Ideer

“Grusomt, men nødvendig”

Breiviks lukkede tankeunivers er et radikalt paradigme. Innenfor dette er han en rasjonell soldat. Et filosofisk sideblikk på 22. juli-markeringen.

Breiviks lukkede tankeunivers er et radikalt paradigme. Innenfor dette er han en rasjonell soldat. Et filosofisk sideblikk på 22. juli-markeringen.

Overlevende fra Utøya berettet om Anders Behring Breiviks uhyggelig demonstrative følelseskulde idet han skyter ned for fote og dreper forsvarsløse barn, ungdom og ledere.

Alt tyder nå på at dette totale fraværet av skrupler – individualmoralske og emosjonelle – må bunne i mentale defekter hos gjerningsmannen, også sett på bakgrunn av de forskrudde og irrasjonalistiske begrunnelser Breivik selv har gitt for udåden.

Det er definitivt ikke riktig som han selv har påstått, at han opplevde massemordet som ”grusomt”  (”– men nødvendig”). Overlevende har fortalt hvordan han kunne bryte ut i et begeistret ”yes!” da han klarte å felle undommer rundt seg med velrettede skudd, som om han skulle befinne seg i det voldelige, interaktive krigsspillet ”World of Warcraft”.

I et forsøk på å forstå det vedvarende og sykelige fraværet av sosial empati hos Breivik, har flere kommentatorer på markeringsdagen 22. juli lagt avgjørende vekt på hans oppvekstvilkår, med en fraværende mor (og far), resulterende i et ensomt barn overlatt til seg selv, og der den virtuelle dataverden blir arenaen hvor hans grandiose ego kompensatorisk endelig får spille seg ut.

Det kan imidlertid være nyttig å få med seg at Breiviks terrorisme utspiller seg innenfor en faktisk eksisterende, strukturert og normativ verden, der normativiteten blir pervers og abnorm.

Innen militærvesenet trenes og drilles soldaten systematisk i etablering av slike ufølsomhetsbarriérer.

Den rasjonelle irrasjonalisme
Det er således verdt å merke seg hvilke deler av hans resonnementer som, isolert sett, de facto er rasjonelle, også hva angår den groteske skruppelløsheten han demonstrerte under de rettslige avhørene.

Det er når han identifiserer seg og vil framstå som ”soldat”. Innen militærvesenet trenes og drilles soldaten systematisk i etablering av slike ufølsomhetsbarriérer. Depersonalisering og dehumanisering er her stikkord. ”Fienden” må bli en abstrakt figur strippet for medmenneskelignende atributter, følgelig lett å ”ta ut”.

Hele det militære språket er gjennomsyret av slike operasjonelle begreper anvendt som eufemismer, det vil si forskjønnende omskrivninger av drapet, og hvis hensikt er å suspendere allmennmoralen i kampsituasjoner: ”eliminere”, ”nedkjempe”, ”ta ut”, ”uskadeliggjøre”, ”forsvare”.

Soldaten må også depersonalisere og dehumanisere seg selv, ved å la seg bli ”soldat”, styrt av innøvde, drillede ryggmargsreflekser, og ikke en person prisgitt sin individuelle redsel, frykt og paniske flukt- og deserteringsresponser.

Det dehumaniserende systemet har altså en formålsrasjonell legitimitet, så dårlig vi enn liker det. Så sant soldaten bare befinner seg innenfor Folkerettens definisjoner av en ”rettsfundert krig” (nå med FN-mandat), samt overholder de ulike folkerettslige konvensjonene (hvorav Folkemordskonvensjonen av 1948 og Genève-konvensjonens regler for ”human” krigføring er de to viktigste), er denne klassifikatoriske ”soldaten” som beskyter og dreper ”fiender” en mass, derfor ikke en ”iskald massemorder” som begår ”bestialske mord”, ”overlagte drap” eller ”massakre”.

Drap, slik rangert og definert, blir strafferettslige termer knyttet til individual- og samfunnsmoralen, ved at det blir den eller de individuelle aktørene som blir stilt direkte til strafferettslig ansvar, som ved Krigsforbryterdomstolen i Haag.

En ”soldat” begår altså ikke ”mord”.

En ”soldat” begår altså ikke ”mord”. Den skyldfølelsen og de skruplene – og ikke minst den anger – soldaten måtte ha pådradd seg under eller etter krigshandlinger, er ikke normative; det er ikke noe han eller hun bør ha, men er uttrykk for ”psykiske reaksjonsdannelser”, eller ”posttraumatisk stress syndrom”. Dette er et eksempel på hvilken fundamental betydning etiske klassifikasjoner – ofte direkte og ureflektert – har for vår perseptuelle følsomhet og forståelse.

Soldat eller morder?
Det er denne type legitim supendering av allmennmoralen med sammenhørende ufølsomhetslegitimering Breivik tydeligvis vil bedømmes ut fra og som han imiterte: Soldatens.

Men Breiviks massakre kan altså tolkes tvetydig: Som både individuell og som ideologisk. På den ene side synes det således her – på det individuelle plan – å foreligge et sprikende gap, en ”missing link”, mellom ”er” og ”gjør”, mellom det å hate eller avsky en gruppe mennesker og deres meninger, og det å massakrere dem med kaldt blod, og som indikerer abnorme forutsetninger hos udåderen.

På den annen side er dette hatet ”ideologisert”, der altså islam blir systematisk og endimensjonalt tolket som islamisme, en voldelig og undertrykkende religion, som han proklamerte i sitt beryktde manifest 2083 – A Europeen Declaration of Independence, og der den kontrære, normaliserte, legitime kontra-volden blir soldatens, på vegne av ideologien.

Sinnsyk eller ideologisk “gal”?
Den imiterte soldatrollens normative skruppelløshet spiller følgelig en sentral rolle i bedømmelsen av Breiviks tilregnelighet: Med sine åpenbart svekkede sjelsevner er han her snarere ideologisk ”gal” enn sinnssyk.

Det kan være nærliggende å sidestille Breiviks lukkede tankeunivers med de mest radikale versjoner av Thomas S. Kuhns såkalte paradigmeteori.

Det kan således være nærliggende å sidestille Breiviks lukkede tankeunivers med de mest radikale versjoner av Thomas S. Kuhns såkalte paradigmeteori. Her er ingen vitenskapelig teori ”sannere” enn noen annen, og her er det ikke tale om ”utvikling” eller ”framskritt” i forskningen, kun om intern logisk sammenheng og selvbekreftelse, altså koherens.

Det skremmende ved slike sirkulære ”paradigmer” som Breiviks er nettopp deres internt logiske uangripelighet, gitt verdihierarkiet i premissene, og gitt at disse er rasjonalt koherente, altså internt selvbekreftende. Det er ifølge Kuhn ikke mulig å sannhetsbestemme slike paradigmer, fordi de ikke er sammenlignbare, de er inkomensurable. Deres ”sannhet” blir beroende på forskerens tro og preferanser.

Breivik er i så henseende en nifs eksemplifikasjon av denne ”paradigmatiske” kvasi-fornuften, praktisk talt utilgjengelig for kontra-argumentering innenfor sine hermetisk lukkede grenser.

Breiviks radikale konsekvensialisme
I idéhistorisk sammenheng kan innholdet i Breiviks ”paradigme” betraktes som en ekstrem form for konsekvensialistisk nyttemoral, altså utilitarisme, som kjent opprinnelig utformet av sosialreformatoren Jeremy Bentham (1748-1832).

Benthams mål var ”størst mulig lykke for flest mulig”, idet han antok at lyst og smerte var de to suverene herrer som styrte menneskene. Disse elementene mente han kunne summeres og substraheres mot hverandre som i en økonomisk profittkalkyle, hvor for eksempel intensitet og varighet og antall involverte personer kunne gis vektall, og hvis pluss eller minus i sum anga handlingens god- eller dårlighet.

I en slik summasjon ville så et tallmessig overskudd av godhet kunne – prinsipielt – oppveie et hvilket som helst negativt onde. En handling blir altså normativt riktig når bare denne ene betingelsen av optimalt overskudd av lyst, velferd og lykke i forhold til smerte, lidelse og ulykke er oppfylt.

Det er derfor tillatelig med hensikt å drepe uskyldige for å redde flere andre uskyldige, og desto mer tillatelig å drepe potensielt skyldige for å redde atskillig flere uskyldige, som i Breiviks verdikalkyler.

I denne ekstreme form for konsekvensialisme er det altså summen av konsekvensenes god- eller dårlighet som teller normativt, ikke isolert handlingene som produserer dem. Immanuel Kants velkjente diktum at mennesket alltid skal være et mål i seg selv, og aldri et målrealiserende middel, gjelder ikke her.

Det er derfor tillatelig med hensikt å drepe uskyldige for å redde flere andre uskyldige, og desto mer tillatelig å drepe potensielt skyldige for å redde atskillig flere uskyldige, som i Breiviks verdikalkyler. Her blir det spørsmål om hvilken egenvekt individene hver for seg eller gruppevis skal ha i kalkylen, beroende på klasse, etnisitet, religion, nasjonalitet eller idéologi, og om hvilke individer som overhodet skal bli funnet verdige til å telle med i den.

Vi kjenner her lett igjen ikke bare terrorismens begrunnelser, men også samtlige av det tyvende århundrets totalitære idéologier og regimer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden