Snoen Blogger

Gode, dyre lærere?

Norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste.

Norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste.

I går ble det presentert forskning som viser at lærernes gjennomsnittelige IQ har falt betydelig. Vi vet fra før at man kommer inn på lærerstudiet med temmelig dårlige karakterer. Det er mye som kan gjøres med dette, men som vanlig er høyere lønn til lærerne et vanlig krav. Håvard Narum avslutter sin kommentar i dagens Aftenposten med at slikt blir kostbart for kommuner og fylkeskommuner, men: ”Det blir dyrere for oss alle å la være”.

La oss se litt på lærernes lønnsvilkår, både utviklingen over tid og sammenlignet med andre OECD-land. Den årlige publikasjonen Education at a Glance har omfattende statistikk om dette. Jeg har trukket ut noen sentrale tall:

Lønnsnivået i Norge ligger nær gjennomsnittet i OECD, regnet i kjøpekraft (fig. D3.1). Ser vi på betalingen pr. undervisningstime istedenfor årslønnen, ligger norske lærere 8-25 prosent høyere, avhengig av undervisningstrinn (tab. D3.1).

Men dersom vi ser på årslønn sammenlignet med BNP, ligger Norge klart under. Det samme gjelder dersom vi sammenligner med andre arbeidstakere med samme utdanningsnivå (tab. D3.2) Det peker mot at lærerne i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for.

Lønnsutviklingen siden 1995 har vært relativt god i absolutt forstand (fig. D3.2, tab. D3.3), men ikke relativt til BNP-utviklingen (fig. D3.3, tab. D3.4).

Erfaring, altså antall år i skolen, gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste land (tab. 3.1). En nyutdannet i småskolen tjener snaue 20 prosent mer enn OECD-gjennomsnittet. Etter femten år i skolen er differansen redusert til 12 prosent, og topplønnen ligger 9 prosent under gjennomsnittet.   Nyutdannede tjener altså relativt bra, men påslaget for erfaring er lite. Det kan forsterke motivasjonen for å forlate skolen etter hvert.

Er det så noen sammenheng mellom lærerlønninger og læringsutbytte, for eksempel slik det måles i PISA-undersøkelsene? Jeg har ikke gjort noen systematisk analyse av dette, men sammenhengen er i hvert fall ikke klar.

Noen land der lærerne tjener relativt godt sammenlignet med andre grupper i samme land (tab. D3.2), som Finland, har også gode resultater. Japan har gode resultater, lave startlønninger og høye topplønninger. Andre, som Tyskland og Danmark, har relativt gode lønninger, men litt dårligere resultater enn Norge (som i PISA 2009 gjør det vesentlig bedre enn tidligere år). Spania har de aller best betalte lærerne etter dette målet, men av de dårligste resultatene av rikere land. Island, Østerrike og Tsjekkia har lavere relative lønninger enn Norge. Island har lignende resultater, de to andre dårligere.

Så hva kan vi konkludere med? Norske lærere tjener brukbart, men lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode  lærere fristes ut av skolen. Det peker mot at høyere lønninger både kan friste flere inn i skolen og sikre at de blir der. Men dette gir ikke automatisk bedre resultater. Gode lærer bør belønnes. Andre land belønner erfaring. Det er langt fra sikkert at det er den mest effektive metoden, men den vil være politisk mindre kontroversiell enn individuelle belønningsordninger.

Professor Derek Neal ved Chicago-universitetet skrev tidligere i år et NBER-paper om hvordan man designer belønningssystemer for lærere. Etter å ha gjennomgått de relativt begrensede forsøkene på dette området, konkluderer han:

Most of the programs reviewed here provide some evidence that teachers responded to performance pay schemes by changing their effort allocations in some way, and in many cases, there is at least strong suggestive evidence that total teacher effort rose following the introduction of performance pay.

Han avslutter paperet slik:

Finally, because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators. From this starting point, it is clear that assessment based incentive schemes and voucher systems should not be seen as policy substitutes but rather policies that may work well together as part of a broader system that requires schools to compete on several dimensions for access to government funds. By fostering competition among schools that rewards schools for fostering both the cognitive and non-cognitive skills of children, education authorities may create competition among schools for effective teachers that spurs innovation in the creation of new methods for screening, developing, and rewarding teachers.

Twitter: @jasnoen

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden