Ideer

Gretne gubbers dulgte gleder

Bilde: Pixabay / CC0

Det er en gammel fordom at gubber er gretne. Noen fordommer er ganske informative.

Etter fylte 67 – gubbealder – betaler vi halv pris for offentlig transport og kan glede oss over flere andre rabatter. Slike ordninger stammer fra en tid da de fleste pensjonister var økonomisk dårlig stilt. I dag sitter gubber på penger. Pensjonister rår over større finansformue enn andre aldersgrupper.

Må ikke velstandens trygghet være en glede som effektivt motvirker grettenhet? Det virker kanskje opplagt for en som mangler slik trygghet, men faktisk er velstand og grettenhet en så alminnelig kombinasjon at temaet sprenger rammen for denne epistel.  

Det burde være unødvendig å definere grettenhet, poengløst å forsøke en oversikt over ytringsformene. Man kan respektere eller verdsette andres tristhet, raseri, utmattelse, og kjenne medlidenhet med fortvilelse, frykt, angst. Kan noen sette pris på grettenhet? Selv andre gretne har visst vondt for det.

Alle kan være gretne. Det er en gammel fordom at gubber særlig ofte befinner seg i denne lite elskverdige sinnstilstand, men noen fordommer er ganske informative. Det beste kvinnelige motstykke til gubbe er vel ”kjerring”. Mange lengelevende kjerringer sitter på enda mer penger, siden de har arvet sine ektemenn, hvem vet om det beskytter dem bedre mot grettenhet. Med alle forbehold om store variasjoner vil jeg anta at det faktisk finnes noe slikt som en særlig gubbeaktig grettenhet.

De fleste gleder i gubbers liv er opplagt allment menneskelige. Samvær med familie og venner er som regel en vesentlig kilde til glede, men det sosiale er pr. definisjon ikke dulgt og omfatter alle aldre, så det faller dobbelt utenom. Kriminell virksomhet er heller ikke spesielt gubbeaktig. Det blir altså konsentrasjon om private, egosentriske gleder som også er tilgjengelige for yngre folk, men de har en tendens til å legge vekt på noe annet. Jeg kommer tilbake til noen av disse punktene.

Mindre overskudd

Når mannen står i sin manndoms fulle kraft — et fint uttrykk? — da har han kraft og overskudd til så mangt, blant annet å ignorere eller glemme forsmedelser og til å moderere eller glatte over vanskelige trekk ved egen personlighet, de såkalt skarpe kanter. Når alderdommen siger innpå, vil man langsomt svekkes fysisk og psykisk, og gjenværende overskudd brukes til andre formål. Det virker for meg tåpelig når alderdom omtales som om svekkelser er noe perifert eller et spørsmål om viljestyrke.

Det sies at ungdommer er kroppsfikserte, men det er jo grunn til å tro at gamlinger er det i større grad. Eget utseende forblir viktig, og i tillegg kommer den gamle kroppens krav om mer omsorg. Det kan bli slitsomt. Noen klarer ikke eller gidder ikke fremtre med godt humør, omgivelsene reagerer negativt – så blir man gretten til gangs, og dermed mer negativitet i omgivelsene. Slik feedback kan føre til at grettenhet blir en naturlig tilstand for noen, så å si en alminneliggjøring av det tverre og avvisende.     

Det er rimelig å anta at bastante kjønnsroller gjennom århundrer har ført til ulike negative stereotyper: Kjerringer er vrange, vriene og sladrete, mens gubber er fremfor alt gretne.

Det er ikke innlysende at dette gjelder gubber i høyere grad enn kjerringer. Man kan spekulere. Mindre overskudd hos kjerringer kan resultere i andre særegenheter. Det er rimelig å anta at bastante kjønnsroller gjennom århundrer har ført til ulike negative stereotyper: Kjerringer er vrange, vriene og sladrete, mens gubber er fremfor alt gretne.

Likestilling tilsier at slik forskjell forsvinner. Men så skal man være klar over at testosteronnivået er vesentlig redusert hos gamle menn. Skulle ikke det føre til gubbeaktig grettenhet?

Det er påfallende at noen mennesker med alvorlige sykdommer eller store funksjonsnedsettelser, uansett alder, ikke utvikler grettenhet overhodet, snarere tvert om. Må det skyldes et litt mysteriøst, særlig sterkt livsbekreftende overskudd?  Jeg kan ikke tenke meg bedre menneskelige forbilder. Kan dulgte gleder av noen art forklarer det? Jeg vet ikke.

Alderdommen er nytelsens tid

Det er nå det nytes. Man kan bli altfor klein, men for en frisk gamling vil flere nytelser først nå komme til sin rett. Tidligere i livet var disse knyttet til mange slags prosjekter. Nå kan de frakobles, og nettopp frakoblingen er en vesentlig side vet det dulgte. Nå kan nytelser hvile i seg selv. De tjener ikke et annet formål. Dette er gubbeaktig, mer statisk og passivt enn i yngre år.

Nytelse ved alkoholholdige drikkevarer er et velkjent og godt eksempel. Ungdom og rus er ingen god kombinasjon, altfor ofte drikker de for å bli fulle. I forfyllet tilstand blir mange kvitt hemninger, og det er poenget. Hvor mange liker smaken av sprit? Det er bare et middel og ubehaget er man villig til å tåle.  

Utvilsomt finnes yngre folk, og såkalt godt voksne, som krever den riktig årgangsvinen eller avviser alt bortsett fra den superbe whisky. Disse er ikke nødvendigvis ufordragelige snobber. Gubber kan i hvert fall stille slike krav uten å risikere sjofle antydninger, for nå er det smaken som teller, andre virkninger er mindre viktige. En gubbe som drikker seg dritings er mer tragisk enn en ungdom som gjør det. For den unge trenger det ikke ende med alkoholisme; for gubben har det sannsynligvis endt der.

Så det gjelde å nyte smaken og kjenne at man blir mindre gretten. Det lyder ikke ungdommelig. Gubbenes nytelse er mer innadvendt, noe som ikke innebærer at man helst drikker alene. Det gode samspill mellom det åpne og det dulgte er greit illustrert ved en idyll for eldre herrer: en god drink i godt selskap.

Dersom dette passer for alkohol, trenger det ikke passe for andre nytelser. Med sport og idrett er det mye slit, og nytelse ved selve slitet. Når manndommens fulle kraft er redusert, kreves mer viljestyrke for å oppnå slik nytelse, dermed blir den mer eksklusiv. Heller ikke sexlivet er hva det var, men det hevdes at forskjellene er særlig store på det området.

Alderdommens plager innebærer at nytelser kan oppfattes som kompensatoriske. Dette er en sær tanke som neppe melder seg bevisst for mange, men for gubber som er så heldige å leve i en sjenerøs velferdsstat, der ideen om kompensasjon for alle slags ulemper står sterkt, blir det litt sære logisk nok.  

Hvem nyter en god bok? For meg lyder det alderdommelig. Ordet har en grånende aura.

Siden dulgte gleder er mangfoldige og mildt sagt forskjellige, er det påfallende at ordet nytelse brukes om så mange av dem. Hvem nyter en god bok? For meg lyder det alderdommelig. Ordet har en grånende aura. Blir en 20-årig fotballentusiast spurt om han nyter å se kamper på TV, vil han antakelig svare ja, men jeg tror ikke han ville brukt ordet på eget initiativ.

Det kan være at ungdommer (med god grunn) aner en fremmedartet passivitet og noe altfor ensformig ved nytelse. Tidligere var det også noe suspekt ved den, men dagens gubber og kjerringer er ikke plaget av det og omtaler gjerne sine dulgte gleder som nytelser. Og gamlinger slipper stort sett bekymringer og formaninger, ikke fordi alt er sunt og høyverdig, men fordi yngre står i sentrum der. Alderdommen er nytelsenes tid.

Hinsides nytelse

Et dikt av Henrik Wergeland belyser et av barnet største fortrinn: For første Gang, for første Gang/Det giver mangen Smaating Rang. Det er et dikt som på wergelandsk vis gjenkjenner dette øyeblikk som en beåndende gnist i kosmos. Kanskje ville Wergeland vært enig i at det oppleves sterkest av barn. Jeg glemmer ikke den lille gutten, foran rulletrappen for første gang. Det virket veldig skummelt. Han våget det ikke.

Så kom storebror og løftet ham på, og så ble guttens ansikt fylt av salig forbløffelse. Stige jevnt og rolig, stikk i strid med tidligere erfaring med materien. Tenk at det kan være slik, komme oppover mens man står helt stille. Hvem er det som løfter? Dette var overveldende nytt. Det blir opplagt feil å si at gutten nøt erfaringen, den var altfor tett innpå.  

Fort nok påløper kostnaden ved tilvenning. Heller ikke det nye fortoner seg like nytt som før. Rulletrapp-åpenbaringer blir sjeldne, for mange et savn. Trangen til å gjenoppleve denne siden ved barndommen er en gullgruve for reiselivsbransjen, for man kan jo håpe at slike gleder inntreffer bare man reiser langt vekk. Er livet til å holde ut dersom ingen rulletrapp er å finne noe sted? Det er i hvert fall en glede bare å tenke seg i barnets sted, så en skygge av fornemmelsen blir merkbar. Hvem har tid til å utforske alle mulighetene her?  

Jesu lærer at vi må bli “som barn igjen”. Det er blitt tolket som henvisning til barnets renhet, uskyld, tillit, villighet til å tro. Det må være like meningsfullt å forstå det i lys av lillebroren som erfarte det forunderlige løftet for første gang. En transcendent erfaring var det helt klart. “Se, jeg gjør alle ting nye”, sies det i Åpenbaringen (21:5), et sted som underbygger. Umulig er det ikke for voksne å “gå i barndommen” på denne jordisk-sublime måten; det er en glede i særklasse.

Det aner meg at denne betoningen av det barnlige er nokså gubbeaktig, for småbarnsforeldre har nærkontakt med andre sider ved de søte små. Noen vil kanskje mene at bibelreferanser er upassende, men det synes jeg er trangsynt.     

En politisk gubbe

Denne norske gubben har en urokkelig lidenskap for klassisk tysk litteratur. Hans politiske orientering har ikke vært like stabil, nå kaller han seg konservativ. Han nærer en mistanke om at nye perspektiver ikke nødvendigvis er bedre enn gamle, men det er vanskelig å unngå det kreativt-innovative, som dyrkes av alle som selger visjoner og paradigmeskifter, etter hvert nokså mange. Kjøper du det synspunktet? Gubben er så konservativ at han heller godtar synspunktet, og grøsser ved de innovative frasene som gjør språket så fattigslig. Her kommer gubben til sin rett, for enkelte sannheter om samfunnet i dag formuleres best på en gretten måte.

Han konstaterer at enkelte motstandere av restriktiv politikk ikke går av veien for det groteske, som når avvisning av asylsøkere likestilles med Holocaust.

For eksempel følgende: At problemene med fremmedkulturell innvandring ble fortiet så lenge, og at fortiende skjønnmaling stadig pågår, har vært en rystende erfaring for den sindige gubben. Aldri før så lenge han kan huske, sier han, har en politisk agenda til de grader kontrollert nyhetsbildet.  Han konstaterer at enkelte motstandere av restriktiv politikk ikke går av veien for det groteske, som når avvisning av asylsøkere likestilles med Holocaust. Han vet at noen redaksjoner har moderert seg. Det er for lite, for sent. Gubben er blitt fortrolig med skillet mellom den akademisk-politiske eliten (som han ikke tilhører) og folket (som han tilhører). Det er et skille som passer perfekt til grettenhet.

Thomas Mann, en av hans favoritter, var blant de første som formulerte idealet om et europeisk Tyskland, til forskjell fra et tysk Europa. Tanken har vært en ledestjerne etter siste krig og avgjørende for landets omdømme i dag. Men den tyske anti-nasjonalismen er etter hvert blitt grenseløs i enhver forstand, den skal gjelde for alle. Det er lett å forstå hvorfor tanken om politisk enhet gir positive vibrasjoner i Tysklands politiske sjel i dag, sier gubben. Den fredelige gjenforeningen i 1990 var en av de største hendelser i landets historie.

Berlin messer mehr Europa! og forstår ikke at mange europeere hører mehr Deutschland!

Det finnes unntak. En av dem som har advart mot tysk hegemoni i lys av EU, er gamle Edmund Stoiber (CSU), en klok gubbe. Nå skal Øst-Europa straffes med skyhøye bøter fordi man ikke lar seg diktere av tysk innvandringspolitikk, for å si det slik Berlin og Brussel ikke sier det. Den norske gubben mener at hvis det likevel skal bli et tysk Europa, vel, så er det et fremskritt at det nå skjer ved bøtelegging.  

Hadde de bare nøyd seg med frihandel og godt samarbeid for alle gode formål, men nei, nå skal motstand mot et føderalt Europa bety mangel på liberalitet.

Hadde de bare nøyd seg med frihandel og godt samarbeid for alle gode formål, men nei, nå skal motstand mot et føderalt Europa bety mangel på liberalitet. Gubben har fått nok. Han har plassert sin gamle EU-entusiasme på en hylle i kjelleren, ved siden av bestefars flosshatt.

Jeg mente lenge at min venn tenker ensidig, og har stadig liten sans for det vilkårlige skillet mellom folk og elite (jeg tror han koketterer). Ellers har jeg kommet til at han har rett. Innvandringsideologien hvilte tungt på ønsketenkning. Man tok det for gitt at nye landsmenn ville berike vår kultur på basis av grunnprinsipper som ligger i fornuften og dypest sett anerkjennes av alle. Reaksjonære ideer og patriarkalske mønstre ville forvitre når de nyankomne blir kjent med de gode alternativene. Denne type hybris stammer fra opplysningstiden. Ennå er hybris en virkningsfull kraft, taus og usynlig, tildekket av hyppig uttrykt toleranse og respekt for annerledeshet.

Noen vil sikkert mene at vi gubber burde være mer positive og bruke det vi ennå har av overskudd til å glatte over og slipe ned våre skarpe kanter. Burde ikke en så privilegert gruppe la andre være i fred med sine normer og tradisjoner, dempe grettenheten, innse at vi lever i en ny og mangfoldig tid og vise litt ekstra toleranse? Nei, for vi har oppdaget den dulgte gleden ved ikke å rette seg etter direktiver. Det samme tror jeg kan sies om skamløse jenter, som er atskillig modigere enn vi trenger å være.    

En glede i grenseland

Det finnes eksklusive og vågale gleder som gamle mennesker har gode forutsetninger for å oppdage. Vi har jo anledning til frivillig ensomhet, som kan brukes til fordypelse, slik at skravling ikke er på sin plass. At den tause gir et grettent inntrykk, er til å tåle.   

Tilbake til rulletrappen. Barn opplever the real thing, men vet jo ikke at de gjør det. En gubbe kan prise seg lykkelig dersom en rulletrapp innfinner seg en sjelden gang, men til forskjell fra barnet vet gubben – den vise gubben – hvilket transcenderende øyeblikk det er, og kan fordype seg i det. Ikke reflektere over det. Fordype seg i det.

Enkelte episoder melder seg særlig sterkt i erindringen. Hvorfor akkurat disse, er det noen eller noe som vil meddele meg noe? Utvilsomt, mente våre forfedre, som fant meddelelser i alle slags fenomener. I jordisk natur som i himmelens konstellasjoner fantes vink og varsler som det gjaldt å tolke. Det tok oss lang tid å innse at dersom visdom finnes i naturen, så foreligger den ikke som koder skapt med tanke på oss.  

Men selvsagt er det avklaring av det uklare vi forventer av forståelse. I hvert fall når vi har å gjøre med menneskelig eller menneskeskapt språk handler det om finne en mer eller mindre fordekt meddelelse, noen ganger utilsiktet. Og har vi forstått hva noen eller noe vil meddele, da er vi på god vei til å fortelle en historie.

Transcenderende øyeblikk er betydningsfulle, så de må da kunne tolkes? Men hva om vi tar farvel med tolkningstvangen en stund og i stedet ser dem som et indre motstykke til fuglers kvitring og sang? Vi vet at det ikke synges for å glede homo sapiens, og gleder oss desto mer. Ornitologer forsker på sangens betydning for fuglene, hvem trenger klarhet når det gjelder betydning for oss?

Freud trodde på frigjøring ved at det ubevisst ugjennomsiktige bringes under jegets bevisste kontroll. Dette er psykologi for en teknologisk sivilisasjon som har gjort store fremskritt ved å kontrollere naturkrefter. Men transcenderende øyeblikk hører ikke hjemme i noen kontrollsfære.  

Vi er opptatt av hvorfor, hvordan, konsekvensene, hvilken historie som sier (meddeler) meg mest. En historie om en sammenhengende rekke av transcenderende øyeblikk ville ikke handle om en gjenkjennelig verden. Fordypelse skaper ingen ny orden og gir ingen svar, noe som ikke er en mangel, for spørsmålene er ikke lenger så viktige. For at øyeblikkene skal skinne må sammenhenger bli likegyldige. Da går det mot oppløsning: struktur, sammenheng, orden, jeg – alt tar til å flyte, som skyer. Verden desentraliseres.  

Behovet for å leve i en ordnet verden dominerer naturligvis hos gubbene også.

Tilløp til slik oppløsning kan bli destruktivt for et ungt menneske, som trenger orden og sammenhenger for å finne seg til rette i livet. Behovet for å leve i en ordnet verden dominerer naturligvis hos gubbene også. Gleden ved omtalt desentralisering er eksklusiv, eventyrlig og litt farefull. Man må oppsøke området der frihet grenser til kaos: frihet fra all mening.

Dette er krydder for aldrende hippier. Når de først er blitt så gamle, og ikke er varige drop-outs (ugunstig for helsen), vil de ha ego-styrke til å bevege seg i grenseland en stund, for så å vende tilbake til en verden av sammenhenger, intensjoner og fortolkninger. Jeg tror gubber er tjent med å bli bedre kjent med sin indre hippie. Det leder mot mer mykhet.  

Gubbens tårer

Gubben har tid til å reflektere over feil han har begått, men slik erkjennelse er minst like smertefull for yngre. Her skal det handle om en gubbeaktig sentimentalitet ved bevissthet om hvor sårbart livet er, livet i sin alminnelighet. Selv en hardhudet og lite empatisk mann kan som gamling ta til tårene ved synet av et lidende menneske eller dyr. Så lenge man kan huske har man visst om livets blinde brutalitet; nå først synker det inn, og det kan til tider virke lammende. Selv har man levd lenge, og utallige barn oppnår ikke å fylle fire år. Heller ikke det er nytt. Nå synker det inn. Tårer manifesterer bevegelse og er dermed et forsvar mot lammelse.

Klarere visshet om egen sårbarhet kan skjerpe bevisstheten om at andre har det mye verre. Men slike tårer hjelper ikke verden, for her er det ikke tale om en impuls til engasjement. Aktivt engasjert kan gubben være av andre grunner, det er ikke noe gubbeaktig ved en aktiverende impuls. Om tårene gjør noe med grettenheten, i så fall hva, er åpne spørsmål.

Barnet slår seg — den gråten er noe annet. Barn gjør seg ikke tanker om livets sårbarhet. Barnets gråt tar gjerne slutt ganske abrupt, idet noe annet fanger oppmerksomheten, en velsignelse for de voksne også. Det som nå synker inn, har gubben visst hele tiden, men mye annet har krevd oppmerksomhet. En barnlig evne til omorientering har vært der lenge, nå kan oppmerksomheten dvele helt unyttig. Det er stivere nå. Lenge før gubbealder har de fleste erfart at det er godt å gråte, for i gråt erfares en livsnødvendig indre mykhet.   

Ifølge den platonske Sokrates er filosofisk refleksjon viktig i alle aldre, ikke minst i ungdommen. Indisk visdom derimot henvender seg til eldre mennesker.

Ifølge den platonske Sokrates er filosofisk refleksjon viktig i alle aldre, ikke minst i ungdommen. Indisk visdom derimot henvender seg til eldre mennesker. (Man trenger ikke ha fylt 67). Kontemplasjonens glede hører ikke ungdommen til, med mindre den unge er i yogisk inkarnasjon. Buddhismens lære om medlidenhet med alt liv påkaller en følsomhet som fordypes når den universaliseres. Gubbens tårer blir et tegn på modenhet og mottakelighet, men heller ikke mer.

Politiske purister kan ha vondt for å se noen verdi i disse tårene. Dulgt glede ved egne tårer over verdens elendighet? Det lyder jo obskønt. Men det er en holdning som vanskelig lar seg opprettholde konsekvent. Man måtte da fordømme også glede ved utallige kunstverk som omhandler det grufulle — med mindre tilskueren blir inspirert til noe nyttig. En så instrumentell estetikk kan vanskelig tas alvorlig. Etter nyskapende interesse for smertens uttrykk i høymiddelalderen har fremstilling av lidelse vært et sentralt motiv i vestlig kunst. Det kan bidra til å forklare noe gåtefullt, nemlig at gubbetårene det er tale om her, er i slekt med tårer fremkalt av den pure skjønnhet.  

I januar 1889 brøt Nietzsche sammen idet han sank gråtende ned ved siden av et mishandlet dyr, en hest som ble pisket av sin herre. Dette er sannsynligvis en legende. Hvorfor er den blitt så populær? Nietzsche var langt fra gubbealder i 1889, ennå ikke fylt 45 år, men disse tårene er gubbens. Nietzsche, som var syk og skrantende hele sitt voksne liv, forherliget det sterke, selvhevdende, hensynsløse livet. Det forhindrer ikke at Nietzsche i sitt innerste var en fortvilelsens tenker. At hans våkne liv avsluttes i ubehersket gråt ved synet av et pint dyr, er så meningsfullt at historien har fått status som mytisk sannhet.

Kulturens evinnelige forfall

Smilet skal få en sjanse. Derfor et tema som allerede er berørt, nemlig gubbens visshet om kulturens forfall. Den har man fastslått til alle tider. For å si det med Montaigne: Hvilken gamling har ikke rost fortiden og fordømt nåtiden? Her er grettenhet og glede intimt sammenvevd; man gremmer seg over forfallet og gleder seg over å kunne fortelle om fortidens høyverdige kultur.

Et språklig eksempel kan holde, for språkets forfall smitter alt annet med sin platthet. Altså, i gamle dager sa vi jævlig eller jævla bra. Det er avlegs. Nå heter det sjukt eller sinnssykt bra. Det vil si at teologien er fortrengt av psykiatrien.

Dette er et forfall fordi det teologiske uttrykket røper en samhørighet med tradisjonen: Mennesket er ufullkomment. Det mennesker skaper, vil være deretter. Så dersom et menneske frembringer noe som synes fullkomment, da vil mistanke oppstå. Håndverkeren har drevet med magi eller i verste fall solgt sin sjel til djevelen. Det gikk ikke riktig for seg. (Det bør sies på tysk: Es ging nicht mit rechten Dingen zu.)

Den middelalderske Faust-historien svinger med i det dypsindige jævlig bra, som nå er fortrengt av noe tamt og dumt. Å nevne sykdom er å henvise til en beklagelig tilstand, og slik vil de fremheve noe som er jævlig bra! Men usikkerhet oppstår. Er det nye uttrykket et gjennomslag for den erkeromantiske tanke at stor kunst krever en lidende sjel? Slik kan en gubbe gruble.  

Tiden som kommer

Man er som vanlig i dårlig humør. Så treffer man en venn eller man kommer i snakk med en turist på T-banen og verden er straks lysere. Lys og pratsom. Slik også for gubber. Men den gode gubbetiden varer ikke. Overlever man den, synker man ned i oldingetiden.

Jeg har en god nabo som er oppegående, åndsfrisk og tilsynelatende aldri gretten, vi skravler litt hver gang vi treffes. Stadig vekk blir jeg spurt hvor gammel jeg er. Dårlig hukommelse for slike detaljer er en beskjeden svakhet når man snart fyller 90. Naboen synes også å ha glemt hvilke problemer en dårlig hofte forårsaket for noen år siden; etter operasjonen er det ingen sak å komme seg opp trappen, og det virker visst litt frekt at jeg bemerker hvor mye bedre det er blitt.

Denne naboen er et vitnesbyrd om at oldingealderen ikke nødvendigvis er så trist som man frykter. Men det er kanskje ikke overraskende når jeg røper at naboen er et kvinnemenneske, ei kjerring.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden