe. Verket problematiserer kanskje hva som er ekte eller originalt nok, men jeg spør meg hvor interessant det egentlig er i lengden? Det er vanskelig å se at den gjenbrukte veggen kommuniserer noe utover bildet av Marilyn selv, og jeg ser ikke helt hvordan kombinasjonen av vegg og bilde formidler alle de lagene kunstneren vil ha frem.

Rachel Harrison: Marilyn with Wall, 2017 og Louise Lawler: Prinsesse, nå dronning. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

Lekent

I sum er denne utstillingen likevel mer rettet mot verden, og mot vår tid, enn bare mot kunsten. I utstillingens siste rom spør kuratoren hvor veien går videre herfra. «Det handler ikke om problemene ved å avbilde verden, men om å skape nye verdener», heter det, og vi er tilbake til begynnelsen.

Kunsten i det siste rommet fokuserer på at også det åpne og lekne kan skape verden – det som hverken er politisk eller radikalt. Videoverket til Helen Marten, som vant Turner-prisen i 2016 i en alder av 31, er herlig poetisk, med gjenkjennelige, manipulerte, tidstypiske figurer som flyr forbi, nesten som i et eventyr.

Troløse bilder vil vise oss en fremtid som er lett, leken og åpen – der det estetiske ikke bare manipulerer, men begeistrer. Det er en drøm det er lett å dele. La oss håpe vi vil få mer av det på Vestbanen, der samtidskunsten vil få mer plass og spillerom enn det som er mulig å få til på Nasjonalgalleriet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden