Kommentar

Gruppepress i presseklubben

Bilde: Bjørn Erik Pedersen / Wikimedia commons

Jon Hustads trivielle unøyaktigheter får norsk presse til å hyperventilere.

Under tittelen «gruppesex i presseklubben» oppsummerte den norske journalisten Jon Hustad et år med sexskandaler i norsk politikk for den danske Weekendavisen.

I saken beskriver Hustad i korte trekk skandalene til både Tonning Riise, Borten Moe og Trine Skei Grande. Men i særlig grad utbroderer Hustad hendelsesforløpet i Giske-saken og om hvordan både Kristian Skard og Fridtjof Jacobsen, som dekket Giske-saken for henholdsvis Dagens Næringsliv og VG, begge i dag har forlatt sine stillinger, og har innledet forhold med Arbeiderparti-politikerne Hadia Tajik og Jette Christensen som begge var toneangivende stemmer i eget parti i striden om Giske.

Det er mulig Hustad angrer ganske godt på dette nå, for teksten har utløst total fordømmelse fra flere prominente stemmer i norsk presse. I sosiale medier har både Anders Giæver i VG og Jens Kihl i Bergens Tidende tatt til ordet for at Hustad må beklage innholdet. Marie Simonsen er i harnisk over saken på sin podcast hos Dagbladet. Og det pågår en skarp debatt hos Medier24 om hvorvidt Hustad, og Nettavisen som har republisert, bør bli felt i Pressens faglige utvalg.

Til slutt har også danske Weekendavisen valgt å trekke Hustads tekst på grunn av det avisen selv omtaler som påstander det ikke er dokumentasjon for.

Disse forhold er ifølge Weekendsavisens beklagelse følgende:

A: At Hustad hevdet at Tajik oppfordret andre kvinner til å varsle på Trond Giske – uten at det finnes dokumentasjon for å hevde det.

B: At det eneste grunnlaget for den første saken til Kristian Skard og Tore Gjerstad i Dagens Næringsliv, der de skrev at det verserte et rykte om Giske, var en SMS Giske hadde sendt til en ung kvinne.

C: At Hustad antyder at Tajik var kilde på Skards saker om Trond Giske – og at disse allerede på dette tidspunkt hadde innledet et forhold.

La oss gå gjennom disse tre en etter en.

A: Det er mulig å kritisere Hustads grunnlag for å hevde det han gjør. Hvorvidt Tajik oppfordret andre til å varsle på Giske, er et litt åpent spørsmål. Men i en sak hos Dagens Næringsliv den 13. desember, som omhandler Giske-saken, uttaler hun i det minste følgende:

«Kommer det historier til overflaten om at noen i konkrete situasjoner har brutt tillit eller opptrådt uetisk, må det selvsagt meldes fra om og tas tak i, ikke minst om samme person ber om partiets tillit og tilgang til mer makt.»

Det er selvsagt mulig å hevde at dette utsagnet er helt generelt og ikke omhandler Giske spesifikt. Men det er ikke akkurat noe stort presseetisk overtramp om noen skulle tolke det som et utsagn mer eller mindre direkte relatert til ham. Følgelig fremstår dette som rent flisespikkeri.

B: Hustad kan formodentlig neppe dokumentere at DN kun brukte historien om Giskes SMS som grunnlag for sin første sak i avisen. Dagens Næringsliv kjente nok til flere saker, og i den første saken om Giske som DN skrev, gjøres det henvisninger til flere hendelser, blant annet at Giske også skal ha oppsøkt et omkledningsrom. Men som Hustad skriver i sin sak, ble det relativt tynne eksplisitte grunnlaget for saken påtalt allerede da det skjedde, blant annet av Bjørgulv Braanen.

Det blir derfor feil når Hustad skriver som han gjør i Weekendavisen at den eneste dokumentasjonen var «en ung, anonym kvinde, der havde vist ham en sms, hvori Giske forhørte sig om en efterfest».

Denne feilen er likevel av en ganske triviell karakter, av en type som gjøres i norske presse ganske ofte. I seg selv er heller ikke denne feilen noe som skulle tilsi at hele Hustads sak trekkes, fremfor å kun oppdatere teksten.

C: At Kristian Skard og Hadia Tajik skulle ha innledet et forhold allerede da Giske-saken stod på, og at Tajik samtidig var Skards kilde i sakene han førte i pennen om Giske, er en alvorlig anklage – som det heller ikke finnes noen dokumentasjon for. Om dette stod i Hustads tekst, ville det i seg selv vært en god grunn til å trekke saken.

Men dette står faktisk ikke i teksten Hustad har forfattet i Weekendavisen. Han skriver i stedet:

«Men Jacobsen var ikke alene om at komme sammen med en ung kvinde fra Arbeiderpartiet. Også Kristian Skard har fundet sig en kæreste, og hun hedder Hadia. Hvis nogen skulle have lyst til at spekulere på, hvem Verdens Gang og Dagens Næringsliv har brugt som kilder, tja … Verdens Gangs ledelse har udtalt, at man vil gøre alt for at genoprette tilliden til læserne. Man kan måske mene, at det er lidt sent. Især Giske må mene sådan. Bortset fra det viser meningsmålingerne, at norske vælgere har stadig mindre tillid til både politikere og journalister.»

I denne delen av teksten slår Hustad fast at Tajik og Skard er kjærester, antyder at Skard kan ha brukt Tajik som kilde i sine saker, men sier ingenting om at de to kan ha vært kjærester på dette tidspunktet. Med andre ord setter Hustad frem både gin og tonic. Men han overlater selve produksjonen av cocktail til leseren.

Det er forståelig om både Hadia Tajik, Kristian Skard og Dagens Næringsliv synes det er ubehagelig og ufint med en slik spekulativ formulering. Kall det gjerne et lite journalistisk overtramp. Spørsmålet er hvor dramatisk dette er presseetisk. Norske presse trekker jevnlig koblinger mellom aktører og potensielle motiver de kunne tenkes å ha, uten at dokumentasjonen er overveldende.

Pressen kan heller ikke la være å stille spørsmål om mulig bevisste og ubevisste koblinger. Både Jacobsen og Skard har under litt ulike omstendigheter forlatt sine stillinger i de to avisene. I Jacobsens tilfelle har VG selv hatt behov for å gjennomgå saker tilbake i tid for å undersøke om den journalistiske integritet kunne ha vært trukket i tvil.

For Skards del har vi ikke noen holdepunkter for å anta dette. Hustad burde vært tydeligere og ryddigere her. Det er et helt greit synspunkt. At det skulle være det største presseetiske overtrampet siden Svartedauden å lure på om noen av de involverte kan ha kjent på en bevisst eller ubevisst tiltrekning tidligere – også om det skulle være feil – er imidlertid ikke åpenbart.

Fra VGs side er det uansett klart at de beklager at hendelsesforløpet innbyr til nettopp spekulasjoner. Da er det også begrenset hvor mye resten av pressen kan hisse seg opp over at noen faktisk også spekulerer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden