Kultur

Gud på film

En ateist skriver om sine ti favorittfilmer om religion (og sniker inn en om sitt eget livssyn).

En ateist skriver om sine ti favorittfilmer om religion (og sniker inn en om sitt eget livssyn).

Jeg har alt for mange lidenskaper og hobbyer. To av de største er å se film og å lære om religion. Noen ganger kan de to kombineres, og da er jeg virkelig i himmelen. Så da redaktøren for nettstedet religioner.no (som jeg har endt opp som styreformann for) utfordret meg til å lage en liste over mine favorittfilmer om religion, grep jeg sjansen.

Her er ti filmer der religion på en eller annen måte spiller en sentral rolle. Alle er de filmer som har betydd mye for meg, og som jeg gjerne anbefaler andre å se. Noen er filmer som blaserte cineaster vil nikke anerkjennende til, andre vil gi deg cred blant nerdete kultfilmsamlere. Alle filmene klarer å fange noe av det jeg synes er spennende, utfordrende og inspirerende med religion. Og til slutt har jeg sneket inn en film som har fint lite med religion å gjøre, men som presenterer mitt eget livssyn på en aldeles glimrende måte.

Denne listen vil nok avsløre at jeg kan ha litt aparte smak innen både film og religion, men dette er nå en gang mine favoritter. Og dersom du vil dele dine egne favoritter, er kommentarfeltet ditt!

Siddhartha (1972)

Denne filmatiseringen av Hermann Hesses roman ved samme navn er så vakker at du risikerer Stendhals syndrom innen den første halvtimen. Æren for dette tilfaller filmens fotograf, Bergmans faste kamerasvinger Sven Nykvist, som gjør hver scene til et kunstverk å meditere over.

Som romanen forteller filmen historien om Buddhas vei til opplysning. Men et nagende spørsmål for en religionsnerd som meg er i hvilken gradSiddharta er en film om hva buddhisme er, og i hvilken grad den er en film om hva Hermann Hesse mente at buddhisme er for noe. Men dersom filmen handler mer om Hesse enn om Buddha, er det ikke egentlig så nøye. For Siddharta er boken som mer enn noen annen har formet vestlige menneskers ideer om hva buddhisme er for noe, så den er verdifull samme hva.

Og ikke minst er den ekstremt severdig.

Se video av Siddhartha

 Martyrs (2008)

Jeg er glad i skrekkfilm, men denne franske filmen har jeg bannet på at jeg aldri skal se igjen. Vær advart: Selv traileren er sterk kost. Men samtidig er Martyrs en av de mest tankevekkende genrefilmene jeg har sett, så kanskje kryper jeg til korset likevel.

På overflaten kan Martyrs sikkert virke som en spekulativ torturorgie, men filmen tar opp en umåtelig interessant problemstilling. I flere religioner finner man tanken om martyriet: at man gjennom å lide og dø for sin tro blir renset og får særlig tilgang på guddommelig innsikt. Men er et martyrium noe man kan fremkalle, under laboratorielignende forhold?

Jeg skulle veldig gjerne sett teologer diskutere denne filmen, og om noen har noen tips til anmeldelser fra kristen presse blir jeg glad.

Se video av Martyrs

The Message (1977)

I en tid der drittfilmer om islam preger samfunnsdebatten, er dette en strålende motvekt. The Message er en apologetisk mastodontfilm om profeten Muhammeds liv og lære. Dersom du ønsker å forstå hvordan muslimer ser på sin tro og sin tradisjon – eller du bare liker storslåtte filmer – er The Message tre vel anvendte timer. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne den med en av mine absolutte favorittfilmer,Lawrence of Arabia. Ikke bare fordi både The Message og Lawrence… er filmepos som handler om folk som farter rundt i ørkenen og resiterer fra Koranen, men fordi begge filmer rører ved dypt eksistensielle temaer.

Og som et ps til dagens debatt, kan det nevnes at selv om filmen er laget av en muslim, i samråd med skriftlærde, og filmen følger muslimsk billedforbud ved at Muhammed aldri vises (skuespillerne henvender seg til kamera, noe som funker overraskende bra) så gikk det med noen menneskeliv da denne filmen ble lansert også.

Se video av The Message

Youth without Youth (2007)

Eksilrumeneren Mircea Eliade regnes som religionsfagets gudfar, og han er mest kjent for fagklassikere som Det hellige og det profane. Men Eliade skrev også skjønnlitteratur som på glimrende vis fanger den irrasjonelle siden ved religion, som er noe av det som fascinerer meg mest. Få kan fange den mystiske erfaringen som Eliade.

Noe av hans skjønnlitteratur er blitt oversatt til norsk. Det har kortromanen Youth Without Youth dessverre ikke blitt, derimot har den blitt filmatisert av ingen ringere enn regissørlegenden Francis Ford Coppola. Og resultatet er en film som er mange ting. En fortelling om en mann som blir udødelig etter et lynnedslag, jaget av nazistiske agenter, og en fascinerende fabel om reinkarnasjon.

Se video av Youth without Youth

Il vangelo secondo Matteo (1964)

Siden Jesus er vår kulturkrets’ viktigste person, er det laget mange filmer om ham. Og  det ligger kanskje en slags ironi i at det var en homofil, ateistisk marxist som skulle lage det mange mener er den aller beste av dem.

Italienske Pier Paolo Pasolini var noe av den rebell, og hans filmatisering av Marquis de Sades 120 dager i Sodoma er beryktet. Men Pasolini var også en av historiens aller største filmkunstnere. Og Il vangelo secondo Matteo (på norsk: Matteusevangeliet) er en av hans mest kjente verk. Med god grunn.

Ved første øyekast er dette simpelthen en filmatisering av Matteusevangeliet, men under overflaten merker vi selvfølgelig Pasolinis egen personlighet og verdensbilde. Pasoloni viser oss en rebelsk, krevende Kristus, milevis unna genserprestenes kompis-Jesus.

Filmen er slående vakker, men ikke glatt. Som i mange av sine andre filmer brukte Pasolini grep hentet fra nyrealismen. Et av dem var å la rollene fylles av amatører, så Jesus spilles av en jusstudent. Resultatet er at beretningen om Jesus blir enda mer utfordrende.

Se video av Il vangelo secondo Matteo

El Topo (1970)

I en annen tid ville meksikaneren Alejandro Jodorowsky kanskje blitt en sektleder. I stedet har han, i tillegg til en rekke legendariske tegneserier, gitt oss noen av de mest merkelige filmene om religion som er laget. Og i sterk konkurranse med den visuelt utrolige fabelen The Holy Mountain er El Topo er min Jodorowsky-favoritt.

El Topo betyr ”muldvarpen”, som er kallenavnet på filmens hovedperson, en revolvermann som reiser rundt i ørkenen på jakt etter opplysning. Underveis møter han åndelige mestere som han må beseire. Dette er med andre ord en fortelling om jakt innvielse og opplysning, fortalt i språket fra westernfilmer som For en neve dollars. Resultatet må ses for å tros.

Kritikerne har selvfølgelig kjeklet om hvorvidt El Topo er en kløktig sammensmeltning av motiver fra kristen og østlig religion, eller om det hele er en slags pretensiøs syretripp. Kanskje er den begge deler. Men hvem bryr seg, all den tid Jodorowsky har gitt oss historiens første – og sannsynligvis eneste – spirituelle spaghettiwestern.

Se video av El Topo

Satanis: The Devil’s Mass (1970) og Rosemary’s Baby (1968)

Selv om satanisme ikke akkurat er noen stor religion, synes jeg den fortjener to filmer. Grunnen er at det, grovt forenklet, finnes to former for satanisme. Det ene er den satanismen som ble formulert av Anton LaVey, forfatter av The Satanic Bible og grunnlegger av The Church of Satan, og som er en slags humanisme med huggtenner.

LaVeys liv som nyreligiøs tenker, kirkegründer og showmann (han pleide å skryte av å ha jobbet på sirkus) fanges glimrende inn av dokumentarfilmen Satanis, som viser den tidlige Church of Satan i all sin campy prakt. Traileren under var den eneste jeg fant på nettet, så overse de ”vittige” kommentarene.

Se video av Satanis: The Devil’s Mass

Den andre satanismen er den som kun finnes i hodet på visse kristenfundamentalister, feminister og konspirasjonsteoretikere, med mektige menn som tvinger kvinner til å føde barn som skal ofres til Satan og alt det vi kjenner fra åttitallets satanismepanikker. En satanisme som har omtrent like mye felles med Anton LaVeys lære som Sions Vises Protokoller har med jødedom å gjøre. Slike satanismemyter gjøres til storslagen underholdning i det som kanskje er historiens beste skrekkfilm, Roman Polanskis Rosemary’s Baby.

Og siden du muligens lurer: Den satanismen du finner i det norske black metal-miljøet befinner seg et sted midt mellom de to, siden den i stor grad er inspirert at kristne forestillinger om hva satanisme er.

Life of Brian (1979)

Life of Brian er Monty Pythons nest morsomste film (Monty Python and the Holy Grail er en kokosnøtt foran) og en av historiens mest kontroversielle filmer. Historien om den ufrivillige profeten Brian – som til forveksling ligner på en annen langhåret, sandalkledd frelserskikkelse fra Palestina rundt år 0 – ble stoppet av sensuren her i landet, og øyeblikkelig markedsført i Sverige som ”filmen som er så morsom at den er totalforbudt i Norge”.

Jeg kan forstå kristne som synes at korsfestelsesscenene blir litt i overkant, men mange kristne har skjønt at Life of Brian er en film som ikke driver gjøn med Jesus. Life of Brian driver tvert om gjøn med de menneskene som tilber ham – og som er akk så menneskelige. Men ikke bare det, filmen er ganske rammende for oss gudlause også. Satiren over en av vår tids store religionssubstitutter, marxismen, er langt krassere enn mot kristendommen.

Se video av Life of Brian

The Wicker Man (1973)

The Wicker Man har blitt kalt ”skrekkfilmenes Citizen Kane”, men den er vel så mye en musikal eller detektivhistorie. Den er også en av mine absolutte favorittfilmer.

Man stirrer seg lett blind på det ytre ved The Wicker Man – den fantastiske musikken, Christopher Lee i rollen som reddet ham fra å spille Dracula, et klimaks som må ses for å tros, en toppløs Britt Ekland (rumpa tilhører en body double) –  men under overflaten er The Wicker Man en alvorlig film. Kjernen i filmen er konflikten mellom innbyggerne på en liten øy der man har begynt å tilbe førkristne guder igjen, og en mildest talt kristen politimann som skal lete etter et forsvunnet barn.

The Wicker Man er en legendarisk kultfilm, og særlig status har den blant nyhedninger. Blant de snåleste innslagene i min platehylle er en CD med musikk til wicca-samlinger som har flere sanger fra filmen.

The Wicker Mans regissør Robin Hardy kommer forresten til Oslo, nærmere bestemt til Oslo Fright Fest, i november. Og hvis du vil høre meg bable mer om The Wicker Man, skal jeg intervjue Hardy på scenen.

Se video av The Wicker Man

Cosmos, episode 1: The Shores of the Cosmic Ocean (1980)

Dette ellevte bidraget til lista bryter med alle de andre siden den er laget for TV og ikke lerretet. Og den handler knapt om religion i det hele tatt. Grunnen til at jeg sniker den inn er at dette er en glimrende oppsummering av hvordan jeg selv ser på verden. For jeg er ikke religiøs, jeg er ateist og humanist.

Carl Sagans fantastiske TV-serie gir ikke bare et fascinerende innblikk i universets hemmeligheter, men i hvor forunderlig det er å være del av det hele – i noe som nærmest kan kalles en ateistisk unio mystica. En annen berømt ateist, Richard Dawkins, fanger mye av det samme i sine bøker om evolusjon. Så når jeg merker at jeg blir litt misunnelig på mennesker som har regissører som Pasolini til å lage filmer om sine religionsstiftere, koser jeg meg med denne.

Det sier kanskje noe om livssynet mitt at den filmen jeg kommer på som best fanger det er en dokumentar om vitenskapen. Men det har nok også noe med å gjøre hvor godt Sagan fanger hvor mye magi som kan rommes i en vitenskapelig forståelse av verden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden