Godt grep om underlivet

Boken «Gleden med skjeden» gir veldig god kunnskap om kvinnekroppen, men noen av de feministiske analysene er utdaterte.

Publisert   Sist oppdatert

Gleden med skjeden,

Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl,

Aschehoug, 2017

Da jeg begynte på videregående, ramlet jeg av naturfagene, og siden har jeg konsentrert meg om humaniora og samfunnsvitenskap. Det betyr at når konklusjonen min er at boken Gleden med skjeden gir ny kunnskap, eller i det minste formidler skjult kunnskap, så kan jeg ta feil.

Men med det som forbehold: Gleden med skjeden er en glimrende bok som mange vil ha glede av å lese. Forfatterne, bloggerne og medisinstudentene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, formidler kunnskap om kvinnens underliv og sexliv på en rik og underholdende måte.

Et eksempel er den delen som handler om prevensjon, som er svært informativ. I en tid hvor «det naturlige» og «alternativer» brer om seg, er det viktig at klassiske medisinere kommer på banen. De korrigerer for eksempel mange myter om bivirkningene av hormonprevensjon. Et annet eksempel er kapittelet om fertilitet, som beskriver hvordan alderen til en kvinne påvirker fertiliteten. Slike følsomme temaer har stor nytte av medisinske fakta og statistikk.

Politiske og etiske svakheter

Abortdelen er også nyttig fra et medisinsk perspektiv. Men her kommer bokens svakhet fram: De etiske dimensjonene ved abort drøftes knapt. Forfatterne understreker at kvinner som blir gravide og vurderer abort, skal føle seg trygge. Det er vel og bra.

Men når Brochmann og Støkken Dahl kommer inn på den politiske dimensjonen ved abort, så bommer de. Kampen mot reservasjonsrett for leger var viktig for mange, men det er urimelig å hevde at forslaget viste at abort fortsatt er en politisk kampsak. Mange liberale hadde gode og legitime argumenter mot forslaget om reservasjonsrett, men andre, som for eksempel den liberale feministen Amanda Schei, har vist at det finnes liberale argumenter for reservasjonsrett. Det samme har Kristin Clemet gjort flere ganger.

Men når Brochmann og Støkken Dahl kommer inn på den politiske dimensjonen ved abort, så bommer de. Kampen mot reservasjonsrett for leger var viktig for mange, men det er urimelig å hevde at forslaget viste at abort fortsatt er en politisk kampsak. Mange liberale hadde gode og legitime argumenter mot forslaget om reservasjonsrett, men andre, som for eksempel den liberale feministen Amanda Schei, har vist at det finnes liberale argumenter for reservasjonsrett. Det samme har Kristin Clemet gjort flere ganger.
Men når Brochmann og Støkken Dahl kommer inn på den politiske dimensjonen ved abort, så bommer de. Kampen mot reservasjonsrett for leger var viktig for mange, men det er urimelig å hevde at forslaget viste at abort fortsatt er en politisk kampsak. Mange liberale hadde gode og legitime argumenter mot forslaget om reservasjonsrett, men andre, som for eksempel den liberale feministen Amanda Schei, har vist at det finnes liberale argumenter for reservasjonsrett. Det samme har Kristin Clemet gjort flere ganger.

Forfatterne skriver også svært kunnskapsrikt om menstruasjon og utflod, på en måte som også menn kan ha interesse av. Men påstanden om at kommentaren «har du mensen, eller?» er en velbrukt hersketeknikk, virker unyansert. Det kan tenkes at den fortsatt fungerer i noen sosiale lag, men i mange sammenhenger er det en så utdatert og latterlig hersketeknikk at den snarere rammer mannen som sier det, enn kvinnen han forsøker å fornærme.

Feministiske sleivspark

Når Brochmann og Støkken Dahl skriver om forplantning og hva som avgjør barnets kjønn, innleders delen med at de som medisinere bare skal skrive om «det genetiske, fysiske og psykologiske». Det lover bra, for her er det mye kunnskap å fordøye.

Men den gode formidlingen forstyrres av at forfatterne kommer med feministiske stikk. Medisinsk sett er kvinnens og mannens kjønn ikke så ulike, skriver de. Klitoris og penis har for eksempel mye til felles, men det deskriptive ser ut til å kjede dem, og de avleverer stadig subtile feministiske sleivspark, som i en diskusjon om hvorvidt menn er noe «ekstra» siden de har større kjønnsorganer: «Penis er bare en forvokst klitoris […]», slår de fast.

Har du lyst, har du lov, altså. Men er det helt uproblematisk?

Forfatterne er så opptatt av at kjønnene er like og at man skal akseptere transpersoner, at det nesten får komiske utslag. De skriver for eksempel ikke «uansett hva slags kjønn man er», men «uansett hva slags kjønn man identifiserer seg med» (min uthevning). Sensitiviteten er på mange måter empatisk, men den står i kontrast til manglende sensitivitet i delen om sex.

Har du lyst, har du lov!

«Så kom den seksuelle debuten», skriver Brochmann og Støkken Dahl helt i starten av boken, som om det er noe alle kvinner har opplevd og ikke trenger å diskutere nærmere. «Hvis du har lyst på sex og bruker prevensjon, er det bare å kjøre på», får vi også vite. Uttrykket «seksualmoral» har forfatterne på den andre siden ingenting til overs for.

Har du lyst, har du lov, altså. Men er det helt uproblematisk?

Er det ikke nettopp en slik individualistisk og umiddelbar tilnærming til sex som menn blir fortalt at vi bør unngå? Vi skal styre lystene våre og ikke ligge med damer bare fordi vi kan og har lyst. Menn ramler likevel ned i feil hull til stadighet, men fra et likestillingsperspektiv burde også kvinners lyst drøftes kritisk. Ofte føler folk seg såret eller glemt etter sex. Kanskje er de oftest jenter, jeg aner ikke. Men mange av dem er også gutter, og det vil bli flere av dem om kvinners seksualmoral utvikles i en retning hvor lyst er det eneste avgjørende.

Delen om sex er likevel informativ og fri fra utdatert feminisme. De viser til at mange kvinner de har møtt, føler seg unormale hvis de sliter med å få vaginal orgasme, noe som skyldes myter om vaginal orgasme. Ifølge Sigmund Freud var slik orgasme bedre, men Freud tok grundig feil, og han undervurderte klitoris’ betydning for orgasme. En vaginal orgasme er ikke riktigere eller bedre enn andre veier til orgasme. Det kan også være greit å vite for de av oss som er så kåte at penetreringen bare fremskynder den evig for tidlige sædavgangen.

Tar gamle likestillingskamper om igjen

Noe av bokens litt ureflekterte feminisme skyldes at Brochmann og Støkken Dahl tar flere likestillingskamper om igjen, også kamper som så godt som er vunnet. For eksempel kan det godt hende at det i noen kulturer stadig er slik at jenter og sex er forbundet med skam. Men i Norge, blant de fleste nordmenn, er det et tilbakelagt stadium.

Hvis nabodattera på 18 år har overnattingsbesøk av kjæresten sin, vil nesten ingen mene at det bringer skam på henne eller familien hennes. Noen forskjeller er det nok, men de fleste foreldre ser ganske likt på sønnene og døtrene sine. Fremdeles er nok noen foreldre mer bekymret for datteren sin, blant annet på grunn av faren for graviditet, men de er stadig færre.

Historien må settes inn i en samtidig kontekst hvis den skal gi mening for en mer moderne feminisme.

I boka får vi vite at det tidligere var vanlig å henge ut laken med blod på etter bryllupsnatta for å vise at bruden var jomfru. Forfatterne skriver godt om hvor feil det er medisinsk sett, men overser at de kulturelle forventningene om jomfruelighet er et tilbakelagt kapittel i norsk kultur. Selvsagt skal vi ikke glemme historien, men historien må settes inn i en samtidig kontekst hvis den skal gi mening for en mer moderne feminisme.

Unyansert skambegrep

Et annet eksempel på at forfatternes skambegrep er litt unyansert, er i kapittelet om spontanabort. Igjen er de på et høyt medisinsk nivå og viser at 12-ukersregelen for å annonsere graviditet er noe streng fordi sannsynligheten for spontanabort er ganske lav etter åtte uker. De avkler også myter om hva som er årsakene til spontanabort og skriver befriende lite snerpete om alkoholbruk hos gravide, for eksempel viser de til undersøkelser fra USA som viser at nesten halvparten føler skyld eller skam ved spontanabort.

Temaet kunne likevel vært drøftet bedre. At spontanabort eller graviditet i de første ukene ikke snakkes så høyt om, betyr ikke at folk ikke snakker med nære venner eller i familien. Skambegrepet trekkes litt langt og avgrenses ikke godt nok mot normale ønsker om privatliv. At en kollega ikke snakker om den siste spontanaborten i lunsjen, trenger ikke handle å om skam, det kan handle om et ønske om å verne om privatlivet.

En imponerende ereksjon

Forfatterne har en god formuleringsevne. Mange setninger er ren poesi, og sammen med den utdaterte feminismen gjør det frigjørende språket om kvinners sex- og underliv at forfatterne av og til leverer komiske formuleringer. Jeg lo høyt mange ganger da jeg leste den.

Når vi blir opphisset, får vi rett og slett en imponerende ereksjon.

Når de hyller kvinnens underliv, hadde jeg det moro med å bytte ut «klitoris» eller «underlivet» med «penis». Da ser det ut som om boken er skrevet av en sint hvit mann med Trump- og Putin-sympatier: «Penisen er fantastisk. Vi håper virkelig at du er stolt over å ha en.» Eller: «Dette stolte organet har vært oversett, nedvurdert og gjemt bort altfor lenge. Og når vi blir opphisset, får vi rett og slett en imponerende ereksjon.»

Sosialmedisin er viktig, og boken illustrerer hvilken betydning det har for kvinner, og dermed også menn, at kvinner har inntatt legeyrket. Støkken Dahl og Brochmann er unge medisinstudenter, og vi vil forhåpentligvis ha glede av formidlingsevnen deres i mange år fremover.