Snoen Blogger

Gratispassasjerene

At norske sjøfolk skal slippe skatt blir bare dummere og dummere.

At norske sjøfolk skal slippe skatt blir bare dummere og dummere.

Dagens næringsliv skriver i dag om at APs programkomiteen vil lovfeste nettolønnsordningen for sjøfolk og heve dagens tak på utbetalinger. FrP er også en pådriver for ordningene, som de vil lovfeste.Venstre har på den annen side, i samsvar med gjeldende program, strøket tilskuddene til ordningen i sine budsjettforslag, mens Høyre i sitt programforslag vil «sikre en konkurransedyktig nettolønnsordning». Tidligere har det betydd en viss innstramning i ordningen, men da har ordlyden i programmet vært «ha en nettolønnsordning basert på kompetansemodellen». Jeg vet ikke om endringen skal tolkes som at Høyre nå vil la være å kutte her (også). Jeg finner ingenting i utkastet til nytt program for Venstre. Har de også gitt opp?

I dagens ordning får rederiene tilbakebetalt den skatten som arbeidstakerne skulle ha betalt, opp 198.000 årlig. For at det skal være attraktivt å ansette norske sjøfolk, behøver de altså ikke å betale inn til det spleiselaget som velferdsstaten utgjør, men sjøfolkene har likevel samme rettigheter som andre. Dette skjer samtidig som store deler av norsk næringsliv skriker etter arbeidskraft.

Econ gjennomførte i 2010 en evaluering av ordningen for Nærings- og handelsdepartementet, og konkluderte med at den høyst sannsynlig var samfunnsøkonomisk ulønnsom.  

Jeg skrev om skattekonkurranse, rederibeskatning og nettolønnsordningen i min bok Åpen Verden: Et forsvar for globaliseringen i 2004, og republiserer det relevante underkapitlet nedenfor. De som vil lese mer, kan finne hele boken på nettsidene til Civita, eller kjøpe den som en del av min billige bokpakke.

***

Å påvise at andre land har gunstigere skattevilkår er bare første trinn i argumentasjonen for bransjespesifikke skattelettelser. Skatt er bare en av mange faktorer som bestemmer lokaliseringsvalg. Som vi så i kapittel 1 skjer mesteparten av bedriftenes investeringer i hjemlandet. Det skal altså en del til før kapitalen flagger ut. Dette gjelder særlig for eksisterende virksomhet, men også for nyinvesteringer.

Det er lite trolig at det er mangel på kapital til gode prosjekter i Norge. Redernes verdi for det norske kapitalmarkedet ligger dermed ikke primært i den kapital de kontrollerer, men i deres rolle som aktive eiere og entreprenører – aktører som kan identifisere og drive frem gode foretningsideer. Det er altså ikke kapitalen som er knapphetsfaktoren, men de gode prosjektene og kompetent eierskap. Vi har mange eksempler på at rederne har gått inn med risikokapital i nyskapende næringsliv, riktignok med noe blandet resultat. Dersom de flytter til London i hopetall, er dette trolig en kompetanse som de internasjonale finansmarkedene ikke så lett kan erstatte.

Hvorvidt rederiene bør ha gunstigere skattebetingelser enn det øvrige norske næringslivet er for det første avhengig av hvor gode betingelsene må være for at rederiene faktisk skal bli i landet. Da er det bedre å se på hva rederne gjør enn hva de sier, og mange redere har faktisk flyttet ut, ikke minst til London. For det andre må det være en betingelse for bedre skattevilkår at offentlige inntekter (eller samfunnsøkonomisk lønnsomhet) blir høyere enn de ellers ville ha vært. Dette ”ellers ville ha vært” er det springende punktet, og jeg har ingen ambisjoner om å presentere en slik beregning. På den ene siden betaler rederiene mindre skatt enn andre næringer, men dersom man setter sin lit til klyngeteoriene (se nedenfor) er de viktige for resten av den maritime klyngen, som er preget av god lønnsomhet og høye lønninger, og de kan altså muligens bidra med kompetent eierskap. Vi kan bare spekulere i hva som ville skje med ressursene i den maritime klyngen dersom rederiene ble bygd ned på grunn av skatteskjerpelser. Noen av shippingadvokatene, forsikringsmeglerne og andre høykompetente deler av miljøet ville trolig følge med til London, eller hvor det nå måtte være. De fleste vil finne seg annen jobb i Norge, men ville det være like lønnsomme og høytlønnede jobber?

Ved siden av kapital er den andre viktige innsatsfaktoren i shipping arbeidskraft, både på skipene, i administrasjonen og i tilknyttede næringer. De som er på land betaler vanlig norsk skatt, mens vilkårene for dem som er til sjøs varierer, og er stadig utsatt for endringer. Mange omfattes av såkalte nettolønnsordninger, der rederiene får refundert deler av utbetalt lønn fra staten.

På skipene i utenriksfart er andelen nordmenn allerede lav, og synkende. De som tar disse jobbene har svakt behov for fysisk tilknytning til hjemlandet. Da blir lønnsnivået i forhold til familien som skal forsørges og alderdommen som skal sikres utslagsgivende, og norske sjøfolk har vanskelig for å konkurrere. Et bortfall av nettolønnsordningen vil sannsynligvis ha betydelig effekt på hvor mange nordmenn som arbeider til sjøs. For eldre norske sjøfolk kan resultatet bli tidligpensjonering eller arbeidsledighet. De fleste andre ville imidlertid finne seg annet arbeid i Norge.

Ordningene kan også avgrenses på en annen måte enn i dag. Globaliserings- og skattekonkurranseargumentet gir intet grunnlag for at bartenderen på danskebåten skal betale langt mindre skatt enn bartenderen i land. Alt i alt er det mye som tilsier at en avskaffelse av nettolønnsordningen isolert sett ville gi en økning i skatteprovenyet for den norske stat. Det er imidlertid avhengig av at Rederiforbundet ikke har rett i at det er helt avgjørende for hele den maritime klyngen at det fremdeles er et betydelig antall norske sjøfolk om bord på norske skip.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden