Kultur

Gud kom tilbake – hva pokker gjør vi nå?  

Norsk kulturliv har en ustoppelig appetitt etter å beskrive meningsløsheten, skriver Nicolai Strøm-Olsen.

Bilde: Dag Jenssen / Det Norske Teatret

Vi greier fint å forholde oss til religiøse innvandrere, men vet ikke hvordan vi selv skal takle religiøse opplevelser.

TEATER

  • Openberringa
  • Av Mattias Andersson
  • Det Norske Teatret
  • Spilles frem til 16. mai

Mikael (Frode Winther) er en velstående middelaldrende mann som kanskje jobber som direktør på et teater eller et museum. En kveld får han et kall. En engel forteller ham at han skal vise omsorg og kjærlighet for en utstøtt kvinne ved navnet Maria (Magdalena Sousa Helly-Hansen).

Etter en stund får hans kone Susanna (Ellen Birgitte Winther) rede på kallet. Nå må hun finne ut hvordan i alle dager hun skal forholde seg til mannens åpenbaring.

Jennifer (Kaia Varjord) kommer fra en helt annen del av byen. Hun er en ung kvinne som har begått en grusom handling. Nå sitter hun i samtale med Niklas (Jon Bleiklie Delvik), en sosionom som jobber med vanskeligstilt ungdom. Målet med samtalen er å starte en prosess med å komme tilbake til samfunnet etter den grusomme handlingen.

I et søppelrom krangler de to narkomane brødrene Sam (Espen Løvås) og Tim (Karl-Vidar Lende).

Disse fire historiene handler på hver sin måte om åpenbaringer, eller kall, og hvordan omverdenen forholder seg til kallet. De kobles sammen i Mattias Anderssons stykke Openberringa, som spilles på Det Norske Teatret.

Stykket, som virkelig er verdt å se, drar sammen mange eksistensielle betraktninger og trekker inn alt fra #MeToo-debatten til latterliggjøring av det offentliges arbeid mot radikalisering. Det er rett og slett så mye å ta tak i at jeg er nødt til å begrense meg til selve kjernen: åpenbaringen.

Sjokk, angst og vantro

At Gud er tilbake, vet vi egentlig. De siste årene har vi igjen sett religiøse kriger. Nordmenn reiser for å kjempe for Guds vilje. I enkelte land får religionen en sterkere rolle i politikken. Allikevel tror jeg at for de aller fleste etniske nordmenn er regionen tilbake på samme måte som sosialismen plutselig er «in». Jeg registrerer at flere vil stemme Rødt, at ordet ikke brukes som skjellsord, men ennå angår det ikke meg.

For religion angår færre av oss nå enn for 50 år siden. For religiøse er det et problem. Det slo meg da jeg leste Hermund Haalands nyeste bok «Samfunnsbygger». Tidlig i boken er det en historie om et ungt par, som deltar på en kristen samling, og får et kall – og bestemmer seg for å leve livet sammen med Jesus.

Og det er på dette tidspunktet at jeg merker kommunikasjonsutfordringen. Jeg klarer ikke å relatere meg til dette parets historie. Jeg har ingen problemer med å forstå at en person reflekterer over metafysiske spørsmål, og kommer frem til at vedkommende tror at det finnes en Gud. Det er det sterke kallet – som fyller en personen med kjærlighet eller en følelse av at noe må gjøres – som rett og slett er totalt fremmed.

Jeg tror min oppfatning deles av mange i samfunnet. Vi sliter med å forstå den den følelsesladede religionen.

Susanna er nok en av dem som sliter med å forholde seg til følelsesladet religion. Men hun må ikke bare forholde seg til kallet som et premiss i en bok. Det er blitt et premiss i hennes liv. Det er hennes mann, far til hennes datter, som nettopp har fått et kall. Hun reagerer med sjokk, raseri og vantro, i akkurat den rekkefølgen.

I det Mikael får kallet, er han ikke i stand til å begripe kjærlighet og omsorg på noen annen måte enn ved å ha sex.

Jeg vil tro svært mange ville kjent seg igjen i den reaksjonen hvis de ble fortalt at ektefellen plutselig fikk et kall og ville vise omsorg for en tiggerkvinne kalt Maria. Det er ikke mange formildende omstendigheter rundt det som skjer videre: Rett etter at han får kallet, løper Mikael ut og leter etter Maria. Utenfor et supermarked finner han en utenlandsk tigger – og etter en kort samtale har han sex med henne. I Susannas øyne er det mulig at at han har fått en psykose, eller at han ville gjøre et overgrep. Men et kall?

Hennes reaksjon minner om reaksjonen til Niklas, som etter mange forsøk har klart å få Jennifer i samtale. Når han hører at hun ble motivert av Gud til å gjøre sin handling, blir han satt ut. Spesielt når hun spør om han tror på Gud. Han forstår ikke helt at det er relevant, men svarer famlende, og holder også en monolog om at i dette landet er forholdet til Gud personlig og du kan tro på den guden du vil. Fra Niklas sitt perspektiv hadde det vært mye bedre om hun kunne vært motivert av dårlige oppvekstsvilkår, en ustabil familiesituasjon eller en materiell forklaring.

Hvem som tror

Jennifer er i seg selv en interessant karakter, for hvem er hun? Jeg forstår selvsagt ikke hva hun har gjort – det avsløres sent i stykket. Har hun drept et familiemedlem, svindlet staten eller systematisk mobbet noen over sosiale medier til selvmord? Det er ikke godt å si. At hennes handling er motivert av Gud, kommer som en overraskelse – og da Niklas kommer med påstanden om at i dette landet er forholdet til gud personlig og du kan tro på den guden du vil, slår det meg at kanskje hun har minoritetsbakgrunn? Hvorfor skulle han ellers komme med en slik påstand?

Allikevel er det nok trolig slik at faren for å misforstå et eventuelt kall, er større i dag enn for 200 år siden.

Poenget er at hadde denne skikkelsen hett Jasmina eller Ali, ville det neppe overrasket noen at vedkommende var troende. Mange hadde kanskje umiddelbart tenkt at handlingen måtte være et gjengoppgjør eller kanskje et terroranslag. For meg fører det i alle fall til at jeg stiller spørsmål ved hva jeg forventer av hvem.

Et annet grep er at Maria fremstilles som en ung hipster, selv om hun har opplevd at mann og barn er drept i borgerkrig, og har rømt hele veien til Vesten. Jeg er ikke sikker på om det grepet fungerer like godt.

Vi forstår ikke lenger religiøse opplevelser

I søppelrommet krangler de to brødrene om sin oppvekst. Den ene er kledd som en sliten gamer, den andre i smoking, og dette er etter min mening den minst interessante delen av stykket. Likevel går noen trekk igjen her: Idet en av dem siterer Bibelen, får den andre angst. Det er i denne fortellingen at det jeg oppfatter som et sentralt budskap i stykket blir presisert. Sam forteller om en gang han gikk seg vill like ved sommerhuset og beskriver et øyeblikk «hvor han ikke visste hvor han kom fra – eller hvor han skulle hen».

Min tolkning er at – med ett unntak – forstår egentlig ingen av stykkets karakterer hvor de kommer fra.

Det er på det tidspunktet Gud er tilbake i deres liv – og hva pokker gjør de med det?

En konsekvens er at det ikke kun er omgivelsene som ikke forstår de religiøse opplevelsene. Jeg vil hevde at heller ikke Mikael eller Jennifer er i stand til å tolke sine kall. I det Mikael får kallet, som i og for seg ikke er ulikt kall i Bibelen, er han ikke i stand til å begripe kjærlighet og omsorg på noen annen måte enn ved å ha sex. Det samme kan sies om Jennifer, som forstår budskapet om å skaffe seg rom for sine folk som det samme som å prøve å gjennomføre et terroranslag. En parallell til Moses er åpenbar.

Denne faren for at kall misforstås, er ikke ny. Den katolske kirken har både skriftestol og åndelig veiledning for blant annet å hindre at mennesker misforstår sine kall – og det er derfor de insisterer på at ingen har et personlig gudsforhold. Allikevel er det nok trolig slik at faren for å misforstå et eventuelt kall er større i dag enn for 200 år siden. Færre går i kirken, historiene om å få kall er falt ut av vår kollektive bevissthet. For 200 hundre år siden ville nok også Susanna og Niklas hatt mer kunnskap om hvordan vi kan forholde oss til folk som får kall.

Unntaket fra denne historien er Maria. Hun vet utmerket hvor hun kommer fra og kjenner sin religion godt. Idet hun møter Mikael – som har fått et kall og oppfører seg som han gjør – tolker hun det som det ultimate beviset på at Gud ikke eksisterer. Når hun møter Mikaels misforståtte tro, mister hun følelsen av hvor hun skal hen.

Hvor skal vi hen?

Det bringer meg til spørsmålet: hvor vi skal med livene våre? Min tolkning er at både Jennifer og Mikael får kallet nettopp fordi de ikke vet hvor de skal i livet. Det er på det tidspunktet Gud er tilbake i deres liv – og hva pokker gjør de med det? De får et kall, gjør en handling, og så?

Åpenbaringene gir dem ikke denne meningen. Mikaels løsning – etter kallet – kan nesten virke som å gå til grunne.

Den gjennomtrengende følelsen i stykket er akkurat denne tomheten. Ingen vet egentlig hvor de skal gå videre. Ingen vet hvor de kommer fra eller hvor de skal. Inntil videre lever alle stykkets karakterer liv uten mening.

Jeg klarer ikke å slutte å forundre meg over kulturlivets ustoppelige appetitt etter kulturuttrykk som formidler meningsløshet – senest Vi må snakke om Faust på Nationaltheatret. Det kan virke som om de som jobber i kulturlivet har byttet ut religion med kultur – og nå sliter med å forstå samtidskulturen. Openberringa er et tankevekkende stykke som virkelig er verdt et besøk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden