DEBATT

Tror alle nordmenn egentlig på Gud?

En ny undersøkelse viser at det aldri før har vært færre i Norge som oppgir å tro på Gud. Men kan det være at alle nordmenn likevel tror på Gud?

Publisert

I denne ukens «Sånn er Norge» på NRK av Harald Eia ble temaet tatt opp. Mens verden som helhet blir stadig mer religiøs, ser det annerledes ut i vårt lille hjørne av kloden.

Norsk Monitor ga 31. mai ut tall som viste at det er 48 prosent som oppgir å ikke tro, mens bare 30 prosent gjør det, ned fra 53 prosent i 1985. Men hvor stor tiltro burde vi ha til at slike undersøkelser faktisk rører ved de virkelige problemstillingene?

Det er eksempelvis en ganske moderne oppfinnelse at «tro» er noe som kan reduseres ned til noe nært et quiz-spørsmål, avhengig av en enkelt mental tilslutning.

«Tror du Canberra er hovedstaden i Australia? Tror du at H2O koker ved 100 grader Celsius? Og ja, forresten. Tror du på Gud?»

Men om noen svarer «ja» til at de er en moralsk relativist, men deretter fordømmer all rasisme, uavhengig av preferanser og kultur, og kjemper for sin mørkhudede bror, er det mye som veier tyngre enn det enkle ja-et. Om noen hevder de ikke tror på tyngdekraft, men lever med en forventning om at ting vil falle mot bakken, vil vi foreslå at personen kanskje har misforstått hva «tyngdekraft» refererer til.

Det er god grunn til å tenke at det samme er tilfellet med «Gud». Eia hinter til at reduksjon i gudstro skyldes mer kunnskap, men det kan like fullt være at det motsatte er tilfellet. Om jeg prater med agnostikere og ateister, utfordrer jeg dem gjerne på å beskrive denne «Gud» de ikke tror på. I nær samtlige tilfeller kan jeg samstemme: «Det der tror ikke jeg heller på». Og det har heller få store monoteistiske tenkere i historien gjort.

Det til tross for at få ting har vært diskutert mer i historien enn Gud. For moderne mennesker kan tro på Gud ligne en hobby. En isolert ting som i beste fall kan krydre livet, som trening, god mat, en lidenskap for musikk eller Tolkiens forfatterskap, men som ellers ikke burde være for viktig.

Mange vokser opp i dag uten å måtte skjenke Gud mye tanke. Så lenge vi holder død og katastrofe på avstand, og selv når dype tanker om virkelighetens ultimate fundament kan true med sin ankomst, kan vi forvise dem med å ta frem smarttelefonen eller binge en ny serie på Netflix.

1800-talls filosofen Friedrich Nietzsche kan med rette kalles den største ateisten i moderne tid. Han var godt skolert i filosofi og historie, og forsto at reell ateisme ikke kan kjøpes på billigsalg. Nietzsche hevdet «Guds død» er den største begivenheten i verdenshistorien. Uten kjernen – Gud – som har bundet sammen all idéhistorie i tusenvis av år, rakner alt annet. Vi har ikke lenger noe fast anker for virkeligheten, hvor vi kan kalle noe for «opp eller ned», men vi faller «gjennom et uendelig ingenting».

Logikken er både enkel og vanskelig å forklare. Uten Gud, mente Nietzsche, finnes det ikke noe som reelt sett er sant eller usant, godt eller ondt, bedre eller verre, skjønt eller stygt. Vi er snarere hensatt til personlige preferanser og maktkamp mellom disse.

Jeg kan kalle noe for «godt», fordi det svarer til mine preferanser, men jeg kan ikke hevde at det reelt sett er bedre å elske sin neste enn å utnytte dem. Jeg kan kalle noe for «sant», fordi det stemmer med mine perspektiver, men virkeligheten er ikke lenger på en bestemt måte som gjør meg skyldig til å oppdatere mine perspektiver til en faktisk realitet.

Nietzsche refset sin egen samtid for å ikke forstå dette. Og han ville uten tvil ha refset vår. Vi vil nok protestere på dette, uavhengig av livssyn. At Gud skulle ha noe med alt dette å gjøre, kan virke merkelig – og selv provoserende. Men det kan like fullt være fordi vår kulturelle oppdragelse flyter i blodårene våre.

Den høyaktuelle historikeren Tom Holland sammenligner det å leve i Vesten som å være en gullfisk i vann. Vannet er kristendom. Men det er samtidig så intimt og allestedsværende at vi ikke er bevisste over det, selv om det er den vi puster i og lever av, og selv om alle våre ord og ideer er gjennomtrukket av den.

«Kjærlighet er sterkere enn hat», forkynner Human-Etisk Forbund i sin siste reklamekampanje. Men gir det mening? Fra en rent sekulær standard, finnes det få grunner til å tenke at kjærlighet er sterkere enn hat. For hva kan gi oss tiltro til å tenke at virkeligheten er på en slik måte? Til at kjærlighet er noe mer enn navnet vi gir til enkelte biokjemiske utskillelser i individuelle kropper som respons på visse stimuli? Eller til å tenke at slik kjærlighet rent faktisk er bedre enn hat i det hele tatt. Det er derimot en påstand som strømmer helt naturlig fra kristen teologi, hvor virkelighetens eget opphav ikke bare er hensiktsløse naturprosesser, men er godhet og kjærlighet i seg selv, og hvor hver instans av kjærlighet reflekterer dette opphavet.

Eller hvordan kan vi tenke at alle mennesker har «likeverd», når vi ikke etter noen standard innen den naturlige ordenen er like? Vi er ulike på alle vis. Både fysisk, psykisk, kulturelt, økonomisk og sosialt. Vår evolusjonshistorie har kanskje lurt oss til å kjenne på visse intuisjoner av empati, men de kan vi ignorere, dersom naturen ikke bærer en dypere mening.

Nordmenn flest lever naturligvis fremdeles – ofte beundringsverdig – som om kjærlighet og likeverd er blant de høyeste målene verdt å kjempe for, og som om sannhet og fornuft er verdt å ettertrakte. Selv når vi må ofre. Da er det tvilsomt om vi i det hele tatt kan sies å ikke «tro» på Gud i relevant forstand, selv for dem som trodde de ikke gjorde det.

Mennesker som hevder å ikke tro på Gud, fordi de ofte forestiller Gud som en streng, kosmisk politimann eller en utdatert vitenskapelig hypotese, snarere enn den evige kilden til all eksistens, struktur, enhet, sannhet, fornuft, godhet, mening, skjønnhet og alt annet, gir oss heller grunner til å stille flere spørsmål.

Men kanskje er det også en mulighet. Når vår kultur ikke lenger har kristendom i halsen, og får fordommene mot Gud litt mer på avstand, kan vi kanskje på ny få bedre samtaler om hva det egentlig vil si å tro på Gud som fundament – og hva som er kostnaden av å ikke gjøre det.