Gode ønsker

Stortinget har vedtatt nye klimamål igjen. Som vanlig er det mest jug og fanteri.

Publisert   Sist oppdatert

Stortinget har vedtatt nye klimamål igjen. Som vanlig er det mest jug og fanteri.

Stortingsflertallet har overkjørt regjeringen og fremskyndet tidspunktet for når Norge skal være klimanøytralt fra 2050 til 2030. Dette var riktignok også målet i Klimaforliket fra 2008, men da på betingelse av at det hadde kommet på plass en «global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser».  Flertallet mener Paris-avtalen innebærer dette, noe som må basere seg på den sedvanlige ønsketenkningen og luftige løfter som alltid har preget norsk klimapolitikk.

Det gjelder også utslippsmålet for 2020, som ble vedtatt i 2008, og som nå er bekreftet av Stortinget, selv om alle med en smule vett i behold kan se at det ikke vil bli oppfylt. I denne sammenhengen er Cicero, her ved tidligere leder i Natur og Ungdom Elin Lerum Boasson, fornuftens røst. Cicero slår fast at denne målsettingen blir stadig mer urealistisk.

Målet er at norske utslipp av klimagasser skal være mellom 45 og 47 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. I fjor var de på 53,9 millioner tonn. Den forrige og den sittende regjeringen har brukt 8 år på å redusere utslippene med 1,5 millioner tonn, ifølge SSBs tall. I fjor gikk de endog opp 0,8 millioner tonn. Utslippene i 2015 var litt høyere enn i 2012. Og så vil de innbille oss at de skal reduseres med minst 7 millioner tonn de neste fire årene?

På slutten av 1980-tallet var klimapolitikken preget av enda større overbud.

Gunnar Mathisen, som var sekretariatsleder for den første klimautredningen (Brundland-regjeringen), skrev om arbeidet med den første klimameldingen i 1989 i en kronikk i VG 8. desember 2014:

”Som den første regjering i verden lanserte den sitt klimamål om «redusere veksten i CO2-utslippene slik at de stabiliseres i løpet av 1990-årene for deretter å reduseres». (…) I Stortinget syntes flere partier at dette var for passivt. Flertallet ønsket å skjerpe klimamålet. Aller lengst gikk Senterpartiet som tok til orde for å redusere CO2-utslippene med hele «50 prosent innen år 2000». KrF ba om en «stabilisering av bruken av fossilt brensel innen 1995 for så å redusere CO2-utslippene». SV var som vanlig hakket hvassere og mente at stabilisering og reduksjon av CO2-utslippene skulle skje allerede i 1993. Høyre var heller ikke snau og ønsket «de totale norske CO2-utslippene ned på 1989-nivå innen år 2000». (…) Også Arbeiderpartiets folk på Stortinget ble trukket inn i denne kverna av overbudspolitikk, og ba om en «enda raskere reduksjon av utslippene av klimagasser» enn det regjeringen la opp til.”

Resultatet? Samlede utslipp av klimagasser økte med nesten 6 prosent fra 1990 til 2000, CO2-utslippene enda mer. Er man sjenerøs, kan man si at Brundland-regjeringens mål om stabilisering i løpet av 1990-tallet ble oppfylt, siden stabiliseringen inntraff rundt 1998. Men reduksjonen etter 2000 har i svært beskjeden grad blitt realisert. Og opposisjonen bommet kraftigere - Senterpartiets mål var det egentlig bare å le av. De ”ante ikke hva de snakket om”.

I Kyoto-avtalen som ble inngått i 1997 fikk Norge anledning til å øke sine utslipp med 1 prosent, regnet fra 1990 og frem til et snitt av 2008-2012. Norge slapp lett unna blant annet fordi vi knapt hadde utslipp fra kraftsektoren, som for mange andre land var en lavthengende frukt, og altså fordi utslippene hadde steget en del mellom 1990 og avtaleinngåelsen, ikke minst på grunn av økt aktivitet på norsk sokkel.

Hvordan oppfylte Norge Kyoto-forpliktelsene? Norge økte utslippene med omkring 4 prosent. CO2-utslippene økte mye mer, men for andre klimagasser oppnådde vi en nedgang, mye fordi det var en del ganske billige tiltak innenfor industriens prosessutslipp. Ikke så stor bom, men når Paris-avtalens målsettinger nå brukes som argument for skjerpede norske målsettinger, må vi huske at Kyoto-avtalen var utformet som mer forpliktende enn Paris-avtalen.

Forklaringen på at politikernes klimamålsettinger konsekvent ikke oppfylles,  er at det ikke vedtas virkemidler som står i stil med målsettingene. Alle vil sole seg i fine mål, få er villig til å betale den politiske kostnaden ved å nå dem – i form av høyere offentlige utgifter, høyere avgifter og andre upopulære reguleringer.

Personlig er jeg mer enig i det politikerne faktisk gjør enn deres urealistiske mål.