Når barn frykter dommedag, bør voksne fortelle dem sannheten

Greta Thunberg er anklagende og apokalyptisk – men hennes fortvilelse peker ikke mot reelle løsninger på klimaproblemene.

Publisert   Sist oppdatert

Fredag 15. mars fulgte barn og unge i mer enn 120 land en svensk sekstenårings eksempel ved å skulke skolen i protest mot global oppvarming. Greta Thunberg har, takket være omfattende mediedekning, blitt et internasjonalt ikon for miljøaktivister verden rundt. Med sine mandelformede alvorlige øyne og lange fletter er hun etterhvert blitt en velkjent figur.

Denne måneden ble hun utnevnt til «Årets kvinne» i Sverige og nominert til Nobels fredspris av tre stortingsrepresentanter fra SV. Hun har snakket til verdensledere ved FNs klimakonferanse og har holdt en tale for World Economic Forum i Davos. Prestasjonene hennes er usedvanlig imponerende for en ung jente som dertil – som hun selv er åpen om – lider av flere psykiske helseproblemer.

Thunberg inspirerer tusenvis av skolebarn til å ta del i hennes skolstrejk for klimatet, og har dedikert hver fredag til dette siden august i fjor, etter at hun først streiket på fulltid. Thunberg selv ble inspirert av tenåringsaktivistene i Florida som organiserte March for Our Lives som tilsvar til skytetragedien ved Parkland School. Hennes protester utenfor det svenske parlamentet, i tillegg til velskrevne taler – deriblant en til TedxStockholm i november og taler til protesterende barn i Hamburg og London – har resultert i ny giv for en global klimabevegelse som inntil nå har manglet en klar lederskikkelse.

Engasjementet har resultert i ukritisk beundring fra offentlige personer og verdensledere inkludert Tysklands konservative kansler Angela Merke og USAs demokratiske sosialist Bernie Sanders. Sistnevnte twitret:

 

Mangel på substans

Det er ingen tvil om at Thunberg er en veltalende, modig og veslevoksent intelligent aktivist, og et eksempel for unge mennesker som bryr seg om jorden og dens fremtid. Men det er nettopp fordi hun er en så populær og effektiv kommunikatør at det er viktig å gå hennes budskap nærmere i sømmene. I sin spalte hos Spectator skrev redaktør Toby Young at hennes budskap er sludder:

«Greta Thunberg er overalt; i Davos, i Ted Talks og på FNs klimakonferanse i Katowice. Budskapet hennes er likevel alltid det samme. Vesten gjør ingenting for å forhindre klimaendringer. Hun sier ikke at de ikke gjøres nok. Nei, hun hevder at de ikke gjøres noe som helst. «Alle sier at klimaendringene er en eksistensiell trussel og det viktigste av alt, og likevel holder dere på som før,» sier hun i sin Ted Talk. Og at «Man skulle tro at media og alle våre ledere ikke ville snakket om annet, men de nevner det aldri en gang.» Nevner det aldri? På en av plakatene som finnes blant klimademonstrantene står det at det ikke finnes noen «Planet B,» men det virker likevel som om Greta har bodd på en annen planet de siste seksten årene.»

Å kritisere en tenåringsjente med gode intensjoner gjør en ikke spesielt populær, og responsen til Young  var deretter. Twitter var fylt med hånlig kritikk. «Jeg har aldri sett», skrev en twitrer, «en voksen mann bli så trigget av et barn.» Barnlig uskyldighet er blitt miljøbevegelsens budskap. Det er løftet opp på en pidestall og satt over enhver kritikk. Men hennes insistering på hastverk i møte klimautfordringene, bør ikke medføre at hjertevarmende ord får trumfe substans.

Thunbergs retorikk har en tendens til å løpe over i demagogi – simplistisk, følelsesladd, anklagende og apokalyptisk. «Dere sier dere elsker barna deres over alt annet, og likevel stjeler dere fremtiden deres foran øynene våre», pontifiserer hun for et publikum bestående av voksne menn og kvinner. Og tilføyer: «Dere er ikke modne nok til å fortelle det slik det er – til og med den byrden gir dere til oss barn». I følge Thunberg er det eneste «fornuftige» å «trekke i nødbremsene».

Hva betyr så dette i praksis? Thunberg forholder seg ikke til slike detaljer. Culturico sier at hun representerer de «mørkegrønne» miljøforkjemperne, som legger skylden for klimaendringene på en kombinasjon av overbefolkning og teknologi. Det «lysegrønne» perspektivet, på den annen side, er at overbefolkning ikke er et problem i seg selv, og at svaret på problemene ligger nettopp i teknologiske fremskritt, ikke å «trekke i nødbremsene».

Politisk umulig fortvilelse

Thunberg innrømmer at hennes foretrukne løsning ikke er «politisk mulig», men det har kun overbevist henne om at systemet i sin helhet må forandres. Ideene hennes sammenfaller med en venstreradikal, antikapitalistisk miljøpolitikk, og deler av talene hennes kunne bli tatt for å være lest opp fra et revolusjonært manifest. «Vi er kommet hit,» proklamerer Thunberg, «for å fortelle dere at endringen er på vei, enten dere liker det eller ikke. Den virkelige makten tilhører folket.»

Er dette et budskap som bør serveres til barn uten debatt? I Edinburgh tok byrådet det uvanlige steget å gå god for demonstrasjonene utenfor det skotske parlamentet, og oppfordret skoleelever til å ta del i dem. Byens visebyråd for utdanning, Alison Dickie, fortalte BBC at «jeg er utrolig stolt av våre unge mennesker. Det kan ikke være noen mer kraftfull læreopplevelse enn aktivt å involvere seg i ekte, globale utfordringer, slik som klimanedbrytningen. Jeg er stolt over at vi velger å feire, fremfor å kvele, våre unges positive energi. Det viser at vi former omtenksomme og ansvarlige borgere i våre skoler.»

https://www.minervanett.no/til-ungdommen-pa-en-blamandag/

Skoler i andre land har også støttet protestene. Men med hvilken rett utnevner de seg til moralske dommere for politiske spørsmål? Kan vi forvente at myndigheter og skoler skal gjøre seg opp en mening hver gang elevene vil demonstrere?

Thunbergs budskap er også ytterst kynisk og pessimistisk: «Vår sivilisasjon blir ofret for at et lite antall mennesker skal tjene enorme pengesummer. Det er de manges lidelser som betaler for luksusen til de få», sier hun. Idag er Thunberg veganer og har sluttet å benytte seg av fly. Hun hevder at hun er uavhengig, men i Katowice, der hun talte til COPD24-konferansen, informerte hun forsamlingen om at hun talte på vegne av Climate Justice Now!, en lobbygruppe som beskriver seg selv som et «internasjonalt nettverk av organisasjoner og bevegelser dedikert til kampen for sosial, økologisk og kjønnsrettferdighet.»

Organisasjonen mener at den nordlige halvkule må betale for syndene til den sørlige halvkule, da det var den nordlige halvkule som sto for de høye utslippene historisk sett. Men for å få de totale utslippene ned, må utviklingsland som India komme på banen – hvis ikke, har ikke hva vi gjør i Vesten så mye å si. Av de mest forurensende landene – USA, India, Kina, Russland, Japan og EU-landene – er det i følge the Guardian kun Indias karbondioksidutslipp som stiger (nesten fem prosent i 2016). Selv om utslippene er mikroskopiske per person, er størrelsen på Indias befolkning så enorm at Indias innsats i å motvirke global oppvarming er av stor betydning.

«Hvorfor skal jeg studere for en fremtid som snart ikke er mer, når ingen gjør noe for å redde den fremtiden?» spør Thunberg. Dette er et desperat og dystert syn på verden, ytret av en jente heldig nok til å bo komfortabelt (hennes mor er berømt operasanger) i et av verdens rikeste og tryggeste land. Ikke bare er det melodramatisk, men det er mest sannsynlig kontraproduktivt. Krav om at folk skal få panikk og advarsler om at det metaforiske hus står i brann, er kanskje gode retoriske poenger, men hennes råd om å fortvile er en merkverdig form for inspirasjon for unge mennesker.

Nyskaping og realisme

Protestetene foran parlamenter og rådhus forrige fredag gikk stort sett fredelig for seg, men i noen byer sluttet organisasjoner som Extinction Rebellion, som forfekter direkte aksjon og har stått for gatestengninger og blokkerte broer, seg til demonstrasjonene. I New York ble 17 mennesker fra denne gruppen arrestert etter at en folkemengde på flere tusen samlet seg på en bro like ved Central Park.

I London måtte politiet gripe inn etter at unge demonstranter fikk trafikken utenfor parlamentet til å stoppe opp. Noen klatret også opp på en statue av Winston Churchilll og hang plakater på David Lloyd George, mens andre messet ukvemsord om statsministeren og hevet knyttnevene i været. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, svarte med å lovprise skolebarna: «Min generasjon har mislykkes i å respondere ordentlig på den dramatiske klimautfordringen», skrev han på fredag. «Ikke rart de er sinte.»

Historisk sett er protester blitt møtt med blandede resultater. Noen, som kampen for borgerrettigheter i USA har forandret hele samfunn, mens andre, som Occupy-protestene, rant ut i sanden (selv om protestaksjoner nok kan føre til holdningsendringer som er vanskeligere å måle). Den kanskje mest pålitelige fordelen som aktivisme har å tilby, er følelsen av rettskaffenhet hos dem som deltar. «Jeg stoler ikke på aktivist-etoset i det hele tatt», har Jordan Peterson bemerket. «Alt det handler om, er overfladisk og trendy og for enkelt, og det eksternaliserer skylden – alt som er ondt er alltid et annet sted.»

Bjørn Lomborg, forfatteren av Cool It og The Skeptical Environmentalist twitret: «Thunbergs løsning, kun å «si nei», er ikke bare naiv og umulig. Å prøve å oppnå det vil koste milliarder av dollar i nettokostnader.» Disse kostnadene vil ha en dramatisk innvirkning på den livsstilen de streikende skoleelevene tar for gitt. Lomborg argumenterer at istedenfor å kaste penger etter ineffektive løsninger som vind- og solkraft, bør det investeres mer i innovativ, grønn energi som er så billig at den etterhvert kan konkurrere med fossilt drivstoff, og dermed kan stoppe klimaendringene for godt.

Klimadebatten er komplisert. Den fordrer forsiktig balansering av interesser og byttehandler, ikke kompromissløs fanatisme. En sekstenåring kan ikke forventes å se alle nyansene, men som voksne bør vi avsløre ideene hennes for det de er: udemokratiske, fatalistiske og berøvet for det håpet og optimismen som trengs for oppnå forandringer.

Thunbergs taler og et svart-hvitt verdensbilde kan ikke levere realistiske svar på problemene vi står overfor. Og selv om hennes mest alarmerende prognoser skulle vise seg å være korrekte, vil løsningene måtte springe ut fra nyskapning og realisme. Aktivisme er kanskje drevet fremover av lidenskapelig overbevisning og gode intensjoner, men som Saul Alinsky, den radikale amerikanske skribenten og organisatoren en gang observerte: «Unge helter er det ene øyeblikk som de tidlige, idealistiske kristne; men på samme tid maner de til vold og skriker: ’Brenn systemet ned!’ De har ingen illusjoner om systemet, men flust av illusjoner om hvordan man kan forandre verden.»

En tidligere versjon av denne artikkelen ble publisert av Quillette torsdag 21. mars.