Spaltist

Grønland-paradokset

Befolkningen som bor på Grønland, Tøyen eller i Gamlebyen må være Norges mest tolerante befolkning, skriver Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Visit Norway

Bak mediespetakkelet rundt Listhaug og St. Halvardshjemmet skjuler det seg en vanskelig lokalpolitisk sak, der Norges mest tolerante område «utnyttes» igjen.

Denne uka har Listhaug preget nyhetsbildet igjen. Det er nå skjebnen til det gamle St. Halvardshjemmet som har fått hennes oppmerksomhet. Hjemmet ligger i Bydel Gamle Oslo, hvor jeg har vært aktiv lokalpolitiker for MDG siden 2011, blant annet i tilsynsutvalget for nettopp St. Halvardshjemmet. Og det ikke alle vet, er at bak det fantastiske medie-spetakkelet vi har sett den siste uka skjuler det seg en vanskelig lokalpolitisk sak.

Selv kan jeg ikke annet enn å slutte meg helhjertet til en unison norsk presses fordømmelse av Listhaugs utspill som løgnaktige. Men endringen i bruken av St. Halvardshjemmet har ikke skjedd uten gnisninger mellom naboene og det nye lavterskeltilbudet. Enkelte naboer har vært veldig aktive og argumentert for at tilbudet ikke passer inn i nabolaget i dagens form.

Det hele kan egentlig høres ut som en vanlig norsk lokalpolitisk historie, der naboklager og folkemøter til slutt setter en stopper for tilbud «akkurat her». Men slik ender ikke historien på indre Oslo øst.

Området med alle tilbudene

Dette er nemlig det området i hele Norge med størst ansamling av lavterskeltilbud og kommunale eller sosiale boliger. Det er området som bosetter flest asylsøkere, og som tar imot flest flyktninger etter at de har fullført introduksjonsprogrammene sine i Ytre Stokkfjordnes. For Listhaug er bruksendringen på St. Halvardshjemmet nok en anledning til å gjøre seg dummere enn hun er for å styrke sin posisjon blant landets sinte Facebook-aktivister. For oss som bor i området er det en del av et større mønster. Selvfølgelig skal også denne gruppen få hjelpen de trenger akkurat i vårt område.

«Alt» legges nemlig hit. Årsaken er muligens en sosialpolitisk spiral. For det første vet man at man får ja til etableringen av tilbudet i vårt område. Det gjør at det i utgangspunktet blir en god del slike tilbud her. Disse tilbudene trekker prisene på andre eiendommer i området ned, noe som gjør argumentet enda sterkere for opprettelsen av flere slike tilbud.

Men kanskje er det nettopp det at Grønland har et visst rykte som trekker folk som meg til Grønland?

Befolkningen som bor på Grønland, Tøyen eller i Gamlebyen må være Norges mest tolerante befolkning. Vi vet fra før at det er i områder med høyest andel av innvandrere at holdningene til innvandrere er mest positive.

Når bydelsutvalget i Gamle Oslo stemmer over bruksendringen ved St. Halvardshjemmet på torsdag kommer bare Høyre og FrP til å stemme mot. Alle de andre partiene har vært gjennom prosesser og tatt imot innspill, og endt opp på at romfolk også trenger et sted å være, og at vi derfor må finne en løsning som gjør at de kan være her. Kontrastene til den armeen av advokater som møter dem som forsøker å opprette tilbud på vestkanten, kunne ikke vært større.

Hjerterom på Grønland

Denne spiralen der en tolerant befolkning legger grunnlaget for en stor ansamling av sosialpolitiske tilbud kan forstås som en form for utnyttelse. På mange måter er det også det. Likevel tror jeg, som mangeårig Grønland-boer, at befolkningen her ikke føler seg så utnyttet. Tvert imot – da vi i forbindelse med det nye Grønlandsløftet fikk utarbeidet en stedsanalyse av Grønland, var nettopp det at det var rom for alle, noe av det som ble trukket fram som positivt.

Det er nemlig ikke godt for brukerne av velferdstjenestene selv at så mange velferdstilbud legges tett inntil hverandre.

Jeg er i utgangspunktet fra en mindre bygd på Østlandet. Det betyr at jeg er blitt vant til at folk fra bygda skal fortelle meg om hvordan det «egentlig» er på Grønland. Jeg, som har vært lokalpolitiker her i 7 år og bodd her enda lengre, har nemlig ikke fått med meg hvordan det «egentlig» er. Peter Imanuelsen, en aktivist på ytre høyre, kunne for eksempel fortelle sine litt over 100.000 følgere her om dagen at han hørte bønneropet gjalle utover Grønland under et besøk. Jeg har bodd ved siden av den moskeen i årevis og har aldri hørt noe bønnerop.

Men kanskje er det nettopp det at Grønland har et visst rykte som trekker folk som meg til Grønland? Da jeg flytta for noen år siden, så jeg knapt etter bolig andre steder.

Man trenger ikke være mange minuttene i området før man forstår at de negative fortellingene i det minste er sterkt overdrevet. Men «alle» har en mening om hvordan det er på Grønland. I stedsanalysen har forskerne intervjuet en anonym innbygger – en norsk kvinne i 40-årene. Hun forteller om sin visjon for Grønland, og det siste hun sier er:

«Grønland kan gjerne beholde litt av mystikken og kan godt fortsatt få «skremme vekk» de som liker seg aller best på Karl Johan og Aker Brygge eller aldri kunne tenke seg å besøke Oslo.»

Grønland og Tøyen er områder som ved første øyekast kan virke farlige for de som ikke er vant til at Ramadan-feirende menn står og prater høylytt sammen ute på gata, eller at en rusavhengig har tatt med godstolen ut på fortauet for å sole seg litt. Samtidig er det snakk om kort tid før man føler seg sugd inn i et utrolig avslappende fellesskap, der nettopp mangfoldet gir en slags trygghet.

Det er godt for befolkningen rundt disse tilbudene å øve seg på det å utvise hjerterom i praksis, slik befolkningen på Grønland uttrykker glede over å kunne huse de som trenger det.

AUF-politiker Snorre Skjevrak beskrev det godt i et tilsvar til Imanuelsen – det er ingen steder i Norge med mer «lettsindig frihet» enn Grønland.

Da er det kanskje ikke så rart at når vi som lokalpolitikere spør folk om de synes det er i orden at det kommer nye lavterskeltilbud hit, så svarer folk stort sett ja. Sånn er vi, liksom, her på Grønland. Og var du ikke sånn da du kom, så har du blitt sånn.

En bedre løsning

Så synes kanskje ikke beboerne på Grønland det er noe stort problem at de blir «utnytta», men jeg tror likevel ikke dette er den beste løsningen for byen som helhet. Da vi gjennomførte prosjektet «Barnetråkk» i området, der elevene ved en skole kunne markere hvordan de opplevde skoleveien på en app, var det flere områder der de følte seg utrygge. Blant annet da de måtte passere relativt tunge narkomane på vei inn til sitt lavterskeltilbud der de spiser frokost.

Heri ligger det et problem jeg mener vi som er helse- og sosialpolitikere i byen må ta mer på alvor. Vi kan, med relativt liten friksjon, fortsette å legge nye tilbud til Grønland, Tøyen og Gamlebyen, eller så kan vi forsøke å spre de som allerede finnes der. Det er nemlig ikke godt for brukerne av velferdstjenestene selv at så mange velferdstilbud legges tett inntil hverandre. Kvaliteten på tilbudene blir verre av det.

Velferdstjenester av denne typen får bedre kvalitet om de spres og integreres mer i ulike lokalmiljøer. Det er nemlig også godt for befolkningen rundt disse tilbudene å øve seg på det å utvise hjerterom i praksis, slik befolkningen på Grønland uttrykker glede over å kunne huse de som trenger det. Med andre ord er det dårlig både for brukerne og for befolkningen at mange områder på vestkanten er nærmest kjemisk sterile for alle mennesker som er «annerledes».

En bedre løsning for politikerne som bestemmer hvor slike tilbud legges ville vært å ikke lengre utnytte «Grønland-paradokset» – altså det at et høyt trykk av lavterskeltilbud øker toleransen for nye lavterskeltilbud – men heller forsøke å spre disse.

La også en innbygger på vestkanten få snakke med en flyktning på nærbutikken. Det tjener alle på!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden