Kultur

Grenser for #MeToo og politikk

Bilde: Pixabay / CC0

#MeToo-kampanjen viser at det ikke alltid er staten som driver likestillingen fremover.

«Jeg hadde nok ikke gjort noe med ham dersom han var en 51 år gammel postmann.»

Dette brøt det ut av en bekjent. Hun var en 23 år gammel medisinerstudent ute i praksis i Norge. Han var en 51 år gammel gift kirurg, og hadde veiledningsansvar for studentene. Han viet henne ekstra oppmerksomhet. Etter at hun hadde observert ham i fire timer med hvit frakk og skalpell i operasjonsstuen, kysset han henne i trappeoppgangen.

I etterkant har hun reflektert over den kortvarige affæren. Han symboliserte autoritet og kompetanse, og det ga ham en slags sosial og erotisk kapital. Hans fremstøt var ikke uønsket seksuell oppmerksomhet i lovens forstand, men det var upassende. Upassende ville det også vært dersom, i et hypotetisk scenario, presidenten i USA hadde en affære med en ung 24 år gammel praktikant i Det hvite hus.

I disse situasjonene oppstår det noen relevante spørsmål om grensene for #MeToo:

1) Hva er forskjellen på «uønsket» og «upassende» seksuelle fremstøt? 2) Kan det være #MeToo-tilfeller dersom begge partene, og i disse tilfellene de yngre kvinnene, samtykker? 3) Hvor går grensene mellom hva som er #MeToo, og hva som ikke er det?

Eller med ordene til en irritert mann fra livets harde skole i kommentarfeltet på Facebook: «Nå er alt blitt #MeToo!»

Asymmetriske maktforhold

Et kjennetegn ved asymmetriske maktforhold i en organisasjon, på en arbeidsplass eller institusjon er at partene har ulik innflytelse og kontroll på situasjonen og relasjonen. Det har flere dimensjoner.

For det første betyr det at det er vanskeligere for den underordnede part å synliggjøre grensene sine overfor den andre. En person i en maktposisjon representerer ikke bare seg selv i disse situasjonene. Han har en autoritet i kraft av sin stilling. Hvordan han fremstår, og hvilken formell maktposisjon han har, påvirker den andres evne til å si nei og ta avstand fra seksuelle fremstøt.

Artikkelen fortsetter under lenken. 

«#MenToo»

Men – og jeg er klar over at dette er mer kontroversielt – asymmetriske maktforhold gjør det også vanskeligere for den underordnede å sette grenser for seg selv. Bak dem som har varslet om uønskede seksuelle fremstøt fra maktpersoner i #MeToo-kampanjen, finnes det tause kvinner (og menn) som har samtykket i å ha et seksuelt forhold til disse maktpersonene. Er dette fremdeles innenfor #MeToo-kategorien?

Svaret er ja, men med flere gråsoner.

Slippe ubehageligheter

Det er klart at også folk lavere i hierarkiet på en arbeidsplass eller i en organisasjon har ansvar for å reflektere over sine egne valg og ta gode beslutninger. Og det skal selvfølgelig få konsekvenser dersom det er den underordnede som legger an på en overordnet, og den overordnede finner det ubehagelig og uønsket. Det er også vanskelig å se at seksuelle relasjoner er seksuell trakassering i lovens forstand, når det er gjensidig samtykke.

Men #MetTo favner bredere enn lovbestemmelsen om seksuell trakassering. #MeToo bidrar også til å stille noen grunnleggende krav til hvordan kulturen på en arbeidsplass eller i en organisasjon skal være, og hvordan formell makt skal utøves og begrenses. En arbeidsplass, organisasjon eller institusjon skal ikke være arena der man må ta stilling til seksuelle fremstøt fra en overordnet maktperson, som du kanskje har tillit til eller ser opp til.

I flere av ungdomspartiene er dette enkelt og greit blitt kalt «forbudt å pule nedover.»

Du skal verken måtte unngå sosiale settinger fordi en overordnet maktperson alltid går noen millimeter over den kollegiale streken, eller fordi du føler skam for at du bidro eller samtykket til at situasjonen oppstod med en overordnet.

Du skal heller ikke bære konsekvensene av en situasjon som du selv initierte! For det er den som takket ja til en stilling og en formell maktposisjon som må bære ansvaret for at «upassende» situasjoner ikke oppstår, og sette grensene når det er et hierarkisk maktforhold.

I flere av ungdomspartiene er dette enkelt og greit blitt kalt «forbudt å pule nedover.»

Gråsonene

Enkelte vil påpeke at det ligger en form for paternalisme i dette: at man frarøver enkeltindividet det ansvaret det også har i slike situasjoner. Skal det virkelig ikke være lov for en underordnet å gi en overordnet «lov» til å bryte med #MeToo-begrensninger? Her vil det selvsagt være gråsoner. Mange finner sin ektefelle og kjæreste på arbeidsplassen. Man kan jo bli gjensidig forelsket under fredagspilsen med jobben. Og disse gråsonene vil være gjenstand for kontinuerlig debatt.

#MeToo handler kun om asymmetri i formelle maktposisjoner, som på de fleste arbeidsplasser har en sammenheng med forskjeller i alder.

Men det veldig klare utgangspunktet må være dette: Norsk kirurg (51 år) skal få lov til å ha på seg hvit frakk og gå til den nærmeste studentpuben, og møte en tilfeldig jente (23) der. Han skal, som alle andre som sjekker opp folk på byen, få lov til å bruke sine konkurransefortrinn. Men han kan ikke innlede en affære med en medisinerstudent som han veileder. Ikke bare fordi det er vanskelig for henne å sette grenser, men også fordi det ofte er hun som må bære konsekvensene når affæren er over. Til tross for samtykke er det fortsatt maktmisbruk.

Jeg merker meg at enkelte i debatten har prøvd å nyansere maktbegrepet og sette et likhetstegn mellom formell og uformell makt. Argumentasjonen ser ut til å basere seg på en slags historisk og biologisk overbevisning om kjønnsforskjeller og seksuell makt (og bunne i et indre behov for å forsvare mannsrollen):

Der menn historisk sett er blitt mer ettertraktet jo høyere opp i makthierarkiet og stillingsbeskrivelsen de kommer, har ofte yngre og pene kvinner hatt seksuell makt. Enklere fortalt, unge og vakre kvinner har også en form for uformell makt i relasjonene med menn på en arbeidsplass eller i en organisasjon, og de bør også bære noe av ansvaret for gjensidige affærer – særlig når de initierer det.

Dette argumentet bærer ikke noe sted. #MeToo handler kun om asymmetri i formelle maktposisjoner, som på de fleste arbeidsplasser har en sammenheng med forskjeller i alder. Vi kan ikke relativisere ansvaret overordnede maktpersoner har på grunn av utseendet eller sjarmen til en yngre ansatt.

#MeToo har startet en ny virkelighet – fordi det har gitt oss en ny forståelse av betydningen makthierarki i organisasjoner, institusjoner og arbeidsplasser har. I tillegg har det plassert ansvaret hos dem som har en formell maktposisjon – og ikke hos noen andre.

Når staten kommer til kort

Noen vil hevde at betydningen av #MeToo lett kan overdrives – vi har jo tross alt hatt strenge lovregler og reguleringer mot seksuell trakassering i mange år. Men det som gjør #MeToo særegent er at den er en normativ kampanje, som overskrider politikernes og statens verktøykasse.

Det er to store utfordringer med venstresidens feminisme og løsninger. For det første går den for langt i å overse kvinner som enkeltindivider.

Kampanjen handler først og fremst om hvordan vi skal samhandle i de mindre fellesskapene, som arbeidsplassen og organisasjonen, om hvilket ansvar individene må ta i den samhandlingen. Det er det verdt å legge merke til fra et borgerlig perspektiv, for selv om #MeToo-kampanjen ikke er en politisk kampanje, illustrerer den noe av kjernen i det borgerlige synet på kjønn og feminisme:

At det å endre kjønnsroller, normer og kultur i et samfunn kan ikke bare handle om statlige tiltak. Og at det ikke er tafatt for borgerlige politikere å understreke begrensningene til statens virkemiddelapparat, samt begrense bruken av de mest inngripende virkemidlene.

Å leve i samspill

I fare for å tegne en stråmann, virker det som venstresidens feminister mener at sosiale normer, tradisjoner og institusjoner skaper snevre kjønnsroller som undertrykker kvinnen (og mannen), og reduserer kvinnens mulighet til å ta beslutninger av fri vilje.

Konsekvensene av dette er at politikerne må på banen og innføre svært inngripende tiltak for å bryte med de usynlige strukturene, for eksempel kvotering, ekstrapoeng og et politisert likestillingsombud. Målestandarden for suksess er ofte kvantitative. Kvinner er mer likestilte dersom de tar likere valg som menn.

I motsetning til den mer liberale feministfløyen på høyresiden har jeg vært enig i deler av denne forståelsen. Det er ingen tvil om at kulturen, tradisjoner og normer – «de mellomliggende fellesskapene», som lokalsamfunn, familien, religiøse samfunn – er med på å forme menneskers valg.

Vi internaliserer samfunnets normer, og vi lever i samspill med andre mennesker. Det finnes ikke et fritt samfunn eller frie mennesker som er totalt løsrevet fra menneskelige fellesskap og tradisjoner. Kjønnsroller, som er i stadig endring, preger fortsatt samfunnet vårt og de valgene vi tar og får muligheten til å ta. #MeToo-kampanjen har illustrert dette på en glimrende måte.

Det er kanskje ikke politikere som kan tvinge frem endringer i samfunnssfærene.

Men det er to store utfordringer med venstresidens feminisme og løsninger. For det første går den for langt i å overse kvinner som enkeltindivider. Kjønn er bare én av flere faktorer som påvirker hvem vi er, og hvilke muligheter vi har. De inngripende virkemidlene de vil innføre, handler ikke om å skape rammer der «friere» valg kan tas. Tiltakene er ofte målstyrte. De prøver å «frigjøre» gruppen «kvinnene» ved å få dem til å leve innenfor rammene som flertallet har konstruert for deres eget beste.

Risikoen er nettopp at man ekskluderer kvinner som har ulike erfaringer og interesser, og at man i for stor grad begrenser kvinners og individers valgfrihet.

Politikkens begrensninger

Men vel så viktig: Jeg tror ikke svært inngripende virkemidler er riktig for å skape kulturelle endringer. Som politikere har vi et sterkt behov for å løse alle samfunnsutfordringer med nye virkemidler, ofte i pragmatismens ånd. Men i den grad de gjenværende likestillingsutfordringene er knyttet til normer, tradisjoner og individuelle valg, så må vi akseptere begrensningene til den statlige verktøykassa.

Det betyr ikke at politiske systemendringer ikke er viktige, som for eksempel rekruttering av flere menn til oppvekstyrkene, forplikte arbeidsgivere til å forebygge seksuell trakassering og straffeforfølge brudd på norsk lovgivning. Men normative og kulturelle endringer må først og fremst skje i de mindre fellesskapene, som på arbeidsplassen, i idrettslaget og familien. Det skjer først og fremst gjennom bevissthet, samfunnsdebatt og ansvarliggjøring av hverandre.

Det er kanskje ikke politikere som kan tvinge frem endringer i samfunnssfærene. Endringene må også skje nedenfra og opp.

#MeToo er prakteksempelet på dette, fordi kampanjen har vist at seksuell trakassering ikke bare er et politisk problem, men et samfunnsproblem. #MeToo har fungert fordi det var en grasrotbevegelse. Millioner av mennesker har latt seg provosere og krever endring fordi de har hørt historier fra folk de kjenner – ikke bare formanende ord fra politikere.

At mer likestilling kan oppstå gjennom de mindre fellesskapene og enkeltindivider, og ikke bare fra staten, er derfor noe vi borgerlige feminister bør ta med oss. Ved å vekke og endre vår forståelse av ukultur, kjønnsroller og manglende ledelse i ulike samfunnssfærer har kampanjen revitalisert den delen av samfunnsdebatten som borgerlige feminister er avhengige av for å ha legitimitet og være en bevegelse i dag.

Hvis min bekjent (23) igjen skulle velge å la seg forføre av en overordnet i hvit frakk ved operasjonsbordet, gjør hun det om ikke annet med en bevissthet rundt de gråsonene det fører dem inn i. Det endelige ansvaret for handlingen og konsekvensene ligger derimot hos mannen i frakk – vel vitende om at han i en formell maktposisjon står i fare for å krysse en klokkeklar grense, definert av de normene for kulturen på en arbeidsplass som #MeToo-kampanjen har krevd og innført.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden