Minerva Debatt

Grensen for selvbestemmelse

Debatten om legers reservasjonsrett fikk en ny dimensjon da spørsmålet om fosterreduksjon dukket opp. Hvilket ansvar medfører friheten til å velge bort – og har kvinners selvbestemmelse en grense?

Debatten om legers reservasjonsrett fikk en ny dimensjon da spørsmålet om fosterreduksjon dukket opp. Hvilket ansvar medfører friheten til å velge bort – og har kvinners selvbestemmelse en grense?

Rettstilstanden har lenge vært uklar, men nylig kom lovavdelingen i Justisdepartementet med sin vurdering: Fram til 12. uke har kvinnen rett til selvbestemt abort og derfor åpner lovgivningen også for fosterreduksjon.

La meg allerede nå avklare at jeg er for selvbestemt abort. Likevel er det flere utviklingstrekk innen medisin, bioteknologi og reproduktiv helse som gjør at vi stadig må tenke gjennom på nytt hvordan vi sikrer menneskeverdet, og tanken om at mennesker er mål i seg selv, og ikke midler for andre. Derfor må det også være mulig å problematisere den meget utfordrende etiske diskusjonen som nå ligger foran oss.

Mennesket – middel eller mål?
Etter norsk lovgivning har kvinnen inntil uke 12 rett til selvbestemt abort. Hvilket ansvar medfører denne valgfriheten til å velge bort? Kan det tenkes at selvbestemmelsesretten har en grense, når det nå åpnes for å sortere innenfor én og samme graviditet?

Fosterreduksjon er et inngrep der man fjerner ett eller flere fostre, mens det eller de gjenværende får muligheten til å utvikle seg videre. Det finnes reelle argumenter både for og imot fosterreduksjon. Slik jeg ser det, må man hovedsakelig veie mellom de to følgende: Dersom alternativet er å fjerne ett fremfor to eller tre fostre, er det ikke da bedre å tillate moren å fjerne ett foster for slik å maksimere liv? Dessuten: En kvinne kan bli gravid én gang, fjerne fosteret, bli gravid én gang til og beholde fosteret – dersom moren kan velge her, hvorfor kan hun ikke også velge mellom fostrene som tilfeldigvis er i hennes mage samtidig?

Det gir en opplevelse av at fosterreduksjon gjør barn til instrumenter for voksnes velvære. Således gjøres mennesket til middel fremfor mål i seg selv.

På den annen side kan fosterreduksjon vitne om et distansert forhold til liv og det utfordrer ikke minst ideen om menneskeverdet. Debatten om fosterreduksjon er blitt mer aktuell fordi antall tvillingfødsler har økt. Det skyldes i sin tur økt forekomst av kunstig befruktning. Selvsagt er barn som blir født etter slik befruktning vel så mye kjærlighetsbarn som andre barn. Samtidig er det noe som skurrer når man først benytter seg av et slikt tilbud for å få barn, og deretter tar bort det som ikke passer. Det gir en opplevelse av at fosterreduksjon gjør barn til instrumenter for voksnes velvære. Således gjøres mennesket til middel fremfor mål i seg selv.

Frihetens betydning
For meg er derfor fosterreduksjon etisk problematisk. Og jeg tror at flere enn meg instinktivt vil reagere på en slik bevisst selektering. Er problemet at valgfriheten brukes i kun ett tilfelle og ikke i flere?

Spørsmålet som må stilles, blir med andre ord: For hvem skal friheten gjelde?

Abort tillates fordi det i en tidlig fase vil kunne være slik at andre hensyn veier tyngre enn det ennå ikke fullt utviklede menneskeverdet, og fordi et forbud – for eksempel i form av ulovlige aborter – vil ha mange andre negative konsekvenser. Senere i svangerskapet er det ikke slik, etter tanken som må ligge til grunn for lovverket. Men det er ikke dermed sagt slik at menneskeverdet skrus fra null til én i uke tolv eller uke seksten eller hvor man nå skal sette det.

Det er en forskjell på å avslutte en graviditet og det å avslutte et bestemt liv.

Ved fosterreduksjon er noen av argumentene som gjør at vi kan finne abort akseptabelt, svakere: Det er oftere slik at graviditeten er meget planlagt (i tilfeller med kunstig befruktning), og det er i større grad slik at vi opplever at det blir et bekvemmelighetshensyn for foreldrene.

Det trenger selvsagt ikke alltid være slik. Det kan være en fortvilet alenemor som allerede har to barn, med en ikke-planlagt graviditet, som sier at hun gjerne vil ta ett, men ikke klarer to. Men vektskålen kan se annerledes ut, moralsk, enn i andre tilfeller.

Fosterets status er derfor ikke avgjørende for spørsmålet om frihetens betydning. Det er heller et spørsmål om ansvar.

Kvinnens ansvar
Det synes å være enighet om at det er en vesentlig forskjell på rett til abort på den ene siden og muligheten til å selektere antall fostre på den annen side. Lege og jusprofessor Aslak Syses betraktninger om fosterreduksjon er særdeles interessante. De viser hvordan det som framstår som et etisk og moralsk utfordrende spørsmål, avfeies så snart den rettslige situasjonen er klar. Han kommenterte den daværende rettstilstanden i et intervju med VG Nett 4. februar 2014: «Kvinner som er gravide med flerlinger kan fjerne ett eller flere fostre – selv om de friske», uttalte han. ”I Norge har vi klare regler om hvem som bestemmer om det skal utføres abort eller ikke. De tolv første ukene bestemmer kvinnen, deretter er det abortnemnda. Det bør gjelde i disse tilfellene også.”

Loven tar etter professor Syses mening ikke hensyn til moralen. Men friheten til å velge impliserer også personlig ansvar. Spørsmålet om selektering av foster blir derfor en del av den større debatten om sorteringssamfunnet. Det er en forskjell på å avslutte en graviditet og det å avslutte et bestemt liv. Retten til å bestemme selv må i enkelte tilfeller begrenses – og derfor bør man ikke tillate fosterreduksjon.

Når menneskets verdi er ukrenkelig, bør det sette grensen for selvbestemmelsesretten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden