Grunnloven er ekskluderende

Grunnloven sementerer en bestemt religion som vår «statsreligion», til tross for løfter om å skille kirke og stat, og til tross for at landet stadig blir både mer sekulært og flerreligiøst.

Publisert Sist oppdatert

Grunnloven sementerer en bestemt religion som vår «statsreligion», til tross for løfter om å skille kirke og stat, og til tross for at landet stadig blir både mer sekulært og flerreligiøst.

Vi har nylig feiret vår grunnlovsdag og hyllet både Grunnloven og våre verdier. Alle norske borgere har deltatt, også de som er innvandret til Norge fra fremmede kulturer og som har en annen religion. Grunnloven gjelder jo for alle sammen? Grunnlovens § 2 er slik utformet: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Vår grunnlov er nylig revidert. Man skulle da tro at den ville ta hensyn til det mangfoldet som nå er i det norske samfunnet. Samt at den skal være inkluderende, og ikke minst med bruk av ord som alle kan forstå. Men § 2 er problematisk på flere måter. Jeg holder meg i det følgende bare til første setning i denne paragrafen. (I parentes skal sies at ordet «menneskerettighetene» i andre setning er problematisk).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her