Ideer

Grådighet og kapitalisme

Konservative venner av markedsøkonomien har til alle tider advart mot dens eksesser. Lot vi være å lytte?

Den pågående finanskrisen har aktualisert diskusjonen om kapitalismen og grådighetskulturen. Denne artikkelen er en kort gjennomgang av noen sentrale konservative perspektiver.[i]   Markedsøkonomien er en nødvendig,…

Konservative venner av markedsøkonomien har til alle tider advart mot dens eksesser. Lot vi være å lytte?

Den pågående finanskrisen har aktualisert diskusjonen om kapitalismen og grådighetskulturen. Denne artikkelen er en kort gjennomgang av noen sentrale konservative perspektiver.[i]
 
Markedsøkonomien er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et fritt samfunn. Det kapitalistiske systemet kan underbygge viktige verdier som arbeidsomhet, ærlighet, moderasjon og selvhjulpenhet, men også forfalle til kortsiktig egoisme og materialisme. Konservative må derfor si som amerikaneren Irving Kristol: «To ganger hurra for kapitalismen.» Det er to ganger hurra for frihet og muligheter. «Et kapitalistisk samfunn vil ikke ha mer enn to ganger hurra for seg selv. Ja, faktisk vil det betrakte tre ganger hurra for noe sosialt, politisk eller økonomisk system som farlig — og feilplassert — entusiasme.»
 
Samtidig står begreper som grådighetskultur og turbokapitalisme alltid i fare for å bli munnhell, og da tømmes de for reelt innhold. I bunn og grunn hviler nemlig kapitalismen på et skjørt paradoks: Folk må følge sin egeninteresse for å skape verdier og arbeidsplasser, men et godt samfunn er avhengig av at vi også tenker på andre.
 
Hva er grådighetskultur?
Kåre Willoch sier det slik: «Man bør tenke over mulige konsekvenser av lite etisk opptreden i næringslivet. Fritt næringsliv er ikke en naturlov, men et system som samfunnet — folk flest — har lagt til rette for, for å tjene samfunnets — folk flests — interesser. Blir det for store avvik, vil samfunnet prøve noe annet enn næringsfriheten. Eller man vil prøve begrensninger i næringsfriheten som undergraver kapitalismens effektivitet.» Det er uten tvil en viktig innsikt, og en lærdom kapitalismens venner bør ta med seg videre. Samtidig er det ikke nødvendigvis lett å definere hva som er grådighetskultur i praksis, særlig ikke om man baserer seg på medienes dekning. For dem er en stor kjendisfest med gode fotomuligheter ikke et eksempel på grådighet, mens en bedriftsleder som tar ut lønnen han har rett på, kan risikere å havne i gapestokken. Så, hva er egentlig grådighetskultur? Hadde vi spurt Adam Smith. ville svaret vært inspirert av stoisk dydsetikk. For ham var egeninteresse en dyd, men bare hvis den var moderat. Adam Smiths mest kjente verker er den moralfilosofiske avhandlingen A Theory of Moral Sentiments (1759) og An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776). Sistnevnte har blitt både berømt og beryktet, men også Smiths verk om moralfilosofi er avgjørende for å forstå hans tankegang.
 
I Smiths moralfilosofi er den enkeltes kjærlighet til seg selv viktig. Med det mener han at hver enkelt har et avgjørende ansvar overfor seg selv. Denne egeninteressen kan gi opphav til både gode og dårlige handlinger — ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Arbeidsomhet, kreativitet og innsatsvilje er for eksempel dyder som i tillegg til å forbedre livet til den enkelte, også har gode konsekvenser for andre mennesker. Derfor, hevder Smith, er det kvaliteter og egenskaper samfunnet vil oppmuntre. Av samme grunn er grådighet eller egoisme kvaliteter vi ser ned på, de er skadelige for den enkelte og en trussel mot samfunnet. I likhet med sin landsmann, den konservative David Hume, finner Smith grunnlaget for disse dydene først og fremst i samfunnets etablerte normer. I skjæringspunktet mellom jeg og de andre oppstår det generelle regler for riktig og galt som den enkelte kan orientere seg etter. Gode handlinger motiveres rett og slett av at andre mennesker ser på dem som gode. Smith kritiserer det han ser på som eksesser, eller utglidninger, av verdier som i utgangspunktet er gode, og det er her man finner den viktige distinksjonen mellom egeninteresse og egoisme. Egeninteresse er sunt, mens egoisme er usunt fordi den innebærer at egeninteressen har tatt plassen til alle andre verdier, som nestekjærlighet og medmenneskelighet. På samme måte hevder Smith at det å ønske seg eiendom eller penger kan være en sunn drivkraft i samfunnet, mens gjerrighet og hensynsløs materialisme er perverteringer.
 
Et slikt utgangspunkt gir selvfølgelig ingen fasit for hva slags reguleringsregime man bør ha, men det understreker et poeng som ikke alltid har like sterkt gjennomslag på høyresiden: Det er både viktig og legitimt å diskutere grådighetskultur. Ikke bare fordi grådighet kan forstyrre økonomien, men fordi grådighet er en last.
 
Konservativ kritikk — og omfavnelse
Edmund Burke var i utgangspunktet en tilhenger av fri økonomi, og advarte sterkt mot at staten blandet seg for mye inn i økonomien:  «… motstand mod frihandel er desidert ufornuftig eller barbarisk, ja, faktisk ondskapsfullt […] Den største politiske feil er å blande seg for mye. » Den konservative dikteren Samuel Taylor Coleridge er en typisk representant for et mer kritisk syn på markedet. Det var i og for seg ikke noe galt med den kommersielle ånd, mente han. For mennesket var eiendom naturlig og nødvendig for å fungere som et fullverdig individ. Eiendom ga både sikkerhet, trygghet og et fast holdepunkt i tilværelsen. Uten eiendom var man rotløs og et offer for kastevindene. Coleridges løsning var derfor å spre eiendom som en motvekt til markedets usynlige hånd. Han ønsket langt fra noen tidlig statskapitalisme, men en etisk bevissthet hos de styrende som måtte preges av opphøyethet, moralske verdier og påpasselighet for å håndtere utvekstene av det kommersielle industrisamfunnet.
 
Kort sagt gir den konservative kulturen forrang fremfor markedet. Man anerkjenner at en sunn markedsøkonomi kan bygge opp under viktige verdier som arbeidsomhet, ærlighet, moderasjon og selvhjulpenhet, men ser at den viktigste kilden for disse verdiene ikke ligger i markedet selv, men i samfunnets kulturelle overbygning. Uten denne overbygningen kan markedet lett reduseres til gangsterkapitalisme eller den sterkestes rett til å ture frem som han vil. En fri markedsøkonomi må eksistere parallelt med lov og orden, en fri presse, en levende kultur og en aktiv moralsk debatt.
«Kan næringslivet operere uten en moralsk standard?», spør Professor Lord Brian Griffith i essayet The Business Corporation as a moral community. (Tilgjengelig for nedlasting her.) Svaret hans er ja. For i teorien er det fullt mulig for en bedrift å ha maksimering av profitt som sitt eneste mål. Men vil slike bedrifter være lønnsomme, enn gode i etisk forstand? Sannsynligvis ikke, svarer Professor Griffith. En slik bedrift vil være et kaldt, blekt og usikkert miljø å arbeide i. All lojalitet vil være fraværende, og ingen vet om andre er ærlige eller ikke.» Griffith hevder at gode verdier lønner seg. Ærlighet, forutsigbarhet, høflighet og medmenneskelighet er verdier som ikke kan kjøpes, bare utvikles og vedlikeholdes. Så en bedrift som er høflig mot kundene sine, trekker tilbake farlige produkter og viser moderasjon og samfunnsansvar, forsøker ikke å være snill, men å bygge et godt rykte som en pålitelig og tillitsvekkende forretningspartner. De kapitalistiske dydene er mest fremtredende hos firmaer som er interesserte i bunnlinjen. Resonnementet har en klar svakhet som forfatteren C. S. Lewis har pekt på gjennom spørsmålet «Er det forskjell på en mann som er ærlig fordi det lønner seg, og en ærlig mann?» Svaret er ja. En ærlig mann er ærlig. Den andre mannen er opptatt av hva som lønner seg. Men dersom ærlighet blir en instrumentell verdi, et virkemiddel for å oppnå noe annet, har den ingen reell verdi i det øyeblikket noen annet kan oppnå samme mål på en bedre måte. Igjen kommer vi tilbake til det konservative poenget. Markedets etiske basis må ligge utenfor markedssfæren, den kan ikke i seg selv avgjøres av markedets regler for tilbud og etterspørsel, profitt og tap. Det formuleres godt av den tyske konservative økonomen Willhelm Röpke, en av hjernene bak Tysklands sosiale markedsøkonomi:
 
Markedet, konkurranse og tilbud og etterspørsel, skaper ikke etiske reserver, de forutsetter og forbruker dem. Disse reservene må komme fra et annet sted enn markedet… Selvdisiplin, moderasjon, respekt for menneskets verdighet, sterke etiske normer. Alt dette er egenskaper som folk må ha før de går inn på markedet for å konkurrere med hverandre.
 
Det er ingen rett linje fra verken Smith, Burke eller Röpke til et bestemt reguleringsregime eller syn på hvor grensene mellom markedet og staten burde gå. Lærdommen er en annen. Markedsøkonomien er et feilbarlig system. Det understreker konservative hver gang en krise eller nedgangstider dukker opp, allikevel diskuterer vi sjelden de iboende truslene om eksesser som bor i markedsøkonomien i gode tider. Mange på høyresiden har, med rette, vært skeptiske når dogmatiske markedsmotstandere har hamret løs på systemet, men vi har kanskje ikke plukket opp at under de retoriske sverdslagene kan det ligge elementer av sannhet. Diskusjonen om grådighetskultur, kortsiktighet og kvartalskapitalisme er høyst relevante også for konservative. To ganger hurra for markedet. Ikke mer.
 
  • Torbjørn Røe Isksen er redaktør i Minerva
 

[i] Artikkelen er til dels bygget på deler av min bok Høyre om! For en ny konservatisme og Kulturen, kapitalismen og Kåre Willoch, et bidrag til Willochs festskrift i forbindelse med hans 80-årsdag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden