DEBATT

Miljøpartiet De Grønne gjorde et sterkt kommunevalg. I dag har partiet én representant i Stortinget, Une Aina Bastholm (bilde). Foto: Thomas Ekström/Flickr (CC BY-SA 2.0)
Miljøpartiet De Grønne gjorde et sterkt kommunevalg. I dag har partiet én representant i Stortinget, Une Aina Bastholm (bilde). Foto: Thomas Ekström/Flickr (CC BY-SA 2.0)

Ingen kommer til makta uten å være grønn

Regjeringen må ta innover seg at partier med et sterkt miljøfokus har gjort et svært godt valg, og at det politiske sentrum i kommuner og fylker for en stor del synes å foretrekke venstresiden, ikke minst av hensyn til klima- og miljøpolitikken.

Publisert   Sist oppdatert

De siste ukene har med all tydelighet vist oss at partier med et sterkt miljøfokus (MDG, SV og Rødt) gikk seirende ut av både valgkampen og valget. Når så maktposisjonene nå er i ferd med å bli fordelt i fylker og kommuner rundt i det ganske land, kommer det tydelig frem at venstresiden ofte finner sammen med det politiske sentrum, og at klima og miljø da gjerne blir omtalt som felles satsingsområder. At høyresiden trolig blir stående uten makt i de fire største byene er symptomatisk, både for valgresultatet, og for hvilke samarbeidskonstellasjoner som nå viser seg i mange kommuner og fylker.

På landsbasis fikk det politiske sentrum (Venstre, KrF, MDG og Senterpartiet) 29 % av stemmene ved valget. For sammenligning fikk Ap, SV og Rødt til sammen 35 % av stemmene, mens Høyre, Frp og bompengepartiet til sammen fikk 31 % av stemmene.

Det har etter hvert blitt innlysende at klima, miljø og natur ikke lenger er nisjesaker, men at det for store velgergrupper er så viktige samfunnsspørsmål at de er med på å avgjøre hvem de vil stemme på. Man ser det blant annet i klimasaken, og i de kretser som jobber mot vindmøller i urørt natur – begge saker treffer store, om enn ikke helt sammenfallende velgermasser.

Klima, natur og miljø seiler altså heldigvis opp som en av de viktigste sakene foran stortingsvalget om to år, og bare ved hjelp av en troverdig politikk innenfor disse områdene kan dagens regjering overleve indre og ytre trusler. Den mye omtalte vindkraftplanen må skrotes. Man må satse tungt på klimaavgifter som faktisk får utslippene ned – som for eksempel sosialt rettferdige klimabelønningsordninger («Fee and dividend», også kjent som karbonavgift til fordeling). Man må fase ut olje- og gassindustrien ved ikke å lyse ut flere letekonsesjoner. Man må heller satse på bedre kollektivtilbud enn gigantiske motorveier som legger opp til enda mer bompenger og enda mer privatbilisme.

Og ikke minst; naturen må få tilbake sin rettmessige verdi i arealsaker. Man kan ikke lenger ha det slik at det i hovedsak skal være opp til ethvert kommunestyreflertall å avgjøre hvor mye truet natur og matjord de vil bygge ned i sin kommune. Statlige myndigheter må sette tydelige grenser når vesentlige regionale og nasjonale interesser (slik som matjord, truede arter og naturtyper) trues av lite gjennomtenkte kommunale vedtak. Lokaldemokratiet har jo også sine klare begrensninger – dette skjønner de fleste velgere.

Regjeringen må altså allerede nå styrke sine grønne satsingsområder kraftig, om de skal ha en sjanse til å komme i maktposisjon etter valget om to år. Sagt på en annen måte: De må gjøre sine hoser grønne for det politiske sentrum. Når valgkampen igjen braker løs, vil konkrete resultater i favør av klima, natur og miljø være viktigere å vise til enn hvor mange millioner man har bevilget til gode formål. Og ikke minst viktigere enn hvor mange godkjenninger Kommunaldepartementet har gitt til natur- og miljøfiendtlige arealplaner over det ganske land – en praksis som fremstår som direkte selvskadende både for regjeringen og miljøpartiet Venstre.

De borgerlige partiene må simpelthen vise at det går an å både være blå og grønn – ellers vil de altså tape både det politiske sentrum, og dermed makta. Det positive er at klima- og miljøspørsmål nå forhåpentligvis tas på alvor av både venstre – og høyresiden.