Vi trenger miljøkrangling

Mange går rundt og drømmer om det store miljøvalget. Men hvis de grønne partiene ikke vil krangle med hverandre, og de grå ikke vil snakke om det, sitter vi igjen med stillstand og innestengt aggresjon.

Publisert   Sist oppdatert

Miljøorganisasjonene, miljøpartiene, miljøpolitikere og miljøvelgere har alle dét til felles at de deler en drøm: Det er drømmen om det store miljøvalget. Valget der velgerne prioriterer miljøet aller høyest, og løfter fram partier som står for store utslippskutt og et sterkt naturvern.

Gang på gang forsøkes det å gjøre akkurat årets valg til det store miljøvalget. Og noen valg er man nærmere å lykkes enn andre, men hovedregelen har likevel vært at det store miljøvalget har uteblitt.

Debatt, mener man, er krangling, og må unngås for enhver pris, med mindre det handler om noe annet enn miljøpolitikk.

I motsetning til våre naboland kutter vi ikke klimagassutslippene. Vi bygger ut motorveiene, mens togskinnene forfaller. Landet gror igjen av pøbelgran, samtidig som vi ikke klarer å nå målet om å verne nok produktiv skog. Plastavfallet hoper seg opp, og maten vi kjøper går ofte rett i søpla. Norge er en frihavn for oljelobbyen i en verden der de ellers oftere og oftere møter motstand. Kort sagt, vi er i ferd med å mislykkes i mange av vår tids største miljøkamper. De som har giftet seg med strategien som førte oss hit, bør i denne valgkampen søke om skilsmisse.

Klimakommunikasjon

«Klimaendringene er vår tids viktigste sak!» har blitt et politisk refreng, som gjentas til det kjedsommelige. Mange mener dette stemmer objektivt sett, men det stemmer i hvert fall ikke for velgere her til lands. Hvert år lanserer Kantar TNS klimabarometeret. Det er en omfattende meningsmåling som stiller et representativt utvalg av befolkningen spørsmål som dreier seg om klima. Som for eksempel hva de mener om ulike klimatilpasningstiltak, om de mener de har opplevd klimaendringene selv, og hvor viktig klimaendringene er som politisk sak.

Jevnt over kommer klimaendringene høyt som politisk sak på Klimabarometeret, med en topp i 2015, men har igjen falt bak andre saker som arbeidsledighet og helse. Noen kommentatorer på høyresiden mener at innvandringssaken ties ihjel, men den stikker også her av med brorparten av oppmerksomheten, som i offentligheten ellers.

Hvordan vi som samfunn skal få folk til å bli mer opptatt av klimaendringer, slik at de prioriterer både å legge politisk press på ledere og å gjøre adferdsendringer som å fly mindre og ta mer tog, har vært en konstant hodepine for miljøbevegelsen. Klimapsykolog Per Espen Stoknes er den i Norge som muligens er mest kjent for å ta denne debatten, blant annet med boka «What We Think About When We Try Not To Think About Global Warming». Stoknes mener klimasaken rammes inn feil av politiske ledere og eksperter, og ønsker seg en mer positiv og motiverende klimakommunikasjon.

Samfunnsforsker og stipendiat i sammenlignende politikk, og miljøengasjert velger, Olav Elgvin, mener derimot at det er på tide å kommunisere at faren vi står overfor, er apokalyptisk. At det er på tide å få panikk. Hans poeng er at teorien om at folk reagerer på frykt med avmakt og fornektelse fremfor politiske mobilisering er feil. Vi kan i det minste konkludere med at vi ennå ikke har funnet den helt riktige måten å kommunisere klimaendringene på.

Samling i bunn?

Den partipolitiske delen av miljøbevegelsen, derimot, later til å mene at de har funnet riktig måte å kommunisere om klima på, men dethandler ikke om hva slags «framing» som fører til handling. I stedet handler det om partitaktikk. Ideen er at de partiene som ønsker radikal klimahandling må stå samlet, og samtidig angripe de partiene som ønsker mindre radikal klimahandling. La oss kalle det de grønne partiene mot de grå partiene. Debatt innad i rekken av de grønne partiene tolereres stort sett dårlig. Debatt, mener man, er krangling, og må unngås for enhver pris, med mindre det handler om noe annet enn miljøpolitikk.

Logikken ser ut til å hvile, i det minste delvis, på at kampen om miljøvelgere er et nullsumspill. Skulle for eksempel Venstre vinne kampen om miljøvelgere, tenker man seg, ville de kanskje kunne få for eksempel 6 prosent oppslutning, samtidig som de to andre som kjemper om sakseierskapet til miljø – SV og MDG – kanskje ville havnet under sperregrensen med 3 prosent hver. Med 6 + 3 +3 risikerer man ikke å få mer enn 10–12 mandater, mens 4 + 4+ 4 gir omtrent 21. Dermed ville faktisk miljøsaken tape, ettersom partiene sammen ville fått færre mandater enn om alle tre hadde havnet like over sperregrensa. Det er i det hele tatt vanskelig å leve livet som parti rundt sperregrensa, og man balanserer ofte på en knivsegg når det kommer til spilltaktiske hensyn.

Likevel: dersom vi skulle trekke én lærdom fra Klimabarometeret de siste årene, så er det at miljøsakens viktighet blant velgere er flytende og kan påvirkes. I 2015 var det en viktig sak for mange velgere, med Paris-forhandlingene samme år langt framme i den kollektive bevisstheten. Samme år fikk Venstre, MDG og SV henholdsvis 5, 5 og 4 prosent av velgerne ved fylkestingsvalget – et resultat til å juble av for mange miljøengasjerte velgere. I 2017 har derimot klimasaken dalt lengre ned, og bare ett av partiene ligger for tiden over sperregrensa på målingene. Mye tyder på at saken ikke er like viktig for velgerne nå, selv om den objektivt sett er viktigere enn noensinne, det totale fraværet av en løsning på krisen tatt i betraktning.

Ikke krangle!

En ting som er påfallende er at den samme taktikken ikke kan overføres til noe annet felt. Vi hører aldri «skolepartiene» oppfordre andre «skolepartier» til å la være å diskutere skole. Eller for den saks skyld «innvandringspartier» som mener man skader saken hvis man stiller opp mot hverandre i debatt. Tvert imot ønsker både partier og organisasjoner på disse feltene denne typen debatt velkommen. Det gjør nemlig saken relevant i valgkampen.

Det er håpløst om velgere som ønsker å stemme på bakgrunn av miljøsaken, ender opp med bare å måtte ta stilling til hvilket miljøpartis helsepolitikk de liker best.

Om media oppfatter at det står et slag om velgerne på feltet, vil det arrangeres debatter og skrives saker. Velgere vil flyttes mellom partiene, men det vil også «produseres» nye velgere fra de større partiene. Velgere som vekkes av engasjementet og tennes av argumentene. Forutsatt, selvfølgelig, at ikke ethvert oppspark til debatt mellom miljøpartiene møtes med indignasjon og anklager om illojalitet.

Hvordan ville for eksempel disse debattene virket for velgerne om oppspark og utspill ble møtt med saklig debatt istedenfor anklager og mistro? Argumentet som brukes, er ofte at vi ikke må bruke energi på å debattere med hverandre, men det store ressurssluket i forbindelse med disse debattene er de evinnelige meta-kranglene mellom rådgivere og medlemmer av de ulike grønne partiene hver gang en slik debatt settes i gang. Som regel om helt ufruktbare ting som hvem som egentlig startet krangelen denne gangen. Her har jeg, som rådgiver i et grønt parti, selvfølgelig syndet grovt selv, men jeg tror fortsatt at det ikke må være sånn, og at konkurransen mellom de grønne partiene dypest sett er sunn for målet om miljøvalget.

Logikken bak strategien om å unngå angrep hviler også på en forutsetning om at miljøpartienes politiske forskjeller er såpass små at det i bunn og grunn ikke har så mye å si hvem av dem man stemmer på. Hvis man har lest meningsmålinger om sakseierskap og funnet ut at man er nummer to på miljø, men best på helse, vil man kanskje helst ha debatten over på helse. Det er allikevel viktig for miljøvelgerne å få vite forskjellen i miljøpolitikk mellom partier som prioriterer miljø høyt. Debatten mellom MDGs forbrukskritikk og Venstres teknologioptimisme er spennende og kan trekke både oppmerksomhet og engasjement. Når miljødebatten så effektivt kan kveles av Ap og Høyre ved å takke nei til alle utfordringer, forblir også klimasaken et teknisk spørsmål om CCS og millioner tonn CO2-ekvivalenter for store grupper av velgerne.

Det er håpløst om velgere som ønsker å stemme på bakgrunn av miljøsaken, ender opp med bare å måtte ta stilling til hvilket miljøpartis helsepolitikk de liker best.

I vår tids aller viktigste sak opplever vi nesten ikke framgang. Da er det vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig at alle slutter opp om strategien som har ført oss hit.

Miljø er noe annet enn taktikk ved forhandlinger eller posisjon i blokk, det er også kunnskap, verdier, kompetanse og ulike innfallsvinkler. Dette må få en plass i årets valg, uten at man da skal bli anklaget for å angripe allierte.

De som heier

Strategien med at «miljøpartiene» skal stå samlet, har også bred støtte blant organisasjonene i miljøbevegelsen. Istedenfor å heie på debatten på sitt felt, er de ofte raskt ute med å dysse ned og mane til ro når debatter (eller «krangling») oppstår mellom de grønne partiene. Organisasjonene i miljøbevegelsen har prisverdig kjempet hvert eneste valg for å få valget til å handle om miljø, for eksempel gjennom initiativer som Klimavalgalliansen. Disse initiativene har hatt stor betydning for mobilisering av bevegelsen, og kanskje også for oppslutningen om saken ved valgurnene. Organisasjonene har allikevel vært dypt skeptiske til å gjøre saken til en partipolitisk sak slik for eksempel fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene har gjort. Det finnes argumenter for en slik linje, men likevel er det påfallende at det også her er et totalt fravær av mangfold i strategiske vurderinger.

Utenfor partipolitikken startet Stoknes og Elgvin en liten twitter-krangel om hva som skal til for å få folk til å ta klima på alvor – før Stoknes foreslo et både – og: Både negative og positive fortellinger. Man trenger ikke være varige uvenner selv om man er uenige om virkemidlene. Men når status quo ikke gir gode resultater, må man diskutere åpent, og våge å være uenige.

Det er på tide å gjøre opp status og innse det vonde også i partipolitikken. Uansett hva slags forhold man har til dagens strategi, har den ikke fungert. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har i praksis hatt frie tøyler til å la være å kutte utslipp, og mange år til og med øke utslippene med viten og vilje. I vår tids aller viktigste sak opplever vi nesten ikke framgang. Da er det vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig at alle slutter opp om strategien som har ført oss hit.

Da trenger vi faktisk krangling. Både om strategien, men ikke minst om løsningene som skal bringe oss fremover.