Minerva Debatt

Grunnloven er ekskluderende

Grunnloven sementerer en bestemt religion som vår «statsreligion», til tross for løfter om å skille kirke og stat, og til tross for at landet stadig blir både mer sekulært og flerreligiøst.

Grunnloven sementerer en bestemt religion som vår «statsreligion», til tross for løfter om å skille kirke og stat, og til tross for at landet stadig blir både mer sekulært og flerreligiøst.

Vi har nylig feiret vår grunnlovsdag og hyllet både Grunnloven og våre verdier. Alle norske borgere har deltatt, også de som er innvandret til Norge fra fremmede kulturer og som har en annen religion. Grunnloven gjelder jo for alle sammen? Grunnlovens § 2 er slik utformet: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Vår grunnlov er nylig revidert. Man skulle da tro at den ville ta hensyn til det mangfoldet som nå er i det norske samfunnet. Samt at den skal være inkluderende, og ikke minst med bruk av ord som alle kan forstå. Men § 2 er problematisk på flere måter. Jeg holder meg i det følgende bare til første setning i denne paragrafen. (I parentes skal sies at ordet «menneskerettighetene» i andre setning er problematisk).

Den første setningen kan tolkes slik at det bare er de innbyggere som har en kristen arv som er favnet av loven, og som har det riktige verdigrunnlaget. Har alle ateistene (i økende antall) en kristen arv som de vedkjenner seg? Muslimer, hinduer og innbyggere med andre religioner, kulturer og holdninger har ikke et kristent verdigrunnlag. Bryter de da Grunnloven, eller er de ikke omfattet av den? Jeg spør lovgiverne, som en ikke-lovkyndig. Ordet «forblir» må dessuten tolkes slik at det kristne verdigrunnlaget alltid har vært og alltid vil være basis for det norske samfunnet. Også om 100 år, når de etnisk norske er i mindretall. Da må Grunnlovens § 2 endres, til hva?

Både ordet «vår» og ordet «arv» i § 2 utestenger en stadig økende del av befolkningen. Det kollektive «Vi» som gjemmer seg bak ordet «vår» kan ikke være annet enn majoritetsgruppen av etnisk norske. Det ordet er ekskluderende i seg selv. Og hvilken «arv» er det egentlig snakk om her? Har alle etnisk norske arvet det samme verdisynet, de samme holdningene – og hvor langt tilbake går denne arven? Kanskje fra da Norge ble kristnet. Et annet problem er ordet «verdigrunnlag», som altså skal baseres på kristendommen og humanismen. Men hvilke verdier er det tale om?

Det er en nærliggende tolkning at Grunnloven ekskluderer alle de borgere som hverken kjenner til eller deler denne kristne arven. § 2 sier indirekte at Norge er et kristent land, til tross for at en stadig økende del av befolkningen har en annen religion (eller ingen religion i det hele tatt), kultur, moral og holdninger. I sum det som Grunnloven kaller «verdier». Er Grunnlovens § 2 et forsøk på å definere det som kalles «norsk»?

De ikke-troende har fått sitt gjennom ordet «humanistisk» i nevnte paragraf. Men bare tilsynelatende. Også her oppstår problemer; til og med det lille ordet «og» kan tolkes forskjellig. Når kristne og humanistiske verdier sammenbindes slik, betyr det at disse adjektivene/egenskapene er sidestilte, eller at de kompletterer hverandre? Har humanistene i landet verdier som de kristne ikke har – og omvendt? Og har Norge som sådan egentlig en humanistisk arv? Denne arven skal ifølge Grunnloven være vår egen, og da må vi nødvendigvis ha en spesifikk norsk humanisme og norske humanister som referanse. Den lenken er uansett veldig tynn. «Humanistisk» forbinder vi nordmenn primært med Human-Etisk Forbund – en forening for ikke-troende. Som arrangerer humanistisk dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Og et fakultet på universitetene som kalles Humanistisk. Der driver de med humaniora. Men det er antagelig den vide, klassiske humanisme-tradisjon lovgiverne her har tenkt på (kan de virkelig så mye historie på Stortinget?), ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom. Alle ikke-troende humanetikere har grunn til å føle seg lurt her. Vi kan heller ikke regne med at de som leser denne paragrafen forstår at den sikter til humanistene på Kontinentet for flere hundre år siden, som til alt overmål var troende. Når dette ordet står i den moderne Grunnloven, så må vi anta at alle leser det som en allusjon til det moderne human-etiske og sekulære livssynet.

Det kan virke som om de som har laget denne teksten implisitt har forutsatt at alle norske borgere – uansett bakgrunn og religion – har de samme verdiene. Eller at Grunnloven nærmest påbyr dem å ha det. Hvis lovgiverne mener at det eksisterer ulike verdier i det norske samfunnet – basert på forskjellige religioner og kulturer – så burde de ha vært så modige at de presiserte det i teksten. Når de ikke har gjort det, så må man ha grunn til å anta at Stortinget mener at vestlige verdier basert på kristendommen er best, for oss alle. I teksten ligger det faktisk en slik rangering. Dermed ekskluderes en stadig økende del av befolkningen med en annen eller ingen religion.

Også § 4 er problematisk. Den lyder slik: Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Her har lovgiverne pålagt alle norske konger i fremtiden å vedkjenne seg en spesiell variant av den kristne tro. Det sies at kong Harald selv har villet ha denne formulering, og at lovgiverne – som egentlig var imot en slik paragraf – bøyde seg for hans ønske. Hans etterkommere på tronen kan da ikke konvertere til islam, katolisismen eller jødedommen uten å bryte Grunnloven. Hvorfor ikke bare skrive: «Kongen velger selv hvilken religion han eventuelt vil bekjenne seg til»? Dersom da dette er noe som skal stå i vår grunnlov, hvilket det selvfølgelig ikke er.

Grunnloven sier indirekte at Norge er et kristent land, ved at det i § 9 står at Kongen påberoper seg hjelp fra Gud den allmektige og allvitende til å utøve sin gjerning. Ganske utrolig at overtro kan grunnlovfestes. Troverdigheten til stortingsrepresentantene som har vedtatt dette er hermed forduftet. Trenger Kongen virkelig hjelp fra en ånd, og hvordan vet han og Stortinget at denne ukjente ånden er både allmektig og allvitende?

Begge disse paragrafer sementerer en bestemt religion som vår «statsreligion», til tross for løfter om å skille kirke og stat, og til tross for at landet stadig blir både mer sekulært og fler-religiøst. Dette understøttes ytterligere av § 16, der det står: Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Jeg skal ikke her ta opp alle de problematiske sidene ved fortolkning av denne teksten. Verst av alt er at den i det hele tatt står i Grunnloven.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden