Debatt

Alle gode ting er tre

Høyre-folk later til å ta for gitt at regjeringen vil falle i 2021. Det bør de slutte med, mener Gaute Kandal Hoel.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Valget 2017 er over, de borgerlige har vunnet. Nå starter den lange marsjen mot valgseier i 2021.

Dersom de borgerlige partiene klarer å stå samlet gjennom hele stortingsperioden, vil Høyre i 2021 for første gang i historien gå til valg som regjeringsparti for tredje gang på rad. Dette er et valg Høyre vil tape, ifølge omtrent alle. Folk jeg har snakket med i Høyre er mer interessert i å vinne tilbake makten i de store byene i 2019, enn å snakke om et valg det er null sjanse for å vinne. Flere sier det rett ut: ”2021 taper vi”.

Det kan virke søkt å snakke om stortingsvalget 2021 få dager etter valget i 2017. 2021 er lenge til, regjeringen er ikke stablet på beina ennå, det er uklart om regjeringen i det heletatt holder ut perioden, og lokalvalget i 2019 fanger oppmerksomheten til oss som aldri helt får nok av valg. Likevel, for regjeringspartiene, og spesielt de aktive medlemmene, er det viktig å ikke gå inn i en ny fireårsperiode vel vitende at man uansett taper makten ved neste valg. Det nytter ikke at ledelsen på en kampanjesamling i mars 2021 holder en flammende tale om at valgseier er mulig dersom tilhørerne i tre og halvt år har vært innstilt på tap. Da vil folk bare tenke at dette er noe som sies fordi det må, at målet med valgkampen er å sikre en akseptabel oppslutning, og at personen som sier det egentlig ikke selv tror på budskapet. Holdningen om at en tredje valgseier er mulig må forankres i organisasjonen allerede nå.

Bratt oppoverbakke

I Norge har ikke en regjering blitt gjenvalgt etter to perioder siden Arbeiderpartiet i 1961 ble gjenvalgt for sin femte periode. At noe er høyst usannsynlig og svært uvanlig, betyr likevel ikke at det er umulig. Vi trenger ikke å se langt utover egne grenser for å finne eksempler i nyere tid. I Sverige vant Socialdemokraterna valgene i 1994, 1998 og 2002. I Danmark vant Venstre, Høyres (uoffisielle) søsterparti, valgene i 2001, 2005 og 2007. I Tyskland ser Angela Merkel og hennes kristendemokratiske CDU ut til å vinne sitt fjerde valg på rad.

Danmark og Sverige er spesielt interessante å sammenlikne med. Valgordningene likner på Norges, og i likhet med Norge har de negativ parlamentarisme, altså at regjeringen ikke trenger støtte fra et flertall i Stortinget, så lenge den ikke får et flertall mot seg. Når det har vært mulig for partier å vinne tre valg på rad i to av tre skandinaviske land, bør det ikke være umulig i Norge heller. Første steg på vegen er uansett å ikke avskrive muligheten fordi det virker usannsynlig. Andre steg er å allerede nå være innstilt på å bli sittende også etter 2021, og dermed fortsette å utvikle og iverksette politikk med blikk på langsiktig gjennomførelse.

Fellen de rødgrønne gikk i ved valget i 2013 var at de fokuserte på at alt var bra som det var, og at alt ville bli mye verre dersom de borgerlige vant. Regjeringsprosjektet virket å være styring for styringens skyld. Mot slutten av valgkampen, etter flere år med borgerlig flertall på målingene, virket det som målet for samtlige rødgrønne partier var å minimere skaden fremfor å vinne regjeringsmakt. SV tok den helt ut ved å si rett ut at målet var å komme over sperregrensen.

Valget 2021 kan ikke fra Høyres side være et “se på hva vi har gjort”-valg, men heller “se hva vi vil gjøre videre”-valg.

Hvem skal tro, om ikke menigheten tror?

Til nå har FrP klart å unngå ”SV-fella”, men de neste fire årene er Høyre internt nødt til å unngå å havne i en ”sannsynlighetsfelle”, det vil si holdningen om at tre valgseiere på rad er umulig fordi det virker høyst usannsynlig. Jeg tror en tredje valgseier er fullt mulig, men jeg tror også at Høyrefolk selv må tro på den muligheten. Om ikke Høyrefolk har trua, hvem i huleste skal ha det da?

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden