Minerva Debatt

Gratulerer, nye statsborgere!

Søndagens statsborgerseremoni kunne vært enda mer høystemt, og obligatorisk.

Søndagens statsborgerseremoni kunne vært enda mer høystemt, og obligatorisk.

Søndag ble det holdt statsborgerseremoni for nye statsborgere i fylkene Oslo og Akershus. På landsbasis var det 12.100 personer som fikk innvilget statsborgerskap i fjor. I Oslo rådhus stilte 343 av disse opp, elegant antrukket, for å avlegge troskapseden, med omtrent tilsvarende antall tilhørere, familiemedlemmer og verter i fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Arrangementet var ikke åpent for publikum.

Frivillige statsborgerseremonier ble innført av regjeringen i 2006. Jeg var til stede ved en tilsvarende statsborgerseremoni i Oslo rådhus i 2007. Denne gangen var det en større andel av de nye statsborgere i kommunene som hadde meldt seg på til arrangementet sammenliknet med sist, noe som er positivt. De nye borgerne smilte og vinket til sine familiemedlemmer da de kom gående ned trappen i prosesjon. De avsa troskapseden av full hals. Det ble tatt bilder. Barn løp mellom stolradene. Det var en uvanlig sterk energi i salen. Bystyrerepresentant Marianne Borgen oppfordret de nye borgerne til å være med å forme framtiden, og minnet om budskapet i Henrik Sørensens massive veggmaleri bak henne, et panorama som viser arbeidsfolk og næringsliv som i samspill bygger landet.

De nye statsborgerne har selvsagt bodd og arbeidet i Norge lenge allerede. Men det å søke norsk statsborgerskap er likevel en symbolhandling. Man må gi slipp på sitt gamle statsborgerskap. Man tar et valg for fremtiden for seg og sin familie. Du kan selv forestille deg hvordan det er: Hva hadde fått deg til å oppgi ditt gamle statsborgerskap og pass? Hva hadde fått deg til å satse fullt og helt på en fremtid i et nytt land?

Lavmælt regi
Seremonien er viktig. Regien i Rådhuset var i mine øyne profesjonell, men lavmælt. Dette er en høytidsdag, og da må det også gå an å lage et arrangement som i sterkere grad setter spor. Kanskje har det blitt tatt for mange hensyn? Regjeringen, gjennom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, gikk i sin seremoniveileder fra 2007 av veien for å unngå det som kunne bli oppfattet som sjåvinisme. Se for eksempel denne anbefalingen:

“Fylkesmannen bør tilby å håndhilse ved gratulasjon og utdeling av gavebok. Seremonimester bør likevel være klar over at ikke alle finner naturlig å håndhilse. Innen muslimske tradisjoner er det eksempel ikke vanlig med håndhilsing. En finner også andre måter å hilse eller takke på i sørøstasiatiske kulturer. Seremonimester må i denne sammenheng være forberedt på og ta høyde for ulike hilse- takkemåter i tråd med kulturelle eller religiøse skikker.”

Dersom du ikke vil håndhilse på fylkeskvinne Valgerd Svarstad Haugland, har du sannsynligvis valgt feil land å bli borger av.

Dette blir merkelig. Hvis regjeringen mener det er så viktig å ta hensyn til kultur, hvorfor ikke starte med å ta hensyn til norsk kultur? Dersom du ikke vil håndhilse på fylkeskvinne Valgerd Svarstad Haugland, har du sannsynligvis valgt feil land å bli borger av.

I følge veilederen er det også viktig at Fylkesmannens tale under seremonien ikke blir for komplisert. Ordtak som forutsetter en inngående kjennskap til norsk kultur og miljø bør unngås, heter det: “Språket skal være lett forståelig for alle og ikke preges av lange setninger og ‘vanskelige’ ord.” Dette er unødvendige bekymringer: Når hørte du sist en norsk politiker bruke vanskelige ord?

Dessuten er det vel ikke noe å være redd for, om en jovial fylkesmann ett eller annet sted i landet skulle finne på å anvende et ordtak i fra det dypeste folkedypet. Hvis tilhørerne ikke skjønner hva ordtaket betyr, blir de nødt til å spørre noen og finne ut av det. Vi snakker ikke om skoleelever med lærevansker her, men voksne mennesker som har bodd lenge i Norge og frivillig søker statsborgerskap.

Det er i det hele tatt ikke slike bekymringer som jeg mener er relevante. Jeg synes det er viktigere at seremonien tydelig inviterer folk om bord og slår fast at vi under det norske flagget står sammen – alle for én, én for alle.

Ord som samler
Derfor hadde jeg i Rådhuset noen små innvendinger mot talene til Svarstad Haugland og gjestetaler Shoaib Sultan. Paradoksalt nok var det nettopp deres formuleringer om sterkere integrasjon som klang noe kunstig i mine ører. Sultan mente statsborgerskap bare var ett av flere steg på veien mot full integrasjon i Norge, og sammenliknet det med å få førerkort. Han la særlig vekt på at innvandrere må engasjere seg i organisasjonslivet. Svarstad Haugland håpet at de nye statsborgerne kunne føle seg stolte over å være nordmenn, “selv om dere ikke er født med ski på beina”. Det var som om de nye statsborgerne ikke kunne være fullverdige statsborgere før etter en lang kulturell prosess.

Dette minner vel litt for mye om en “oss” og “dem” tankegang? Jeg mintes da ordfører Fabian Stang etter terrorangrepet 22. juli ba tilhørerne i en moské i Oslo om unnskyldning for bøllete reaksjoner som kom umiddelbart etter bomben: “Morderen var hvit, kristen for alt jeg vet, litt yngre enn meg og eller ganske lik i det ytre. Ingen av dere har stemplet meg som en mulig morder. Om en muslim noen gang gjør noe som ikke kan aksepteres, lover jeg å aldri stemple dere.”

Godt ment, men dessverre et valg av ord som svekket følelsen av fellesskap. Ved å bruke slike uttrykk var ordføreren faktisk med på å forsterke skillelinjer mellom grupper i samfunnet, heller enn å formulere seg slik at alle skjønte at de var å anse som likeverdige borgere. Slik går det når man henvender seg til en bestemt gruppe som om de er annerledes enn oss “norske nordmenn” – et annet uttrykk som ble anvendt av biskop Kvarme på det samme møtet som Stang deltok på. 

I land som blir ansett som innvandrernasjoner, så er det de nyeste statsborgerne som ofte innehar den sterkeste patriotiske gløden.

I land som blir ansett som innvandrernasjoner, så er det de nyeste statsborgerne som ofte innehar den sterkeste patriotiske gløden. Det er naturlig, ettersom de har tatt et valg. De har omfavnet prinsippene til den nye staten. I slike land ser man sjelden en seig, kulturell kvalifiseringsprosess før innvandrere blir ansett som “ekte” borgere.

Seremoniell opprustning
Nye norske statsborgere skjønner at det trengs en innsats, også på den seremonielle fronten, for å styrke samfunnet som de er glade i. Små justeringer kan være på sin plass. Hva med å utdele en sløyfe i rødt, hvitt og blått til de nye statsborgerne når de møter opp til arrangementet? Det er ikke alle offisielle anledninger hvor flaggets farger passer inn, men en seremoni til ære for nye statsborgere er utvilsomt én slik. I fremtiden vil deres barn tjenestegjøre i det norske forsvaret, hvor de vil bære flagget på sin høyre skulder. De vil representere landet i sport og diplomati. Talerne som inviteres til statsborgerseremonien må også kunne klargjøre at frihet, velstand og fellesskap ikke er noe som kan tas for gitt. For øvrig burde deltakelse på seremonien naturligvis være obligatorisk for å få statsborgerskap, ikke frivillig.

Den energi og glede som var i salen under seremonien i Oslo rådhus burde speile seg i ordene fra talerstolen og i valget av musikk. Statsborgerseremonien er allerede en ryddig og livssynsnøytral seremoni. Det er en stor dag for de tusener av nye borgere i landet vårt. For å gjøre den enda bedre, kan den gjøres mer høystemt. Gratulerer til alle som blir nye statsborgere i år!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden